Det første Polaråret ble arrangert i 1882-83, og Norge var aktivt med helt fra starten. Det skyldtes særlig Henrik Mohn, foregangsmann for den norske polarforskningen.
Av Stian Bones
Under det første Polaråret, fra 1. august 1882 til 31. august 1883, hadde Norge sin hovedstasjon i Bossekop (Alta), og en bistasjon i Kautokeino. Stasjonen ble lagt til Bossekop etter anvisning av Henrik Mohn. Han skaffa til veie mesteparten av det vitenskapelige utstyret. Noen av instrumentene var også konstruert på bakgrunn av tegningene hans.
Men hvorfor akkurat Bossekop? Mohn hadde sett for seg tre alternativer som alle lå innafor nordlyssonen, og som kunne være et godt utgangspunkt for studier av magnetisme, meteorologi og nordlyset: Hammerfest, Bossekop, og Tromsø. Det som ble utslagsgivende, var for det første at Altaområdet var noe mindre belasta med skydekke og hadde «en mer utvidet Horizont» enn de to andre stedene, og for det andre at Bossekop og Altaområdet hadde vært base for slike studier før.
Den tidligere ekspedisjonen som det ble vist til, var den store franske Recherche- ekspedisjonen, som skulle gå til Færøyene, Nord-Norge, Kvitsjøen, Spitsbergen og Bjørnøya. I 1838–39 ble det oppretta en vinterstasjon i Bossekop. Hovedoppgaven var å studere nordlys og magnetisme, men det ble også gjort banebrytende arbeid innafor strandlinje-studier. Det var fem av ekspedisjonens medlemmer som overvintra, de franske fysikerne Bravais og Lottin, de svenske fysikerne Lilliehöök og Siljeström, og den franske tegneren Bevalet. Målingene som ble gjort av «Recherche»-ekspedisjonens medlemmer ble videreført av det lokale vitenskapsselskapet ved Kåfjord Kopperverk i Alta i ytterligere fire år, slik at man fikk en fullstendig femårsserie. Seinere gjennomførte dette vitenskapsselskapet enda en femårsserie.
|