Roald Amundsen

Roald Amundsen ble født 16. juli 1872 i Borge i Østfold. Han var sønn av Jens Amundsen og Gustava Amundsen (født Sahlqvist). Amundsen var kun et par måneder gammel da familien flyttet til Kristiania, til Uranienborgveien 9, like bak Slottet. Her vokste han opp sammen med tre eldre brødre: Leon, Gustav og Tonni – og barnepiken Betty, som Amundsen fikk et nært forhold til.  

Amundsen mistet sin far fjorten år gammel. Han startet på universitetet i 1890, og begynte etter hvert på medisinstudiet. Han avbrøt studiene da moren døde i 1893.  

Det er liten tvil om at Amundsen tidlig hadde blitt fasinert av polarforskning. «Femten år gammel kom jeg tilfeldigvis over den engelske polarforsker Sir John Franklins bøker, som jeg slukte med glødende interesse», skrev han mot slutten av livet for å forklare sin veg inn i polarforskninga. Det gjorde også stort inntrykk på Amundsen, som 17 åring, å være med i den store folkemengden som hyllet Fridtjof Nansen og hans menn da de kom tilbake til Kristiania i 1889 etter Grønlands-ekspedisjonen.  

Etter avbrutte studier startet Amundsen et løp som skulle forberede han til en polar karriere. I jula 1893 krysset han Hardangervidda på ski. Sommeren 1894 mønstret han på fangstskuta Magdalena. Året etter tok han styrmannseksamen ved Kristiania Sjømandsskole. I januar 1896 gikk han på en ny tur over Hardangervidda, sammen med broren Leon. De gikk seg vill, og Amundsen holdt på å omkomme i ei snøhule som ble fylt med snø. De gikk tom for mat, ble etterlyst i avisen, men kom i sikkerhet etter ni døgn.  

Amundsen søkte sommeren 1896 om å delta på den belgiske antarktisekspedisjonen ledet av Adrien de Gerlache. «Belgica»-ekspedisjonen dro fra Antwerpen i august 1897. Belgica seilte sørover langs kysten av Sør-Amerika, til Den antarktiske halvøya, og inn i isen. I mars 1898 frøys skuta fast og de blir nødt til å overvintre. Ekspedisjonen kom dermed til å utføre den første overvintringa i Antarktis. Og det ble en turbulent overvintring. Isolasjonen, usikkerheten, kulda og mørket slet på mannskapet. Etter hvert kom også skjørbuken snikende. Alt dette kombinert med dårlig ledelse. Amundsen hadde blitt engasjert som matros og skiløper, men fikk i løpet av ekspedisjonen stilling som førstestyrmann. Men etter en uenighet med ekspedisjonsleder de Gerlache om ekspedisjonens organisering, anså Amundsen sin «stilling ved expeditionen for hævet», og han definerte at det «eksisterer ikke længere for mig nogen belgisk, antarctisk expedition.» I praksis var det selvsagt ikke lett å forlate ekspedisjonen, der de satt innefrosset i samme båt.  

Ekspedisjonen ga Amundsen mye erfaring, og han fikk et nært vennskap med den amerikanske ekspedisjonslegen Frederick Cook, som tidligere hadde vært på flere ekspedisjoner til Grønland. Cook var en god læremester, og sammen testet de de forskjellige typer utstyr og proviant. I dagboka noterte Amundsen: «Denne mands mening sætter jeg høit, efter det kjendskab jeg nu har til ham.»  

I mars 1899 seilte «Belgica» ut av den antarktiske isen igjen, og i slutten av mai var Amundsen tilbake i Norge. Samme høst syklet han sammen med sin bror til Paris. Før han reiste videre til USA.  

Nordvestpassasjen  

Høsten 1900 studerte Amundsen jordmagnetisme i flere måneder hos Georg von Neumayer i Hamburg, før han oppsøkte Fridtjof Nansen for å fortelle at han hadde planer om å seile gjennom Nordvestpassasjen og utforske den magnetiske nordpolen. 

På nyåret i 1901 ble Roald Amundsen observert i Tromsø. Han hadde kjøpt «Gjøa» fra ishavsskipper Hans Christian Johannessen. «Gjøa» var ei over tretti år gammel hardangerjakt, som var blitt ombygd for ishavsfangst. Nå ville Amundsen bruke denne 70 fots vesle skuta med en motor på 13 hestekrefter til å gjennomføre polarhistoriens største mål.  

Samme sommer la Amundsen ut på et prøvetokt med «Gjøa» i Barentshavet mellom Novaja Zemlja-shelfen og Grønlandshavet. Her tok han blant annet oseanografiske observasjoner etter instruks fra Nansen.  

Natt til 17. juni 1903, i all stillhet, forlot Amundsen Kristiania – og kreditorene. Ombord hadde han følgende mannskap: Anton Lund, Helmer Hanssen, Peder Ristvedt, Godfred Hansen, Gustav Juel Wiik og Adolf Henrik Lindstrøm. 

9. september kom de til Simpson-stredet, som var isfritt. De kunne med andre ord kanskje ha seilt hele Nordvestpassasjen på én sesong, men de ankret opp i ei bukt på sørsiden av Kong William øya, som de kalte Gjøahavn. Her ble de liggende i nesten to år. Våren 1904 reiste Amundsen og Peder Ristvedt ca. 750 km med hundespann for å kartlegge den magnetiske nordpolens beliggenhet. De kunne også fastslå at den hadde flyttet seg siden James Clark Ross hadde lokalisert den i 1831. Våren 1905 dro Godfred Hansen og Ristvedt ut på en flere måneders sledereise, hvor de utforsket østkysten av Victoriaøya. 

Ekspedisjonsmedlemmene hadde utstrakt kontakt med netsilikene i området rundt Gjøahavn, og Amundsen var åpenbart opptatt av å lære arktisk ferdighet av inuitene – kunnskap og teknikker som han skulle få stor nytte av i sin polarkarriere. Samtidig ønsket han å bytte til seg så mange etnografiske gjenstander som mulig, og i løpet av den andre vinteren kunne han notere i dagboka at «Den etnogr. samling har nu exemplare af alle Netchilli eskimoens gjenstander.» Samlinga solgte han til Universitetets etnografiske museum i Kristiania da han kom hjem. 

«Gjøa» dro videre fra Gjøahavn 13. august 1905, men allerede 2. september ble skuta stoppet av isen ved King Point, hvor ekspedisjonen måtte forberede seg på en ny overvintring. Amundsen kjørte med hundespann til Eagle City for å sende telegrammer. Under overvintringen i King Point ble Gustav Juel Wiik sjuk og døde i slutten av mars 1906. 

I midten av juli kunne «Gjøa» igjen segle videre og kom til Nome i Alaska i slutten av august 1906. Roald Amundsen hadde dermed blitt den første til å føre ei skute gjennom hele Nordvestpassasjen. Etter 400 år med talløse forsøk var det store målet om å segle denne utfordrende forbindelsen mellom Atlanterhavet og Stillehavet endelig nådd.  

Amundsens polare suksess hadde gjort han til en berømt mann. Han fikk gode inntekter fra foredrag og fra salget av ekspedisjonsboka, som ble oversatt til åtte språk. Han kjøpte eiendommen Uranienborg i Svartskog i Bunnefjorden, sør for Kristiania. 

Amundsens «Gjøa»-ekspedisjon

For første gang seilte et skip gjennom hele denne sagnomsuste passasjen, som europeiske sjøfartsnasjoner i århundrer hadde jaktet på.

Sørpolen  

«Deres Majestæt! Mine Damer og Herrer! Den viktigste opgave, som staar tilbage for den geografiske forskningen i de arktiske egne, er uden sammenligning udforskningen af polarbassinets udstrækning, dybde og karakter», slik innledet Roald Amundsen presentasjonen av sin nye ekspedisjon til Det Norske Geografiske Selskab i november 1908. Det overrasket kanskje likevel noen av de mange tilhørerne at Amundsen på det kraftigste understreket det pågående «stormløbet mod polen – ikke vil være denne ekspeditions maal.» Tvert imot. Førstemann gjennom Nordvestpassasjen sa at han tok avstand fra «tanken paa en rekord, paa det at naa polpunktet.» Ekspedisjonens hovedmål var «et videnskabeligt studium af selve Polarhavet». Havforsker Bjørn Helland-Hansen hadde ansvaret for det vitenskapelige programmet, og ekspedisjonen skulle komme hjem med et unikt materiale som ville supplere undersøkelsene Nansen hadde gjort på sin «Fram»-ekspedisjon fra 1893–96. Ifølge Nansen var Amundsens kommende ekspedisjon «den største og i sit maal vigtigste plan til en arktisk forskerfærd, som er forelagt dette selskab, og jeg tror jeg kan lægge til: alle geografiske selskaber.» 

Da Amundsen og «Fram» dro fra Norge i juni 1910, trodde de aller fleste at planen var å seile sørover rundt Kapp Horn, nordover på vestsida av det amerikanske fastlandet og inn Polhavet fra Beringstredet. Men på Madeira kom en stor overraskelse. 9. september ble alle mann ropt opp på dekk for å få beskjed om at målet nå var Antarktis og Sørpolen. «Nei – du storeste alverden – hvilken overraskelse!», skrev Hjalmar Johansen i et brev hjem, «Vi går ikke mod nordpolen, vi går mod sydpolen!» Til Nansen skrev Amundsen et vanskelig brev: «Det er ikke med let hjerte, jeg senner Dem disse linjer, men der finnes ingen vei utenom, og derfor faar jeg likesaa gott gaa like paa.» Han forklarte ruteendringa – og hvorfor han hadde holdt planen hemmelig for polarnestoren som hadde latt han låne «Fram»: «Mange gange har jeg været paa vei til at betro det hele til Dem, men altid ventt om ræd, for at De skulle stoppe mig.» 

Amundsen sendte samtidig et telegram til Robert F. Scott, som hadde Sørpolen som erklært mål: «Tillater meg å informere om at Fram går til Antarktis. Amundsen». Meldinga nådde Scott på New Zealand, like før han dro mot McMurdo-bukta i Rosshavet for å etablere sin base. Amundsen la kursen mot Hvalbukta, ca. 600 kilometer unna. 

14. januar seilte «Fram» inn i Hvalbukta og la til ved iskanten. Fjorten dager seinere sto «Framheim» ferdig et par kilometer inne på isen. I tillegg til Amundsen, skulle disse karene overvintre i Antarktis: Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel, Hjalmar Johansen, Adolf Henrik Lindstrøm, Kristian Prestrud, Jørgen Stubberud og Oscar Wisting. Resten av mannskapet reiste med «Fram» til Buenos Aires. 

Før den antarktiske vinteren satte inn, gjennomførte ekspedisjondeltakerne tre sledereiser sørover Rossisen for å legge ut depoter til ferden mot Sørpolen. Det sørligste depotet la de på 82 grader sør.  

Overvintringa i «Framheim» ble brukt til å forberede sledeferden sørover. Amundsen var åpenbart nervøs for at briten skulle kommer før han. Han visste de hadde motorsleder. Men han visste ikke om de var effektive. Scott skulle dessuten følge Ernest Shackletons rute fra 1908 opp til innlandsplatået. Amundsen visse ikke hva slags terreng han skulle gjennom. Men han ville komme først til Sørpolen. Han måtte komme først. Han hadde ført alle bak lyset og lagt ut på en annen ekspedisjon enn den han hadde fått finansiering til. Hans eneste legitime unnskyldning for avstikkeren var å tjene penger på en sensasjon. Etter en triumf på Sørpolen håpet han å selge bøker og avisrettigheter og holde foredrag som ville gi inntekter nok til å fullfinansiere neste del av ekspedisjonen. Men da kunne han ikke komme som nummer to. Han måtte slå britene. 

Fredag 8. september 1911 var det endelig klart. Det var -38 °C. Åtte menn, 84 hunder og sju sleder dro sørover. Den eneste som sto igjen og vinket farvel, var kokken Lindstrøm.  

Men de startet for tidlig. Den antarktiske vinteren hadde ikke sluppet taket. 11. september hadde temperaturen sunket til -55,5 °C. Spriten i kompassene frøys. 14. september nådde de depotet ved 80° S. Her la de igjen proviant og utstyr og bestemte seg for å returnere.  

75 km fra «Framheim» ble det bestemt at resten av distansen skulle kjøres i én etappe. Det var en dristig avgjørelse. Den unge Kristian Prestrud ble på et tidspunkt hengende etter. Hjalmar Johansen tok ansvar og ventet. De andre fortsatte det remmer og hunder holdt, mot Framheim, mot tryggheten. Sannsynligvis berget Johansen livet til Prestrud. Vi vet ikke helt hva som skjedde i timene etter at Johansen og Prestrud kom seg i sikkerhet. Men vi vet at Johansen sa noen alvorsord til Amundsen. Olav Bjaaland skrev i dagboka si: «Det vart eit heilt upjer i dag.» Prestrud og Johansen hadde vært «vonde for dei var fraakjørde, og Johansen ytra daa ord som han helst burde havt usagt». Resultatet ble at Johansen ikke fikk bli med på det endelige forsøket på Sørpolen. Det gjorde heller ikke Presterud og Stubberud. 

20. oktober gjorde de et nytt forsøk. Nå var det Amundsen, Wisting, Hassel, Hanssen og Bjaaland som spente opp fire sleder med tretten hunder i hvert spann. Ruta sør til 82 grader hadde de kjørt før. De neste åtte gradene var ukjent land. De passerte farlige sprekkområder, men kom uskadet gjennom. De kløv opp gjennom en bratt fjellkjede, og sto 21. november oppe på innlandsplatået, 2800 meter over havet. 

Her måtte tjuefire av hundene bøte med livet – for å bli mat til både hunder og menn. Amundsen ga stedet det prosaiske navnet Slakteren. Ekspedisjonen dro videre med atten hunder, tre sleder og proviant for seksti dager. 

14. desember sto de på verdens sørligste punkt: «Så rakk vi da fremm å fikk plantet vårt flagg på den geografiske sydpol – Kong Håkon VII’s Vidde. Gudskjetakk!» De så ingen tegn til engelskmenn. Amundsen skrev lettet i dagboka: «Vi har alle brukt kjikkerterne flitti fårrå se åmm dær var tein till liv på noe håll – menn fårrjeves. Vi ær nåkk di første på stede.»

26. januar 1912, nittini dager etter avreisen, var de fem sørpolfarerne tilbake på «Framheim». 

Engelskmennene nådde Sørpolen en drøy måned etter Amundsen. Og de fem ekspedisjonsmedlemmene sleit en desperat ferd nordover, mens den antarktiske vinteren kom nærmere og nærmere. Den 29. mars 1912 var det slutt. Alle omkom. Scott hadde notert dramaet i dagboka: «Vi er meget svage, og det er vanskelig at skrive, men for vor del er der ingen grund til at beklage denne expedition, der har vist, at engelskmænd kan taale lidelser og besvær ligesaa godt nu som nogensinde tilforn.» 

8. mars 1912 ryddet avisene forsidene: «Norges Flag plantet paa Sydpolen. Alt vel! Roald Amundsen.» I Stortinget innledet presidenten dagen med følgende ord: «Medrepresæntanter! Vi kan ikke ta fat paa dagens gjerning uten at samles i et uttryk for den følelse av taknemmelig glæde, av beundring og stolthet, som har fyldt os alle ved budskapet om, at Roald Amundsen og hans mænd har naadd Sydpolen og dér plantet det norske flag.»

Amundsens Sydpolekspedisjon

Amundsens flaggplanting på polpunktet 14. desember 1911 uttrykker en ekstrem effektivitet i å reise i isødet.

«Maud» 

Amundsen triumf på Sørpolen var utvilsomt viktig for polarnasjonen Norge. Og den hadde gjort Amundsen til en verdensberømthet. Likevel ga ikke foredrag og boksalg fra ekspedisjonen så store inntekter han hadde håpet på. Kanskje skyltes det mangel på at det hadde vært for lite drama i ekspedisjonen, iallfall i Amundsens fortelling. Som en stortingspolitiker formulerte det i 1912: «Ved en overfladisk gjennemlæsning kunde man næsten fristes til at tro, at det var likesaa let at dra til Sydpolen som at foreta en tur gjennem Nordmarken eller la os sige over Hardangervidden».  

Den opprinnelige planen om å utforske Polhavet ble uansett stadig utsatt, og «Fram» ble liggende på den sørlige halvkule mens første verdenskrig herjet i Europa.  

Amundsen tjente gode penger under krigsøkonomien, og noen heldige investeringer la grunnlag for å bygge ei ny skute. «Maud» var blitt sjøsatt sommeren 1917, bygd over noenlunde samme lest som «Fram». Hun skulle føre det norske flagg og Nansens vitenskap til de nordligste strøkene av planeten. For det var fortsatt Nansens gamle plan for utforskning av Polhavet som Amundsen i 1918 skulle gjennomføre. Skuta skulle drive med isen fra øst i Sibir over Nordpolen til Framstredet mellom Grønland og Svalbard. Amundsen og hans menn var forberedt på at ferden kunne ta fem, seks, ja kanskje sju år, før de igjen kunne returnere til Norge.  

Helland-Hansen hadde fortsatt ansvaret for det vitenskapelige programmet. Og han hadde klart å rekruttere en vitenskapsmann som var villig til å delta på en slik omfattende ekspedisjon: Harald Ulrik Sverdrup. Han var en svært lovende forsker, utdannet meteorolog, men hadde også studert oseanografi hos Helland-Hansen i Bergen. Hans innsats ville bli helt avgjørende for at «Maud»-ekspedisjonen skulle bli den vitenskapelige suksessen Helland-Hansen og Nansen drømte om. 

«Maud» dro ut fra Kristiania 24. juni 1918. Ombord var ni menn: Amundsen, Sverdrup, Helmer Hanssen, Oscar Wisting, Knut Sundbeck, Martin Rønne, Paul Knudsen, Peter Tessem og Emmanuel Tønnesen. Planen var å seile østover langs Sibirkysten og forhåpentligvis komme lenger øst enn «Fram» hadde klart. I Khabarovo møtte Amundsen den tjueen år gamle telegrafisten Gennadij Olonkin. Han hadde norsk mor og russisk far. Olonkin hadde lyst til å være med på ekspedisjonen. Amundsen forsto han kunne gjøre nytte som tolk, og rekrutterte Olonkin som den tiende ekspedisjonsdeltakeren.  

Isforholdene var vanskelige denne sesongen, og ved Kapp Tsjeljuskin ble skipet fanget av isen. De overvintret i ei bukt de kalte Maudhavn. Herifra reiste Peter Tessem og Paul Knudsen hjem. Planen var at de skulle reise tilbake til Dickson ved bruk av ski og hunder. Påskuddet var å sende post hjem. De kom aldri fram.

Kva skjedde med postboda til Amundsen?

Knapt nokon nordmenn har skapt fleire usvarte spørsmål enn Peter Tessem og Paul Knutsen – dei to polfararane som forsvann på veg heim frå Roald Amundsens «Maud»- ekspedisjon i 1919.

«Maud» kom seg ikke løs av isen før 12. september 1919. 11 dager senere satt ho igjen fast, ved Ajonøya, og mannskapet måtte belage seg på nok en overvintring. Amundsen hadde også sine problem å stri med: et armbrudd, et isbjørnangrep og en kullosforgiftning. 

Under denne andre vinteren la Sverdrup ut på en flere måneders etnografisk studietur av rein-tsjuktsjerne (se boka han skrev fra dette oppholdet ), mens Helmer Hanssen og Oskar Wisting reise 1500 km med hundesleder, i seks måneder, for å sende telegram. 

Da «Maud» kom løs fra isen 8. juli 1920, dro de direkte til Nome i Alaska for reparasjoner, proviantering og for å sende vitenskapelig materiale til Europa. Amundsen kunne dessuten notere seg følgende bragd da de kom over Beringstredet: «Idet jeg ankret op nær under Sledge Island, lykkedes det mig efter gjennemseilingen av Nordostpassagen at forene denne med min Nordvestpassage av 1906, og saaledes for første gang fuldføre rundseilingen av det arktiske ocean. I vor rekordtid kan dette ha sin betydning.» 

I Nome forlot flere av mannskapet ekspedisjonen. Blant annet «Maud»s kaptein Helmer Hansen. Tilbake var kun Amundsen, Sverdrup, Wisting og Olonkin, og en inuitkvinne, Mary, som var hyret inn for å koke og stelle ombord. Etter 11 dager i Nome reiste de videre, men også nå møtte de vanskeligheter. «Maud» frøs fast for tredje vinter ved Kapp Serdsje Kamen. I løpet av vinteren dro Sverdrup og Wisting ut på en tre måneders sledeferd for å dokumentere Tsjuktsjerhalvøya. 1. juli 1921 var «Maud» ute av isen igjen, men propellen var skadet. Turen gikk derfor til Seattle i USA for reparasjoner i tørrdokk. 

Amundsen reiste nå hjem til Norge. Med seg hadde han to jenter fra Sibir. Kakonita på fire år og Camilla på ni. Jentene ble flere år i Norge før de ble sendt tilbake til hjemlandet. De havnet begge tilbake hos Camillas familie, som senere flyttet til Seattle med dem. 

Sommeren 1922 var Amundsen tilbake på «Maud», som nå hadde kommet til Nome. Ombord var det nå to sammenpakkede fly. Et skulle brukes til rekognosering fra «Maud». Det andre skulle Amundsen bruke til å fly over Polhavet via Nordpolen.  

Mens «Maud» gjorde nok et forsøk på å gjennomføre den opprinnelige planen om å drive over Polhavet, gikk Amundsen sammen med flyger Oskar Omdal og filmfotograf Reidar Lund i land på Alaskas nordkyst, ved den lille byen Wainwright. Her bygde de en liten stasjon som de kalte «Maudheim», hvor Omdal overvintret mens Amundsen og Lund dro sørover. I april 1923 var Amundsen tilbake med hundespann, og han og Omdal gjorde to flyforsøk, uten stort hell. I juni smalt de i bakken og brakk en aksling.  

«Maud» gjorde heller ikke nå stor suksess – og kom aldri i drift inn i selve Polhavet.  

Amundsen opplevde nå stor motstand i pressen. Ekspedisjonen hadde vært et pengesluk, og det var vanskelig å få entusiasme hos publikum for en ferd som stadig ble utsatt og forlenget. I avisene ble det spekulert i om flyforsøkene var en desperat idé som Amundsen hadde grepet til på grunn av alle problemene med «Maud». Arnulf Øverland ironiserte over hele ideen. Amundsen var en oppdager som også hadde oppdaget statskassa. Derfor: «Lad os da allikevel endnu en gang – syvende og sidste gang – bevilge ham penger. Lad os bevilge penger til et rummelig og komfortabelt isskap med en solid og forsvarlig laas. Sæt ham ind der. Og lad saa den gale mand faa det saa koldt, som han trænger det!» 

Etter to år var «Maud» tilbake ved De nysibirske øyer, og på nytt på veg mot Beringstredet. Men heller ikke nå gikk det uten enda en ny overvintring. «Maud»-ekspedisjonen varte med andre ord helt til høsten 1925, da «Maud» kom til Seattle – over sju år etter ekspedisjonen hadde startet fra Kristiania.  

Da hadde Amundsen både gått konkurs og vært ute på en ny ekspedisjon.

Amundsens «Maud»-ekspedisjon

«Maud» seilte Nordøstpassasjen og Roald Amundsen ble den første i verden som hadde seilt rundt Polhavet. Ekspedisjonens hovedresultat var unike vitenskapelige observasjoner som satte en ny standard for presisjon i polarforskningen.

«N 24» og «N 25»

Amundsen hadde store økonomiske problemer. I et forsøk på å skaffe midler dro han i 1924 på foredragsturné i USA. Men det ble ingen suksess. Det endte med at Amundsen erklærte seg personlig konkurs.

Da dukket den amerikanske millionærsønnen Lincoln Ellsworth opp. Han ønsket å finansiere en ny nordpolsekspedisjon om han selv fikk være med. Amundsen var ikke vanskelig å be. De bestilte to Dornier-Wal flybåter som ble sendt til Ny-Ålesund på Svalbard. Hjalmar Riiser-Larsen og Leif Dietrichson ble med som flygere. Oskar Omdal og tyskeren Karl Feucht som mekanikere. Amundsen og Ellsworth skulle navigere hvert sitt fly.  

21. mai 1925, etter fem uker med forberedelser, var alt klart for at flybåtene «N 24» og «N 25» kunne gå på vingene. Åtte timer seinere skulle de etter beregningene være i nærheten av Nordpolen. De landet med et brak på 87 grader 43 minutter nord. Et av flyene ble skadd i landingen. Det andre fungerte, men det manglet rullebane. I teorien hadde de utstyr til å ta seg tilbake til Spitsbergen på isen, men i realiteten var det et prosjekt ikke engang Amundsen trodde på. 

De seks polarflyverne kjempet mot is i bevegelse. Det som så ut som starten på en rullebane den ene dagen, var skrudd ned neste morgen. De grov og trampet snø og is i desperat kamp mot klokka og matmangel. Etter drøye tre uker kunne endelig alle seks krype sammen i det ene flyet og krysset fingrene for at rullebanen var lang nok. Åtte timer seinere landet «N 25» på nordkysten av Nordaustlandet på Svalbard.

Roald Amundsen – Lincoln Ellsworths flyekspedisjon

21. mai 1925 starta seks mann med Roald Amundsen i spissen på flytur frå Svalbard mot Nordpolen i to sjøfly, «N24» og «N25». Det blei dramatisk.

«Norge» 

I 1926 var Amundsen tilbake i Ny-Ålesund. Nå skulle han gjøre et forsøk med luftskipet «Norge». Han hadde gått i kompaniskap med den italienske luftskipskonstruktøren Umberto Nobile. Igjen var det rikmannssønnen fra USA som sto for det meste av finansieringen, på ekspedisjonen som formelt het «Amundsen-Ellsworth-Nobile Transpolar Flight». Et luftskip krevde stor infrastruktur. Det ble derfor bygd ei fortøyningsmast og en tretti meter høy hangar med grunnflate på 110 x 34 meter for å kunne parkere luftskipet i Ny-Ålesund, hvor Nobile landet fartøyet 7. mai 1926. Da hadde Amundsen og Ellsworth alt vært på plass i to måneder for å forberede ekspedisjonen.  

Richard Byrd og Floyd Bennett kom også til Ny-Ålesund for å erobre verdens nordligste punkt. 9. mai tok de nordover med en tremotors Fokker F-VII. Seksten timer senere var de tilbake i Ny-Ålesund – og påsto de hadde sirklet rundt Nordpolen flere ganger. Det har senere blitt trukket i tvil at de faktisk nådde Nordpolen. 

11. mai ség «Norge» ut av hangaren med seksten mann om bord. Etter syttito timer i lufta landet luftskipet ved den lille landsbyen Teller, nordvest for Nome i Alaska. Da hadde de kastet ned et norsk, amerikansk og italiensk flagg over Nordpolen – og blitt de første til å krysse over hele Polhavet. Men selv om ferden var vellykket, landet «Norge» med en isfront mellom Nobile og Amundsen.

Amundsen forsvinner  

Amundsen hadde nå gjennomført flere polare bedrifter enn noen andre. Han hadde vært på begge polene og seilt gjennom begge de nordlige passasjene. Han hadde vist en hel verden hvordan han mestret polarområdene. Med de spektakulære flyekspedisjonene hadde han igjen begeistret sine landsmenn med polare bragder. Samtidig var han blitt en bitter og kontroversiell skikkelse – som stadig kom i konflikt med folk han tidligere hadde samarbeidet nært med. Blant andre sin egen bror Leon. 

I 1927 ga Amundsen ut selvbiografien Mitt liv som polarforsker (https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008041004030). I et brev formulerte han seg slik: «Jei ær nå færi me mine memoarer. Fy fan – di ær stygge.» Og mange reagerte på denne kontroversielle boka, blant andre Fridtjof Nansen. Rett nok kunne han forstå at Amundsen var blitt fornærmet av det britene hadde sagt etter sørpolferden, men hva så? «En tilregnelig person, kunne umulig tenke på og huske noe slikt etter så mange år, og så grave det opp igjen, bare for å gjøre seg selv liten.» Og det var ikke bare engelskmenn Amundsen hadde fornærmet, mente Nansen, også amerikanere, tyskere og italienere. 

I private sammenhenger uttrykte Nansen bekymring for Amundsens oppførsel, og «den eneste forklaring jeg kan finne, er at noe er galt med ham», skrev ha til Hugh Robert Mill. Nansens inntrykk var at Amundsen «fullstendig har mistet balansen, og at han ikke lenger er helt ansvarlig for sine handlinger.» Det fantes rett og slett tydelige tegn på «en slags sinnsykdom».  

Etter konflikten med Amundsen, utrustet Nobile i 1928 en egen ekspedisjon, nå med luftskipet «Italia». På veg tilbake fra Nordpolen, havarere luftskipet den 25. mai 1928, med seksten menn ombord. Roald Amundsen meldte seg straks til å være med i søket etter havaristen.  

Etter noen hektiske dager med ulike planer, stilte den franske regjeringa «Latham» flybåt med besetning på fire til disposisjon. Roald Amundsen og flygeren Leif Dietrichson møter dem i Bergen 16. juni. Tidlig på morgenen 18. juni landet de i Tromsø. Planen var å fly til Ny-Ålesund før de startet videre nordover for å leite etter havaristen. «Latham» tar av samme ettermiddag. Kvart på sju, ca. tre timer etter avgang, hørte telegrafisten ved Geofysisk institutt i Tromsø ei melding fra «Latham». Det ble siste livstegn fra Roald Amundsen. Han forsvant sammen med Leif Dietrichson, Rene Guilbaud, Gilbert Brazy, Albert de Cuverville og Emile Valette. De forsvant i havet et sted mellom det norske fastlandet og Svalbard. En flottør og en drivstofftank er det eneste som noen gang ble funnet fra flyet. 

24. oktober 1928 markerte Norsk Geografisk Selskab at den store polfareren var død. Nansen holdt minnetale (https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_dra_1994-24247P) og snakket om Amundsen som dådens mann: «For et lysende eksempel han ved den er blitt for vår tids ungdom.» Nå hadde han funnet en ukjent grav – «under isverdenens rene himmel med evighetens vingesus». 

14. desember ble valgt som offisiell markering av Amundsens bortgang. Den datoen han sytten år tidligere hadde stått som førstemann på Sørpolen. Kirkeklokkene over hele landet slo. Det var oppfordret til arbeidsstans. Flagg ble heis på halv stang. Og skoleelever skulle ikke ha vanlig undervisning, men lære om Roald Amundsen. En Nasjon tok farvel med en stor helt. 

• Roald Amundsen som jeg minnes ham | Vår Tid, 1941
• Brev fra Norges ambassadør til Norsk Polarinstitutt vedr. Roald Amundsen, 31.01.1950
• Brev fra Sverre Hassel til Roald Amundsen 17.11.1927
• Brev fra Colin Archer til Roald Amundsen 26.08.1911
• I Amundsens spor (Levende historie)
• En mann av is (Levende historie)

Bilder

Filmer

Kart

Lyd

• Nansens minnetale over Amundsen|NRK radioarkiv

• Norge over Nordpolen|NRK radioarkiv