Vi jobber på spreng for å oppdatere oss med nytt innhold og design, og vi skal også sørge for at nettsiden er universelt utformet. Ny side lanseres medio 2023. Tilgjengelighetserklæring

Banner forside, Norsk Polarhistorie

Persongalleri

Harald Ulrik Sverdup (Personbilde)
NP's bildearkiv
Arktis
En katedral av is
forsvinner ned i dypet.
Arktis tordner gjennom oss
før havet knopper seg
og blomstrer i en redselsrose
som står stille et sekund -

I denne katastrofestund
flyr alkekongen som før
og rever snuser på stein.
Det er bare vi
som tar oss engstelig til hjertet,
uvant med å bo på en planet.

Harald Sverdrup (1964)

Harald Ulrik Sverdrup

1888 - 1957

Maudheimekspedisjonen. Fra venstre: John Giæver, Prof. Dr. H. U. Sverdrup og Kaptein Guttorm Jakobsen. Foto: Norsk Polarinstitutt


Tegning av A. Parilla. Foto: Norsk Polarinstitutt


Oseanograf, meteorolog, og polarforsker

Sverdrup ble født i Sogndal i 1888, hvor hans far, Johan Edvard Sverdrup, var lærer og prest. På grunn av farens yrke flyttet familien Sverdrup ofte, og unge Sverdrup tilbragte barndommen ved forskjellige steder på vestlandet. I ungdomsårene slet Sverdrup med sin lidenskap for naturvitenskapene og farens rolle som prest, men oppdaget etterhvert at han også kunne studere realfag ved universitetet. Etter ett år i militærtjeneste, ble Sverdrup immatrikulert ved universitetet, hvor han studerte geografi og astronomi.

 

Vilhelm Bjerknes og Bergenskolen
I 1911 møtte Sverdrup professoren Vilhelm Bjerknes, den kjente metereologen og grunnleggeren av den såkalte Bergenskolen. Sverdrup ble tilbudt å bli Bjerknes' assistent, sammen med Jacob Bjerknes, Tor Bergeron, Olaf Devik, Theodore Hesselberg, Carl-Gustaf Rossby, og Halvor Solberg. De som jobbet under Bjerknes var blant de fremste vitenskapsmenn i sin generasjon, og Bjerknes forventet at disse skulle bidra til å fremme forskningen. Under Bjerknes fattet Sverdrup en interesse for meteorologi og oseanografi, og ble cand. real. i 1914, og da Bjerknes dro til Tyskland i 1912 fulgte Sverdrup etter. Etter noen år i Leipzig, disputerte han for dr. philos. i 1917, hvor han skrev om de nordatlantiske passatvinder.

 

Maud-ekspedisjonen
Da Amundsen i 1913 først inviterte Sverdrup til å assistere den vitenskapelige ansvarlige under hans planlagte Maud-ekspedisjon, takket Sverdrup nei. Men ekspedisjonen ble utsatt på grunn av krigen, og da Amundsen gjenopptok planene i 1917, ble Sverdrup tilbudt rollen som vitenskapelig ansvarlig. Dette takket han også ja til, og fra 1918 til 1925 ledet han de vitenskapelige undersøkelsene under Roald Amundsens polarekspedisjon.  I 1921 og 1922, mens ekspedisjonen hadde et kort opphold i USA, var Sverdrup assistent ved Carnegie-institusjonens avdeling for jordmagnetiske undersøkelser i Washington, hvor han arbeidet med de elektromagnetiske observasjonene ekspedisjonen hadde gjort. I 1926 ble han utnevnt til professor i geofysikk ved Universitetet i Bergen, en posisjon som hadde stått ledig siden Bjerknes hadde returnert til Oslo, og i 1931 fikk han en stilling ved det nyopprettede Christian Michelsen-instituttet. Ved disse institusjonene bearbeidet han resultatene fra Maud-ekspedisjonen, og redigerte den vitenskapelige rapporten, hvor han beregnet at han hadde bidratt med to-tredjedeler av innholdet selv.

 

Nautilus
I 1931 deltok Sverdrup i den kuriøse Wilkins-Ellsworth North Polar Submarine Expedition  med den utrangerte ubåten Nautilus, en tidligere amerikansk ubåt fra Første verdenskrig. Ekspedisjonen ble en fiasko, men likevel klarte Sverdrup å samle verdifullt data, noe som bidro til å kaste lys over interessante egenskaper ved Golfstrømmen nord for Svalbard. Etter ekspedisjonen ble ubåten senket utenfor Askøy.

 

USA
Under Maud-ekspedisjonen hadde Sverdrup tilknyttet seg mange kontakter i statene, og ble assosiert forsker ved Carnegie-institusjonen i 1926, samt i perioden 1928-40. Med permisjon fra Universitetet i Bergen ble han i 1936 direktør for Scripps Institute of Oceanography i California, og på grunn av andre verdenskrig ble Sverdrup amerikansk statsborger og innehadde stillingen ved instituttet helt frem til 1948. Der arbeidet han for å forbedre værvarsling og bølgevarsling for det amerikanske militæret, og dette arbeidet ble blant annet benyttet under de alliertes invasjon i Afrika, Italia og Nord-Frankrike. Her ble han også hovedforfatter til det kjente oseanografiske standardverket The Oceans – Their Physics, Chemistry and General Biology, som først ble utgitt i 1942.

 

Hjem igjen
I 1948 ble Sverdrup bedt om å lede den nyopprettede institusjonen Norsk polarinstitutt, og  da han endelig kom hjem igjen etter krigen fortsatte han sine bidrag til oseanografi, havforskning og polarforskning. Fra 1949 ble Sverdrup professor II i geofysikk ved Universitetet i Oslo, og da han i perioden 1954-1957 var dekanus ved UiO, sto han for «Sverdrup-planen» som medførte en storstilt utbygging og omlegging av universitetene i Oslo og Bergen tidlig på 1960-tallet, og som dannet grunnlaget for organiseringen av høyere utdanning i dag. Sverdrup døde plutselig i august 1957, sannsynligvis av hjerteproblemer.Den fysiske enheten for havstrømmers styrke har blitt oppkalt etter Harald Ulrik Sverdrup; 1 Sv tilsvarer 106 m3 per sekund.

 

Lenker
The National Academy Press, Biographical Memoirs, volume 69
http://books.nap.edu/openbook.php?record_id=5193&page=338 

Artikkel på polarhistorie.nohttp://www.polarhistorie.no/artikler/2008/H.%20U.%20Sverdrup%20og%20polarforskningen 

 

Anbefalt litteratur
Polaråbok 1957 (Minneord av Helge Ingstad)
Norsk Geografisk Tidsskrift 1957-58 (nekrolog av J.E.Fjeldstad)
Norsk Geografisk Tidsskrift 1957-58 (Sverdrups forfatterskap, en bibliografi, Søren Richter)
Norsk Geografisk Tidsskrift 1957-58 (Noen minneartikler om H.U. Sverdrup i tidsskrifter)