1949–1952 Den norsk-britisk-svenske Antarktisekspedisjonen (NBSX)

Den norsk-britisk-svenske antarktisekspedisjon 1949–1952 var den første virkelig internasjonale vitenskapelige ekspedisjon til Antarktis. Den ble bekostet og organisert av en komité av britiske, svenske og norske eksperter, med professor H. U. Sverdrup som formann.

Også kalt Maudheim-ekspedisjonen.

Ekspedisjonen, som hadde John Giæver som leder, introduserte nye metoder som senere er blitt standard, og oppnådde store resultater. Den foretok en rekke ulike vitenskapelige observasjoner, og utforsket og kartla store deler av det vestlige Dronning Maud land.

Ekspedisjonen opprettet overvintringsstasjonen Maudheim (71° 3’ s.br.10° 56’ v.l.) i Dronning Maud land i 1950. Maudheim hadde ved siden av to beboelseshus og lager, radioanlegg med antenne, diverse meteorologiske installasjoner o.s.v.

Året etter fikk ekspedisjonen to nye medlemmer, nemlig fysikeren John Jelbart fra Australia og den svenske fotografen Stig Hallgren. I tillegg fikk ekspedisjonen ny stuert, i og med at John Snarby ble avløst av Bjarne Lorentzen. 

Ekspedisjonen forlot Oslo den 17. november 1949, med selfangeren «Norsel», som var spesialbygget for formålet, og som ble ført av kaptein Guttorm Jakobsen. Turen gikk først til London, hvor to ekspedisjonsmedlemmer og mer utstyr ble tatt ombord; blant annet skulle to Auster-fly være med, da en del flyvekartlegging skulle utføres før «Norsel» reiste nordover igjen. Deretter gikk turen sydover via Cape Town. Den 14. januar 1950 nådde «Norsel» fram til hvalkokeriet «Thorshøvdi», som lå på Scotiahavet mellom Sørgeorgia og Sørorknøyene. Herfra ble fem av ekspedisjonsmedlemmene samt omlag 50 hunder, og tre Weasler, (en slags beltebiler) tatt ombord. Svært full-lastet kunne ««Norsel» nå gå videre mot Dronning Maud land. 
 
«Norsel» støtte på en del problemer i drivisen, men den 10. februar lyktes det ekspedisjonen å finne en egnet landingsplass; Norselhamna i Norselfjorden. Ekspedisjonen gikk «på land» på flytende shelf-is; ved kaia ble dybden målt til omlag 400 meter.
 
Den 11. februar fant ekspedisjonen en egnet plass for overvintringsstasjonen. Her var isen 180–200 meter tykk, og dermed temmelig stabil, og transportveien fra kaia var ca. tre km. Allerede 13. februar kom byggingen av stasjonen i gang, og 15. februar var det første huset oppe. 16. februar var mesteparten av godset losset av og kjørt fram til stasjonen, som nå hadde fått navnet Maudheim. Den 20. februar reiste «Norsel» nordover igjen, og overvintrerne var alene. 

I midten av mars var Maudheim ferdig oppbygd, alt utstyr var installert, og det vitenskapelige arbeidet begynte så smått å komme i gang. I begynnelsen april startet den første sledeturen (rekognoseringstur) fra Maudheim. 
 
Gjennom vinteren ble det foretatt kontinuerlige meteorologiske, glasiologiske og seismiske undersøkelser, samtidig som vårens og sommerens sledeturer ble planlagt; treningen av trekkhundene kom i gang, og det ble gjennomført depotturer. 

Den første lengre ekspedisjonen innover kontinentet dro av sted i begynnelsen av oktober og var tilbake den 15. november. I november og desember ble det foretatt to depot-turer ved hjelp av weasler, og partiene kom således et godt stykke inn i landet. 
 
I desember kom den første galsiologturen og topograf-geologturen av gårde. Dette var de første virkelige lange ekspedisjonene; glasiologene var tilbake i april, topografene og geologene var ikke tilbake før i mai. 

I mellomtiden fikk resten av Maudheim-befolkningen besøk av «Norsel» som ankom Norselbukta 6. januar 1951, med nye forsyninger og tre nye ekspedisjonsmedlemmer. To fly med mannskap var også med, for flyfotografering. Det ble foretatt en rekke nødvendige reparasjoner mens «Norsel» var på besøk, men allerede 29. januar dro skuta nordover igjen. 

Ulykke 

Den 24. februar dro fire av ekspedisjonsmedlemmene ut på en prøvetur med en av weaslene, som nettopp var blitt reparert. De kjørte ned til kaia, men flere hundre meter av denne var brukket ut, og weaslen havnet i sjøen. Bertil Ekström, John Jelbart og Leslie Quar druknet, mens Stig Hallgren kom seg opp på et isflak og ble reddet i land etter 13 timer.  

Etter at et par mindre sledeturer også var gjennomført, var det igjen klart for vintersesong på Maudheim. Ekspedisjonen var, som vinteren før, for en stor del opptatt med kontinuerlige vitenskapelige undersøkelser, men fikk imidlertid slite med dårlig vær i langt høyere gard enn året før. I slutten av juli foretok Dr. Wilson, assistert av fem mann, en meget improvisert øyeamputasjon på Alan Reece, som hadde skadet hornhinnen alvorlig etter å ha fått en steinsplint i øyet under topograf-geologturen. 

Den siste sommeren ble det gjennomført tre lengre turer: Glasiologen var ute fra september til november, mens topografene og geologenes tur varte fra oktober til januar. Den seismiske ekspedisjonen varte like lenge.

Den 22. desember var «Norsel» tilbake i Norselbukta for siste gang. Før skuta satte kursen hjemover, skulle blant annet et flyfotograferingsprosjekt i svensk regi gjennomføres. Gunstige værforhold gjorde at fotograferingen ble unnagjort på rekordtid. På Maudheim begynte man nedpakkingen, samtidig som man ventet på at den topografisk-geologiske og den seismiske ekspedisjonen skulle komme tilbake. I påvente av dette foretok «Norsel» en kartleggingstur langs kysten, fra 5. til 7. januar. 
 
15. januar 1952 satte «Norsel» kursen hjemover. 
 
Maudheim ble besøkt av en norsk antarktisekspedisjon i 1960, og da stakk bare snaue 2 meter av det 10 meter høye meteorologiske tårnet opp av isen. Nå er stasjonen forlengst begravet av snø og is.