1893–1896 Nansens «Fram»-ekspedisjon

Nansens svært så dristige planvar å fryse skuta fast i isen for å drive med polarstrømmen over Nordpolen. Under isdriften skulle man så gjøre vitenskapelige undersøkelser – ekspedisjonen skulle bli et «flytende polarforskningsinstitutt», en observasjonsplattform i det ukjente.

Jordklodens aller nordligste områder var det geografiske siktemålet i Fridtjof Nansens «Fram»-ekspedisjon 1893–1896. Det som gjaldt var utforskningen av de ukjente områdene i Arktis, og erobringen av selve Nordpolen. I tillegg til den store betydningen ferden skulle få for naturvitenskapen, formulerte Nansen målsettingen i ekspedisjonssøknaden:«Maatte det blive Nordmændene, som her viste Veien! Maatte det blive det norske Flag, som først av alle vaiede over vor Pol». På dette tidspunktet hadde ingen kommet lengre nord enn 83° 24’, nådd av løytnant James Lockwood under den amerikanske Greely-ekspedisjonen i 1882. 
 
En viktig forutsetning for realiseringen av den første «Fram»-ekspedisjonen var Nansens skiekspedisjon over grønlandsisen i 1888. Grønlandsekspedisjonens hjemkomst i 1889 skapte stor interesse i Norge for polare bragder og den endret nordmenns holdninger til ekspedisjoner til arktiske strøk. Samtidig var det uheldig at en dansk kaffegrossist hadde stått bak finansieringen av Grønlandsekspedisjonen, etter at norske myndigheter avslo Nansens søknad om beskjedne 5000 kroner. Da Nansen i 1890 fikk en statsstøtte på hele 200 000 kroner til «Fram»-ekspedisjonen, var det avgjørende argumentet i Stortinget at nordpolsekspedisjonen måtte betales med norske penger for at æren alene skulle tilfalle den norske nasjonen. 
 
Utgangspunktet for Nansens plan med «Fram»-ekspedisjonen var meteorologen Henrik Mohns foredrag «Levninger fra Jeanette-Expeditionen» i Christiania Vitenskapsselskap i november 1884. Etter at skuta Jeanette ble knust av isen ved De nysibirske øyene i 1881, dukket vrakgods opp ved østkysten av Grønland tre år etter. Mohn mente at levningene var ført dit med en ukjent havstrøm fra Beringhavet til Nord-Atlanteren over polområdet. Også andre funn langs Grønland sannsynliggjorde en slik havstrøm, for eksempel drivved fra Sibir. Nansens svært så dristige plan ble følgelig å fryse skuta fast i isen for å drive med polarstrømmen over Nordpolen. Under isdriften skulle man så gjøre vitenskapelige undersøkelser – ekspedisjonen skulle bli et «flytende polarforskningsinstitutt», en observasjonsplattform i det ukjente. 
 
Nansens risikable plan vakte debatt blant fagfolk, og man spurte om ekspedisjonen virkelig var mulig å gjennomføre. Noen trodde planen var mulig å gjennomføre, mens andre mente den var ren galskap. I november 1892 ble da også Nansen utsatt for kraftig kritikk i det fasjonable Royal Geographical Society i London. Flere av Storbritannias fremste polarforskere var til stede på dette historiske møtet. Man trodde på teorien om en polarstrøm, men det ble reist sterk tvil i spørsmålet om «Fram» ville klare seg i polarisen. 
 
I slutten av september 1893 frøs «Fram» fast i isen ved De nysibirske øyene. Etter initiativ fra Nansen hadde båtbygger Colin Archer spesialkonstruert skuta slik at den skulle tåle de enorme kreftene fra isskruingen. Det runde skroget skulle sørge for at «Fram» ikke ble skrudd ned av isen, men heller ble løftet opp. I tillegg til Nansen var tolv menn med på isdriften, som varte i tre år. Otto Neuman Knoph Sverdrup (1854–1930) var kaptein om bord, mannen som hadde vært med på Grønlandsekspedisjonen og som selv ble leder for den andre «Fram»-ekspedisjonen 1898–1902. Blant mannskapet var også historiens kanskje aller største polarhelt, Fredrik Hjalmar Johansen (1867–1913). Etter flere søknader om å få være med ekspedisjonen, hadde Nansen tilslutt hyret Johansen som proviantforvalter og fyrbøter.

«Fram» stod imot presset fra drivisen, som flere ganger satte båten på prøve. Og mannskapet stod imot skjørbuken, som så ofte hadde vært årsaken til tidligere polarekspedisjoners tragedier. Tilgang til ferskt kjøtt var vaktig i så måte. Besetningen led heller ikke sult og nød, som mange polfarere før dem hadde gjort. Livet om bord var mer preget av rutiner, både i utførelsen av de vitenskapelige undersøkelsene og i dagliglivet ellers. Et av spenningsmomentene var de regelmessige posisjonsbestemmelsene. For Nansen ble disse problematiske etter hvert som de viste at «Fram» ville drive et godt stykke utenfor selve polpunktet. Nansen ville nå forsøke å erobre Nordpolen med ski og hundesleder. Håpet var å finne veien hjem via Frans Josefs land, Spitsbergen eller Grønland. Med på sledeferden ble Hjalmar Johansen.

I 40 kuldegrader forlot Nansen og Johansen «Fram» 14. mars 1895 i isødet på 84° 4’N. Sledeferden mot Nordpolen står som en av de mest krevende polferder gjennom tidene, både for mennesker og hunder. Nordpolen ble ikke nådd, men ny«lengst mot nord»rekord ble satt på 86° 14’. Der ble de tvunget til vendereis foran en vegg av skrugarder, og turen hjem var minst like krevende som vandringen nordover. En hendelse på denne ferden fortjener ekstra oppmerksomhet. En dag da de hadde rodd over en åpen råk, hørte Nansen at Johansen ropte bak seg:«Ta børsa!». Da han snudde seg, så han en isbjørn bøyd over en kjempende Johansen på bakken. Johansen holdt så vidt tanngarden unna med et grep under strupen på bjørnen. Nansen begynte å lete etter geværet, men den tunge kajakken gled ned i råken. Mens Nansen dro kajakken tilbake, kom det kalt fra Johansen:«Nu må De nok skynde Dem, ellers blir det for sent». Isbjørnen ble tilslutt skutt. Eneste skade var at Johansen hadde fått en skikkelig ørefik av bjørnelabben, som rev en hvit stripe i det skitne kinnet hans. Sledeferden endte med en uønsket overvintring på Frans Josef Land i en kald, mørk jordhytte. 
 
Etter overvintringen la Nansen og Johansen ut i kajakker i forsøk på å komme seg til Spitsbergen. Flere ganger var de utsatt for uhell som lett kunne kostet dem livet. En dag hadde begge gått opp på en iskoss for å finne kursen videre. Plutselig så Johansen at kajakkene langsomt drev vekk fra iskanten med strømmen. Alt de eide av utstyr lå ombord, nå måtte det handles for å overleve. Nansen stuper ut i isvannet, den endeløse svømmeturen ender med at han akkurat rekker «Fram» før kreftene tar slutt. Etter flere forsøk klarer han å komme seg opp i båten. Øyeblikkelig fryser klærne til et ispanser mens han strevsomt padler tilbake mot Johansen. Utslitt, forfrosset og ute av stand til å snakke får Nansen den hjelpen han trenger. Johansen får av ham de våte klærne og låner vennen sin egen bukse før han legger ham i soveposen. Mens Nansen sover koker Johansen mat og holder den varm, samtidig som han vandrer rundt på isflaket i mange timer bare i underbuksen. De berger livet nok en gang. 
 
Hellet var med polfarerne videre, og de kom endelig i sikkerhet 17. juni 1896 da de tilfeldigvis traff på Frederick Jacksons ekspedisjon på Kapp Flora. Et hvalrossangrep hadde skadet Nansens kajakk og tvunget dem i land. Da hadde det gått nesten 15 måneder siden de sist hadde sett «Fram» og andre mennesker. Johansen og Nansen ble så fraktet til Hammerfest via Vardø, og det var et utrolig sammentreff at «Fram» ankom Skjervøy med mannskapet i god form kun sju dager senere. Ekspedisjonens«gjenoppstandelse»var en europeisk sensasjon. Polarheltenes hjemkomst ble feiret på en måte som er uten sidestykke i Norge. 

Med «Fram»-ekspedisjonen ville Nansen oppnå både berømmelse og kunnskap, og som polarforsker oppnådde han begge deler samtidig. Utforskningen av Arktis var risikabel, og særlig i ekspedisjoner som deltok i kappløpet mot Nordpolen ble vitenskapsmannen fremstilt som heroisk. Den ekstreme arktiske naturen bygde opp under denne forestillingen, og polarforskeren ble oppfattet som helten i en anstrengende kamp for vitenskapen og nasjonal ære, gjerne med livet som innsats i et kuldelandskap av is og snø. I Nansen fikk Norge slik sin første polarhelt. 

Den første «Fram»-ekspedisjonen ble det store gjennombruddet i norsk polarforskning. Bearbeidingen av den store mengden av innsamlede forskningsdata tok ti år, og resultatene ble samlet i et monumentalt seksbindverk. Så godt som samtlige professorer ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Kristiania deltok i arbeidet, i tillegg til flere utenlandske forskere. Bokverket, som inneholdt flere tusen sider med observasjoner, målinger, beskrivelser, beregninger, kart og illustrasjoner fra et hittil ukjent hav- og landområde, ble sendt til Europas og Amerikas mest kjente bibliotek. Arbeidet regnes som den første enhetlige forståelse og presentasjon av det som kan kalles Det arktiske system. Selv bidro Nansen med flere vitenskapelige avhandlinger – om kontinentalhyller og bunntopografi i Nord-Atlanteren og Arktis; om havets temperatur, kjemiske sammensetning og strømmer i nordpolbassenget; om små encellete dyr på isflakene. Før «Fram»-ferden antok forskerne at Polhavet var et grunt hav. Nansen hadde faktisk ikke med utstyr for målinger av store dyp, og man forventet endatil å støte på land ved områdene rundt Nordpolen. Med improviserte loddliner av hampetrosser og stålvire oppdaget ekspedisjonen at Polhavet derimot var svært dypt, bunnprøver ble hentet opp fra nesten 4000 meter. 
 
«Fram»-ekspedisjonen framstår som en av den mest dristige og oppsiktsvekkende oppdagelsesferd gjennom tidende. Samtidig førte ekspedisjonen til et løft for norsk naturvitenskap. «Fridtjof Nansens fond til videnskabens fremme, som ble opprettet i 1897 av Waldemar Christopher Brøgger, fungerte i praksis som Norges første forskningsråd. Nansenfondet eksisterer fortsatt. I dag kan den første «Fram»-ekspedisjonen sammenlignes med en romsonde på vei til en annen planet eller solsystem.