Intet kommer opp mot Fridtjof Nansens ferd over Polhavet. Ekspedisjonen skapte ville tilstander i Norge.

Målt i internasjonal oppmerksomhet, overgår Roald Amundsens Sydpolekspedisjon alt. Det skyldes ikke minst kappløpet med Scott og det dramatiske utfallet britenes ekspedisjon fikk. Framstøtet mot Sydepolen ble en verdensnyhet. Roald Amundsen nådde en pol. Det gjorde aldri Fridtjof Nansen, Juryen falt likevel ned på Nansens ferd med «Fram» i 1893–1896 som den viktigste. Hvorfor?

Ferden med «Fram» står i en særklasse. Den var grunnleggende innovativ. Ferden bidro til helt ny kunnskap om Polhavet. Mange trodde det var et grunt hav der nord med mange øyer. Nansen utforsket havet, beviste teorien om en havstrøm som gikk tvers over og konkluderte med at det var nesten 4000 meter dypt! Ferden ga ny kunnskap om hvordan verdenshavene hang sammen og la grunnlaget for moderne klimaforskning.

Deltakere

«Fram» la ut fra Vardø 21. juli 1893 med stø kurs mot Nordøstpassasjen. Vel, stø var seilasen ikke. «Fram» rullet som besatt i bølgene.

Colin Archers konstruksjon var ment å stå imot den sterkeste isskruing. «Fram» skulle ploppe opp når isen tok tak, ikke skrus ned. Skipet hadde gedigne forsterkninger i eik i baugen og akterenden. Innvendig var «Fram»som en spindelvev av bjelker, støtter og strevere. Hun var utstyrt med tre huder, de to innerste hudene var av eik og den ytterste av greenheart, en søramerikansk tresort. Slik ble skipssiden hele 70–80 centimeter tykk. Roret, som ofte er et svakt punkt i isen, kunne heises opp på dekk gjennom en brønn.

Alt dette vel og bra, men sjøegenskapene var middelmådige. «Fram» hadde form som en koksnøtt og oppførte seg deretter, konstaterte skipperen, Otto Sverdrup, fra Bindalen. Tromsøværingen Theodor Jacobsen var styrmann.

22. september 1893 fryser «Fram» fast i isen. Nansens ambisjon er at skipet skal bli et flytende forskningsinstitutt for utforsking av Polhavet. Kanskje driver de nær selve Nordpolen også? Nå er det bare å håpe at Nansens teori om en vestgående strøm tvers over Polhavet stemmer.

Egentlig er det meteorologen Henrik Mohns teori. I et foredrag hadde han vist til funnet av vrakrester fra skuta «Jeanette» som gikk ned langt mot øst, ved De nysibirske øyene, i 1881. Tre år senere dukket vrakrestene opp på den andre siden av Polhavet, ved østkysten av Grønland.

Om bord i «Fram» festner rutinene seg. Alle mann purres klokka åtte og blir servert frokost av hardt brød, rug og hvete, smør, ost, mysost lagd av rørt pulver, corned beef, oksetunge eller bacon, torskekaviar. ansjosrogn og til slutt havrekjeks med appelsinmarmelade. I begynnelsen var det kaffe annen hver dag, etter hvert bare to dager i uka.

Etter frokost går noen for å se til hundene og slenge til dem en halv tørrfisk. En mann må hjelpe kokken, Adolf Juell fra Kragerø, med å vaske opp. Straks etter frokost må kokken begynne å forberede en tre retters middag

Observasjoner av skruing i isen og vitenskapelige undersøkelser hører med til rutinene. Polhavet viser seg å være vanvittig dypt, i rak motsetning til den gjeldende antakelse om et grunt hav, kanskje til og med med mange øyer.

Nansen og hans menn lar loddlina gå ut – den synker og synker og synker. Etter å ha ha skjøtet på alt de har av trosser og vaiere, har de forlenget loddlina til 2100 meter. Selv ikke da når den bunnen!

Senere henter de opp bunnprøver fra nesten 4000 meter.

Det er ikke til å tro! Det kan da umulig stikke opp så mange øyer fra et slikt dyp. Nasene fykt for å drive mot en øy underveis ser ut til å være ubegrunnet.

«Fram» driver i isen, hele tiden med baugen vendt mot sør. Men det er nordover de vil. I perioder er det nordavind som til Naneens store skuffelse bringer «Fram» på en sørlig kurs. Vil de noen gang nå Nordpolen? Det ser ikke slik ut. I perioder er Nansen i tvil om hele prosjektet.

Det kan godt hende at vi til slutt driver ut i Atlanterhavet uten å ha sett en eneste fjelltopp.

Nansen om polhavet

10. oktober 1894 feirer Nansen sin 33 årsdag om bord. Like etter tar han sin beslutning. Han vil forsøke å nå Nordpolen sammen med en mann – reserveløytnant Hjalmar Johansen fra Skien.

Det er et usedvanlig dristig trekk. Otto Sverdrup skal føre «Fram» videre, skipet ligger på 84 grader nord. I 40 kuldegrader legger Nansen og Johansen i vei 14. mars 1895.

Det er 500 kilometer til Nordpolen. Med seg har de telt, en felles reinskinnspose, 28 hunder, kombinerte rifle- og haglgevær, 180 riflepatroner, 150 haglpatroner, ski, reserveski, to kajakker og proviant for 100 dager.

De første dagene går det unna. Men isforholdene blir raskt verre. De må slite sledene gjennom skrugarder. Svetten fryser til ispanser i ytterklærne.

Nansen får et sår som plager ham mye. Fingertuppene er forfrosne, sprukne og smertefulle. Hundene vil ikke dra, isen er håpløs.

8. april 1895 klatrer Nansen opp på et høyt iskoss for å rekognosere. Framfor han ligger et stort område av håpløs skruis. De må snu, nå, hvis de skal ha noen sjanse til å berge livet.

Det er et nederlag, men også en rekord. Ingen har vært så langt nord noensinne, drøyt 86 grader. De feirer med lapskaus, brød, smør, tyttebærgrøt, sjokolade og mysedrikk.

Veien tilbake blir like krevende. I mai stiger temperaturen til 10–20 minusgrader. De er fri for hundefôr og må skyte stadig flere bikkjer. Bikkjene vegrer seg først for å spise sine egne, men sulten motiverer.

Nansen og Johansen jubler da de klarer å skyte en stor sel. Byttet utsetter galgenfristen for de gjenlevende hundene, men bare en stund.

Råker og is i oppløsning truer stadig framdriften utover sommeren. I en hel måned tvinges de til å holde seg i ro. 22. juli bryter de leiren og fortsetter.

Nansen får et hekseskudd, han klarer så vidt å humpe seg videre støttet til en stav. Stadig må de krysse åpent vann med kajakkene. Sledene tar de med, det er vanskelig å vite når de får bruk for dem igjen.

Mandag 5. august 1895 forserer de et område med isblokker, store vanndammer og dyp snø med vann under. Nansen når en råk der han må bruke kajakken for å komme over. Han hører noe leven bak seg. «Ta børsa!», hører han at Johansen roper.

Han snur seg og ser en isbjørn som kaster seg over Johansen som faller på rygg. Med et grep i strupen holder Johansen bjørnekjeften unna. Det står om sekunder.

Børsa ligger i hylster på kajakkdekket. Nansen lener seg framover for å gripe den, men kommer i skade for å skyve kajakken halvveis ut i vannet. Han legger seg på kne, dra og sliter i kajakken for å nå børsa.

Da framfører Johansen, ganske rolig, tidenes polarreplikk:

«Nå får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.»

Nansen får tak i børsa, spenner feil hane – hagleløpet – men har ikke tid til å bytte til rifle. Han brenner av haglladningen bak øret på isbjørnen som stuper død om.

Nansen og Johansen overlever strabasene, som fører dem til Frans Josef Land, på mirakuløst vis. Ved ett tilfelle stirrer de den sikre død i ansiktet da begge kajakkene med alt av utstyr driver vekk. Nansen satser alt i en lang svømmetur i det iskalde vannet og når kajakkene før krampene tar ham.

På Frans Josef Land bygger de en primitiv steinhytte, to ganger tre meter. De klarer seg gjennom nok en polarnatt ved å jakte isbjørn og hvalross. Hår og skjegg vokser, de slitte, hullete og fettrukne klærne klistrer seg til kroppen. Lys og varme får de fra en tranlampe som brenner dag og natt.

17. juni 1896 treffer de tilfeldigvis ekspedisjonen til den britiske polarforskeren Frederick Jackson etter at et angrep fra hvalross tvang dem i land på vei sørover. Etter 15 måneder i isødet blir Nansen og Johansen fraktet til fastlandet.

Ved et historisk sammentreff er «Fram» samtidig kommet ut av isen og til Skjervøy. Ekspedisjonen blir gjenforent i Tromsø. Polarfeberen kan bryte løs.

Kilder:

• Nansen, Fridtjof: Fram over Polhavet I og II. 1961.
• Jølle, Harald Dag: Nansen. Oppdageren. 2011.
• Norsk polarhistorie 2004 og polarhistorie.no.