Longyearbyen

Longyearbyen er det administrative sentrum på Svalbard med all offentlig forvaltning, en bred servicesektor, butikker og kafeer. Longyearbyen har gått over fra å være et ensidig industrisamfunn med kullgruvevirksomheten som hjørnestein til et mangfoldig samfunn hvor turisme og forskning har fått sentrale roller.

Historier fra området

Longyearbyens historie

Opptakten til kulldriften i Longyearbyen startet i 1900 da kullfeltene i Longyeardalen ble okkupert av forretningsfolk fra Trondheim. Disse dannet Kullkompagniet Trondhjem-Spitsbergen. Selskapet torde aldri virkelig å satse på kulldriften og ganske snart så de seg om etter kjøpere av kullfeltene.

I 1905 ble det inngått en avtale om salg til de amerikanske forretningsmennene John Munro Longyear og Frederick Ayer som etablerte The Arctic Coal Company (ACC) i 1906. Selskapet utviklet og drev gruva, og et lite gruvesamfunn vokste etter hvert fram rundt bergverket. Samfunnet fikk navnet Longyear City. I dette samfunnet var noen få hundre mennesker i arbeid på årsbasis. Gruvearbeiderne ble rekruttert fra Norge og Sverige mens funksjonærene ofte var fra England eller USA. Samfunnet under ACCs drift var preget av misnøye og uro, noe som ofte resulterte i streiker. Levevilkårene var primitive, hygienen var dårlig grunnet knappe vannressurser og maten var dårlig. Spesielt var det ille med matstellet om våren før de nye forsyningene kom med første båt. Men arbeiderne holdt ut fordi lønnen var meget god.

ACC drev gruva fram til 1915, en periode som senere er kalt «amerikanertiden». I 1916 ble ACC og alle de amerikanske eiendommene solgt til norske interesser som stiftet Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK). Stedet fikk navnet Longyearbyen. Vinteren etter var omtrent 180 mann i arbeid i gruvene i Longyearbyen. Sammen med dem overvintret også noen kvinner og barn. Fram mot 1920 økte antallet ansatte i gruvene.

Utover 1900-tallet ble det lille gruvesamfunnet i Longyearbyen i det store og hele styrt og drevet av det private SNSK som en «company town». Samfunnet som vokste fram var ikke bygd opp som et familiesamfunn, men som et mannssamfunn der arbeiderne bodde i brakker. For det store flertallet av ansatte var familien igjen på fastlandet. Dette kunne være tungt for mange. Makt og myndighetsutøvelse lå hos ledelsen i selskapet. De styrte ikke bare arbeidet med å utvinne ressursene, men også boligpolitikken, forsyningene og kommunikasjonen.

Det var først på 1960-tallet at kravene om modernisering og normalisering begynte å melde seg. På 1970-tallet overtok den norske stat aksjene i selskapet og innledet en aktiv svalbardpolitikk. Staten overtok styringen i Longyearbyen, som skulle utvikle seg til å bli et familiesamfunn på lik linje med andre bygder i Norge.

I 1975 åpnet flyplassen og dermed muligheten for helårs kommunikasjon med omverdenen. Dette var også et steg på veien mot en normalisering av samfunnet. Med flyene kom aviser, ferskvarer, slekt og venner. Siden 1975 har Longyearbyen gjennomgått relativt dramatiske endringer. Fra å være et utpreget mannssamfunn er det i dag et familiesamfunn, selv om mennene fortsatt er i flertall. Fra å bo i familieboliger bygget av bedriften, er det i dag mulig å bygge private boliger. I 2001 ble normaliseringsprosessen videreført med innføringen av lokaldemokrati og politiske valg.

Fram til 1990 var Longyearbyen en utpreget gruveby. I dag er kulldriften ikke like enerådende som tidligere. Stedet har utviklet seg til en plass med et variert næringsliv der også reiseliv, forskning og høyere utdanning er blant grunnpilarene i samfunnet.

I Longyearbyen og nærmeste omegn er det i dag bevart rester av kullgruveanleggene fra amerikanertiden og framover. Det meste stammer imidlertid fra tiden etter annen verdenskrig. Daganlegg og transportsystemer (taubanebukker, strammestasjoner, vinkelstasjoner) etter nedlagt gruvedrift preger hele kulturmiljøet i Longyearbyen, ut til Hotellneset og Adventdalen.

Anleggene har stor opplevelsesverdi og er avgjørende for Longyearbyens identitet og for stedet som kulturmiljø.

Tekst brukt med tillatelse fra Cruisehandboka