De russiske villhundene på Svalbard

Akt to i denne historien startet med evakueringen av Svalbard høsten 1941. Også nå var det russerne som var «synderne». Da de nærmere 2 000 russerne i Barentsburg, Pyramiden og Grumantbyen ble hentet 25. august for å bringes til Arkhangelsk, ble et ukjent antall hunder sluppet løs eller rømte fra anleggene. I alle fall skjedde dette i Barentsburg. Det samme var ikke tilfelle hos nordmennene, som ble samlet i Longyearbyen og avhentet der natt til 3. september. Her ble alle hunder skutt. De norske fangstfolkene hadde også skutt sine hunder.

Villhundene fra året før og nykommerne fikk nå regjere nærmest uhemmet på Svalbard. På denne tiden hadde øygruppen landpattedyrene isbjørn, moskus, polarrev, polarhare, nordhare (vanlig hare) og altså svalbardrein. Nå var det kommet inn en svært uvelkommen gjest i denne faunaen. En gjest som ikke bare drepte for å skaffe seg mat, men vel så mye for å tilfredsstille et naturlig jakt- og drapsinstinkt.

Om hundene tok rev og hare – og kanskje rype – kjenner vi ikke til. Reinen var uansett det enkleste byttet og fikk det verste møtet med hundene. Som vi vet er både haren og moskusen, som begge ble satt ut på Svalbard rundt 1930, borte fra øygruppen i dag. Siste sikre observasjon av levende hare skriver seg fra 1963. Siste moskus ble sett i 1985. En liten krabat som heter østmarkmus, er kommet inn som ny art, sannsynligvis som blindpassasjer med russiske skip. Den kan ha vært på plass på Svalbard allerede før andre verdenskrig.

Kort tid etter evakueringen opprettet tyskerne værstasjonen «Bansø» i Adventdalen. Den skulle erstatte de værobservasjonene de tidligere hadde fått fra Isfjord Radio. Tyskerne fanget tidlig inn en av russehundene, som viste seg å være svært så godlynt. De ga den navnet Ullo. Senere fikk de tak i tre hunder til, og hadde nå dyr nok til å forsøke å kjøre inn et hundespann. De tre siste hundene rømte imidlertid ved første anledning, så det ble med forsøket. Ullo ble tatt med til Banak da tyskerne rømte «Bansø» i juli 1942.