Isbjørnungen Sebben

På sankthansaften kom Sebben ille ut å kjøre. Fangstsesongen var over, og karene gikk bare og ventet på båtskyss til Tromsø. Nå ordnet de til en liten festkveld. De bakte en formkake, laget en saftig bjørnebiff, og spilte litt kort. Ved siden av nippet de til hver sin knallsterke toddi. Sebben lå og sov. Plutselig lød det flere skarpe smell. Geværskudd ble ofte brukt som signal når en fangstskute tok seg inn til en fangststasjon. Endelig – nå skulle de bli hentet! De tre stormet bort til en liten høyde et par hundre meter unna. Derfra var det god utsikt. Ingen skute var å se. Bare is og atter is. Så smalt det igjen. Det viste seg at lyden kom fra skruisen. Dét var altså «geværskuddene» de hadde hørt. Skuffet tuslet mennene tilbake til hytta. I gangen møtte de Sebben på vei ut. Han sjanglet, og blikket var flakkende. Det var lett å skjønne hva som hadde skjedd. Og inne var bevisene klare.

Sebben hadde våknet av alt ståket da mennene forlot hytta. Så hadde han jumpet ned fra køya og begynt å ta for seg av godsakene på bordet. Spesielt toddien hadde tydeligvis falt i smak. Ikke en dråpe var igjen, glassene lå veltet og bordet var grundig reinslikket.

Ute så Sebben at det lå et digert kjøttstykke foran Maks. Normalt ville han ikke ha tort å utfordre en slik situasjon, men nå gikk han rett på og hogg tak i kjøttstykket. Etter de gode drinkene var motet på topp! Maks brummet faretruende og gjorde seg klar til angrep. Sebben slapp kjøttet – og ga like godt motstanderen en lusing. Store og sterke Maks måtte summe seg litt etter frekkheten til den lille jyplingen, men så klasket han til med et par svingslag som sendte Sebben kast i kast bortover bakken. Mennene grep inn og hjalp ham inn i hytta. Der ramlet den uheldige toddidrikkeren sammen under bordet, full og medtatt, og snart etter snorket han så det durte. Først langt ut på formiddagen neste dag våknet han. Formen var dårlig og humøret gruggent. Verken mat eller drikke ville han ha.