Isbjørnungen Sebben

De andre bjørnungene sto tjoret når de var ute. Sebben gikk fritt omkring, og han gikk inn og ut av hytta som det passet ham. Etter hvert begynte mennene å skjønne at han var en liten tjuvradd. Middagsrester forsvant. Mat som ble til overs én dag, var ofte borte dagen etter. Også andre matvarer hadde en tendens til å forsvinne. Svinnet skjedde fra to kjøkkenhyller som det var et forheng foran. Karene hadde først litt mistanke til hverandre, men, nei – det måtte være Sebben som var synderen. Og etter all sannsynlighet var det når de tok seg middagslur han slo til.

En dag bestemte de seg for å ta skurken på fersk gjerning. Middagen var unnagjort, og de slengte seg ned på køyene som de pleide. De lot som de sovnet, og «snorket» ekstra godt for sikkerhets skyld. Slik ble de liggende. Ingenting skjedde. De ventet. Plutselig hørte de at lufteluka nederst på hyttedøra gikk forsiktig opp, og gjennom øyekroken så de at Sebben smøg seg lydløst inn. Det neste han foretok seg, var nesten utrolig å være vitne til. Midt ute på gulvet reiste han seg på to for å ta et overblikk. Så listet han seg i tur og orden bort til hver av de snorkende mennene for å kontrollere at de virkelig sov. Han tok seg god tid, studerte dem nøye. Etter å ha forsikret seg om at kysten var klar, tok han direkte kurs mot kjøkkenhyllene og forsvant bak forhenget. Kort etter dukket han frem med sirupskrukka klemt inn til brystet med forlabbene. Det var bare med nød og neppe karene klarte å holde seg alvorlige der de lå og fulgte med den durkdrevne tjuven.

Sebben stabbet bort til døra med krukka, men fikk problemer med å få den med seg ut gjennom den lille lufteluka. Da måtte han gjøre det på en annen måte. Han kastet et hurtig blikk tilbake, så skjøv han opp selve døra og kom seg glad og fornøyd ut med sirupen. Mennene ga ham god tid før de fulgte etter. Et stykke unna hytta fant de ham sovende ved siden av en tom sirupskrukke. Sirupen var tapt, men en slik episode satte unektelig farge på tilværelsen.