Det var svart av folk på kaia da «kvinnebåten» nærmet seg ute på fjorden. Forventningen var til å ta og føle på. Vel hadde det vært kvinner i samfunnet tidligere, men det var noen få og blant funksjonærene. Nå skulle endelig arbeiderkvinner komme, noen som kanskje var oppnåelige!
Arbeiderkvinnenes ankomst i mannssamfunnet Longyearbyen i juli 1929 har en spesiell bakgrunnshistorie. Ingeniør Sigurd Westby skrev dagbok fra denne tiden i Longyearbyen. Hans framstilling dag for dag kan fortelle oss om opptakten til episoden på kaia.
Vinteren 1927/28 hadde det vært det en rekke aksjoner i regi av arbeiderne, aksjoner som førte til nedleggelse av arbeidet. I november hadde det vært ett døgns streik mot kokt kveite, i desember demonstrasjonsstreik mot Argentinakjøtt, i februar ett døgns generalstreik mot brød bakt av tysk/amerikansk rugmel og ett døgns streik etter middagspølse. Streiker basert på misnøye med arbeidsforhold eller lønningene, var derimot sjeldne. Noe måtte gjøres for å holde arbeidsinnsatsen oppe, og det var tydelig at en vei å gå, var å gjøre noe med matstellet.
I det vinterisolerte gruvesamfunnet var det en stor utfordring å ha gode nok forsyninger både med hensyn til mengde og kvalitet. Om høsten, før isen la seg og isolerte øygruppa, skulle det settes opp en detaljert liste over alle varene som skulle forbrukes gjennom vinteren, fra oktober til juni, til en arbeidsstokk på flere hundre mann. Forholdene var imidlertid mer sammensatt enn som så.
En grunn til misnøyen med maten var forholdene på spisemessene. Det var unge gutter som serverte og holdt orden, noe de slett ikke var oppdratt til i de dager. Under forhandlinger mellom arbeiderforeninga og ledelsen hadde førstnevnte i juli 1929 igjen kommet inn på spørsmålet om kvinnelige oppvartere «til avløsning av de ofte temmelig slurvete og udisiplinerte oppvartergutter», og: «Systemet skal være prøvet på Bjørnøya og i Kings Bay med ganske godt resultat, sies det. Skjønt om dette sies også ganske andre ting.»
Ledelsen i Longyearbyen var slett ikke sikre på at noen få kvinner i det mannsdominerte samfunnet ville få positive konsekvenser, «heller negative av en moralsk art», som det het. Men arbeiderforeninga stod på sitt, og nådde fram. Saken gikk igjennom. Den 7. juli 1929 reiste de første «pionerpikene» med båt fra Harstad.
Kvinnene stiger i land
De fire kvinnene som kom ned landgangen ble saumfart av mer enn hundre par øyne. Det var Gerda Fredheim, Julie Johansen, Richarda Pedersen og Signe Rubach, alle «godt voksne, stødige kvinnefolk fra Nord-Norge». Noen kjekkaser som kom med ufine utrop, ble tatt bak et skur og fikk en intens og kortvarig «leksjon» i oppdragelse.
Westby, som var til stede på kaia, fortsetter, kanskje noe overrasket: «alle mann viste den ønskelige sømmelige oppførsel». Og ikke nok med det:
Spisesalen blev snart ikke til å kjenne igjen, rent, ryddig, blanke vinduer, pen oppdekning, og snart opptrådte pikene i hvitt antrekk. Og alt hadde snart sin gunstige virkning på spisegjestenes oppførsel og utseende.
Det var nemlig dem som nå gikk på brakka og tok på seg blådressen før de gikk til messa. Starten var altså god, og med «Ingerto» fra Tromsø 20. juli kom det ytterligere 12 kvinner.
Med helkontinuerlig drift var det nok å gjøre for kvinnene fra tidlig morgen til sene kvelden. På Arbeidermessa ble det servert til et par hundre mann på en gang, og busen fornektet seg ikke:
Bakkene med kjøttkaker og saus var rene mannsløftene. De ble skubbet inn på bordendene nærmest lukene. Så gikk de fra mann til mann nedetter langs bordene, en uendelig strøm av mat på vandring. Jentene hadde det ikke lett den stunden det stod på. I denne atmosfæren av damp og larm nyttet det lite å rope. Rett som det var flakset en øse eller en gaffel gjennom lufta i retning den jenta man ville ha tak i – en håndgripelig innledning til samtale. Om sider ble det en pust, den verste sult var stillet.
Bogen 1967:76
Arbeiderkvinnene var kommet for å bli. De fikk enten arbeid på messa som serveringsdamer – kokkene var fortsatt menn – eller de fikk i oppgave å holde orden og rent på brakkene, som brakkesjef. I de arktiske gruvesamfunnene fikk altså kvinnene tradisjonelle arbeidsoppgaver innen omsorg, forsyning og renhold. Overgangen fra arbeid på fastlandet til arbeid på Svalbard ble derfor ikke så stor som for mennene.
Matstreikene ble sjeldnere, men helt borte ble de ikke. Vinterforsyningen var stadig en utfordring i det isolerte gruvesamfunnet. Den siste streiken som er kjent, var så sent som i 1969, etter en sildemiddag som ikke holdt mål.
Vil du vite mer?
Bogen, Sverre(1967) : Rallarliv i nord.
Evjen, Bjørg (2006): Kull, karer og kvinnfolk.
Norsk polarhistorie bind 3.