Robert Falcon Scott

Robert Falcon Scott ble født 6. juni 1868 i Devonport i Plymouth i Sørvest-England, og kom fra en familie hvor flere menn hadde gjort militær karriere. Det ble også veien Robert slo seg inn på. Bare 13 år gammel fikk han hyre ombord på «HMS Britannia», og i årene 1883–1900 tjenestegjorde han på mange ulike fartøy og spesialiserte seg senere til torpedo-løytnant.

Gjennom sitt bekjentskap med Clements Markham, president ved Royal Geographic Society, fikk Robert Scott i 1899 kjennskap til planene om en forestående britisk ekspedisjon til Antarktis. Det at Scott ikke hadde noen polar erfaring var ingen hindring for at han i 1900 ble utpekt til å lede The British National Antarctic Expedition, også kjent som Discovery-ekspedisjonen, til Antarktis i 1901–1904.

Discovery-ekspedisjonen til Antarktis 1901–04

Robert Falcon Scott ledet den britiske Discovery-ekspedisjonen til Antarktis i 1901-04, og var både vitenskapelig leder og kommandør på skipet «Discovery». Ekspedisjonen hadde som formål å utforske isbarrieren og områdene som var blitt oppdaget av James Clark Ross i 1841, gjennomføre vitenskapelig forskning og utføre et fremstøt innover i landet.

Hovedkvarteret for ekspedisjonen ble opprettet på Ross Island i McMurdo Sound, og store områder ble undersøkt og kartlagt. Scott, Ernest Shackleton og Edward Wilson gjorde et fremstøt mot Sydpolen, men ekspedisjonen snudde på 82° 17ʹ s.br, ca 850 km fra polpunktet. Det ble en hard tilbaketur, hvor Shackleton fikk et fysisk sammenbrudd, noe som førte til at han ble sendt hjem etter første overvintring.

Det andre året ble det lagt noe fokus på forbedringer i teknikker og oppnåelser, og selv om både ski og hunder var en del av ekspedisjonsutrustninga, var kunnskapen om skigåing og bruk av hundeslede nesten ikke eksisterende. Året kulminerte i Scotts ferd vestover og oppdagelsen av polarplatået. Scott og «Discovery» returnerte til England etter to overvintringer i Antarktis med vitenskapelige resultater og viktige biologiske, zoologiske og geologiske funn.Noen av de meteorologiske og magnetiske registreringene ble senere kritisert som unøyaktige.

Ekspedisjonen hadde vært preget av Scotts marine disiplin, noe som gjorde at flere ekspedisjonsmedlemmer returnerte etter første overvintring til England da et redningsskipet ankom i mars 1903, -Shackleton var en av de som dro.

Kappløpet med Amundsen til Sydpolen 1910–1913

I 1910 reiste Scott tilbake til Antarktis som leder av Terra Nova-ekspedisjonen, hvor det viktigste målet var å erobre Sydpolen. På grunn av vanskelige isforhold, ankom skipet «Terra Nova» Antarktis sent i sesongen, og det ble knapp tid til vinterens forberedelser. De etablerte leir på Kapp Evans. Scott hadde tro på moderne fremkomstmidler, og brakte med flere motorsleder, i tillegg til hunder og ponnier. Det ble lagt ut depoter, men disse ble ikke lagt ut så langt sør som opprinnelig planlagt grunnet transportproblemer. Motorsledene brøt stadig sammen, og det samme gjorde ponniene. Hundespann hadde ikke engelskmennene lært seg å håndtere, selv om nordmannen Tryggve Gran var med på ekspedisjonen med det for øyet. Hoveddepotet «One Ton Camp» ble plassert 56 km nord for det planlagte punktet på 80° S.

Robert Falcon Scott fikk kjennskap da de seilte sørover via Melbourne, Australia om at Roald Amundsen også hadde kurs for Antarktis. Da Scott returnerte fra depot-turen fikk han melding om at Amundsen hadde slått leir med sitt mannskap og hunder i Hvalbukta, -320 km øst for deres egen leir. Dette affiserte ikke Scott som holdt frem som planlagt. Han ga uttrykk for at selv om den norske basen lå nærmere polpunktet enn britenes, og nordmennenes erfaring som hundeførere var langt bedre, ville Scott ta seg frem etter en kjent rute som tidligere var gått av landsmannen Shackleton (1906-07)

På tur sydover

Scott informerte sine menn om planene for ferden sørover til kystgruppa, men lot det være åpent hvem som skulle danne den endelige polgruppa som skulle bestå av fire menn. Han ga også ordre til hundeføreren Meares, om å sørge for at ett parti måtte møte polgruppa rundt den 1.mars på breddegrad 82, for å sikre polgruppa en rask retur.

Marsjen fra Kapp Evans sørover begynte 25. oktober 1911 med mange ulike transportgrupper: med motorsleder, hunder og ponnier. De skulle støtte polgruppa på vei sørover så langt det lot seg gjøre. Den sørgående gruppa ble gradvis redusert i størrelse etterhvert som støttegruppene snudde og vendte tilbake til Kapp Evans. 4. januar 1912 nådde de to siste firemannsgruppene 87° 34′ S. Scott kunngjorde nå hvem som skulle utgjøre polgruppa. Det ble fem menn, i stedet for fire som opprinnelig planlagt. En ekstra mann fikk være med, til tross for at utstyr og forsyninger var planlagt for bare fire menn. Disse var: Scott, Edward Wilson, Henry Bowers, Lawrence Oates og Edgar Evans, – de skulle gå videre, de andre snudde. De fem utvalgte fortsatte ferden, og 17. januar 1912 nådde de polpunktet hvor de fant teltet etter Roald Amundsen som hadde nådd polpunktet fem uker før. De kom for sent:

«Det verste har skjedd»; «Alle dagdrømmene må forsvinne»; «Store Gud! Dette er et forferdelig sted».
Robert Falcon Scotts dagbok

Fire menn står utfor et telst med et norsk flagg i toppen — Scotts og hans menn, 17. januar 1912. Foto tatt ved hjelp av fjernutløser. Foto: Norsk Polarinstitutt

Tre menn står og to sitter i sne. Det er fire fpagg i sneen rundt de. — Scott og hans menn foran Roald Amundsens telt på Sydpolen. Stående fra venstre: Edward Wilson, Robert Falcon Scott og Henry Bowers. Sittende foran: Edgar Evans og Lawrence Oates. Foto: Norsk Polarinstitutt

Tilbakemarsjen

Etter et par dager på polpunktet startet Scott og hans menn på den 1300 km lange tilbaketuren. De holdt høy fart til tross for dårlig vær, og 7. februar hadde de forsert polarplatået.

Atkinson som hadde stedlig kommando på Kapp Evans fulgte ikke opp ordren som kom via hundeføreren Meares om å dra sørover for å møte Scott og polgruppa. I stedet besluttet han å losse skipet «Terra Nova» som ankom i begynnelsen av februar. Ordren ble ytterligere pulverisert, og partiet som skulle komme Scott og hans menn i møte klarte ikke å navigere seg lenger enn til One Ton Depot.

Med ytterligere 670 km igjen å gå over Rossbarrieren ble utsiktene for Scotts gruppe stadig verre. Under nedstigninga fra platået ble Evans dårligere, og hadde problemer med å holde følge med resten av gruppa. 17. februar omkom han. Neste dødsfall skjedde 16.mars da Lawrence Oats vandret ut av teltet midt i en storm med disse ord: «I am just going outside and may be some time».

Streng kulde, uvær, knappe rasjoner og sykdom knuste ekspedisjonen på tilbaketuren, og alle omkom. En unnsetningsekspedisjon fant følget i november 1912, kun 18 km fra ett-tonns depotet. Nordmannen Tryggve Gran var med som ski-og snøekspert.

Utdrag av Scotts dagbok fra ferden ble utgitt 1913. Scott ble umiddelbart en nasjonalhelt i den engelsktalende verden, først langt senere er hans organisasjonsmessige feilgrep blitt kritisert. Kona Kathleen sensurerte dagboken, slik at informasjon om skjørbuk blant deltakerne ikke kom fra og ødela Scotts minne. De vitenskapelige resultatene av Terra Nova-ekspedisjonen var betydelige.