Harald Ulrik Sverdrup

Sverdrup ble født i Sogndal 15.11.1888, hvor hans far, Johan Edvard Sverdrup, var lærer og prest. På grunn av farens yrke flyttet familien Sverdrup ofte, og unge Sverdrup tilbragte barndommen forskjellige steder på Vestlandet. I ungdomsårene slet Sverdrup med sin lidenskap for naturvitenskapene og farens rolle som prest, men oppdaget etter hvert at han også kunne studere realfag ved universitetet. Etter ett år i militærtjeneste, ble Sverdrup immatrikulert ved universitetet, hvor han studerte geografi og astronomi.

Vilhelm Bjerknes og Bergenskolen

I 1911 møtte Sverdrup professor Vilhelm Bjerknes, den kjente meteorologen og grunnleggeren av den såkalte Bergenskolen. Sverdrup ble tilbudt å bli Bjerknes’ assistent. De som jobbet under Bjerknes var blant de fremste vitenskapsmenn i sin generasjon, og Bjerknes forventet at disse skulle bidra til å fremme forskningen. Under Bjerknes fattet Sverdrup interesse for meteorologi og oseanografi, og ble cand. real. i 1914, og da Bjerknes dro til Tyskland i 1912 fulgte Sverdrup etter. Etter noen år i Leipzig, disputerte han for dr. philos. i 1917, hvor han skrev om de nordatlantiske passatvinder. 

Maud-ekspedisjonen

Da Roald Amundsen i 1913 først inviterte Sverdrup til å assistere den vitenskapelige ansvarlige under hans planlagte ekspedisjon med skipet «Maud», takket Sverdrup nei. Men ekspedisjonen ble utsatt på grunn av krigen, og da Amundsen gjenopptok planene i 1917, ble Sverdrup tilbudt rollen som vitenskapelig ansvarlig. Dette takket han også ja til, og fra 1918 til 1925 ledet han de vitenskapelige undersøkelsene under Amundsens ekspedisjon i Nordøstpassasjen. I 1921 og 1922, mens ekspedisjonen hadde et kort opphold i USA, var Sverdrup Research Associate ved Carnegieinstituttets avdeling for jordmagnetiske undersøkelser i Washington, hvor han arbeidet med de elektromagnetiske observasjonene Maud-ekspedisjonen hadde utført. I 1926 ble han utnevnt til professor i geofysikk ved Universitetet i Bergen, en posisjon som hadde stått ledig siden Bjerknes returnerte til Oslo, og i 1931 fikk han en stilling ved det nyopprettede Christian Michelsens institutt. Ved disse institusjonene bearbeidet han resultatene fra Maud-ekspedisjonen, og redigerte den vitenskapelige rapporten, hvor han beregnet at han hadde bidratt med to-tredjedeler av innholdet selv.

Nautilus 

I 1931 deltok Sverdrup i den kuriøse Wilkins-Ellsworth North Polar Submarine Expedition med den utrangerte ubåten «Nautilus», en tidligere amerikansk ubåt fra Første verdenskrig. Ekspedisjonen ble en fiasko, men likevel klarte Sverdrup å samle verdifulle data, noe som bidro til å kaste lys over interessante egenskaper ved Golfstrømmen nord for Svalbard. Etter ekspedisjonen ble ubåten senket utenfor Askøy. 

USA 

Under Maud-ekspedisjonen hadde Sverdrup knyttet mange kontakter i statene, og ble assosiert forsker ved Carnegie-institusjonen i 1926, samt i perioden 1928–40. Med permisjon fra Universitetet i Bergen ble han i 1936 direktør for Scripps Institute of Oceanography i California, og på grunn av andre verdenskrig ble Sverdrup amerikansk statsborger og innehadde stillingen ved instituttet helt frem til 1948. Der arbeidet han for å forbedre værvarsling og bølgevarsling for det amerikanske militæret, og dette arbeidet ble blant annet benyttet under de alliertes invasjon i Afrika, Italia og Nord-Frankrike. Sverdup ble også hovedforfatter til det kjente oseanografiske standardverket The Oceans – Their Physics, Chemistry and General Biology, som først ble utgitt i 1942. 

Hjem igjen 

I 1948 ble Sverdrup bedt om å lede den nyopprettede institusjonen Norsk Polarinstitutt som var en videreføring av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU), og for å planlegge den norsk-svensk-britiske Antarktis-ekspedisjonen. Fra 1949 ble Sverdrup professor II i geofysikk ved Universitetet i Oslo, og da han i perioden 1954–1957 var dekanus ved UiO, sto han for «Sverdrup-planen» som medførte en storstilt utbygging og omlegging av universitetene i Oslo og Bergen tidlig på 1960-tallet, og som dannet grunnlaget for organiseringen av høyere utdanning i dag. Sverdrup døde plutselig i august 1957, sannsynligvis av hjerteproblemer. Den fysiske enheten for havstrømmers styrke har blitt oppkalt etter Harald Ulrik Sverdrup; 1 Sv tilsvarer 106 m3 per sekund. 

Minnefond 

I 1960 ble det opprettet et minnefond: Sverdrup Memorial Foundation, som påskjønner fremragende vitenskapelige arbeider knyttet til gjensidig påvirkning av hav og atmosfære. Sverdrups gullmedalje deles ut av det amerikanske meteorologiske selskap.

I det store samfund forsvinner individet, nordpå er individet alt. Nordpå må en mann stole på sin egen evne i kampen mot en mektig natur, det er det som trekker.

H. U. Sverdrup, Polarårboken 1933

• Korrespondanse angående samarbeid med Fullbrightkomiteen i Norge, 1949
• Brev med selvbiografiske opplysninger til Det Bergenske Dampskipsselskap, 1931
• Brev fra Sverdrup til prost Juul, 1916
• Harald Ulrik Sverdrup. Minnetale skrevet for astrofysisk tidsskrift
• Fra Seattle til Nome. Rapport skrevet av Harald Ulrik Sverdrup, juni 1922
• Minnetale over Professor Harald U. Sverdrup | Årbok 1958 Norske videnskaps-akademi
• Om turen til Svalbard 1899
• Brev fra Norges ambassadør til Norsk Polarinstitutt vedr. Roald Amundsen, 31.01.1950

Bilder