At kultivere de raa elementer: Kirke og misjon

Skrevet av Bjørg Evjen

I forbindelse med uroligheter blant arbeiderne på Spitsbergen, ble det i 1907 sendt et brev fra driftens ledelse til biskopen i Tromsø om at en misjonær måtte sendes til øya for å komme ”sine lemmer paa Spitsbergen til aandelig hjelp”. Dette var ikke første forsøk på å legge Spitsbergen inn under en kirkelig administrasjon. I 1855 besluttet man i Roma å opprette et Apostolisk Prefektur som skulle omfatte alle områdene nord for Polarsirkelen. Arbeidet i de arktiske strøk ble vanskelig, og i 1869 ble prefekturet oppløst. Fra russisk side hadde det vært sendt ut munker fra gresk-katolske klostre i nordvest Russland. Emil Starotsin fra Solovki-klosteret i Kvitsjøen overvintret 39 ganger på Spitsbergen, men det er ikke kommet fram at han drev misjonsvirksomhet.

I 1912 tok sogneprest Simonsen i Hammerfest et initiativ overfor myndighetene, og spurte om det ikke burde opprettes skole og kirke på Svalbard. Ingenting skjedde. Året etter forsøkte den katolske kirke seg igjen. Biskop Johannes Baptist Fallize ble etter eget ønske utnevnt av paven til prefekt av Norge og Spitsbergen. Det ble ikke sendt noen prest til øygruppa og det ble heller ikke dannet noen katolsk menighet, men tiltaket ble vurdert som positivt av norske myndigheter.

I 1919 var Indremisjonen kommet i gang med en egen misjonering på industristeder. På fastlandet hadde de en aksjon mot Sulitjelma og Sauda. I tillegg kom så muligheten for å etablere seg på Spitsbergen. Indremisjonselskapet formann, professor Edvard Sverdrup, tok saken opp igjen på ledermøtet i Haugesund våren 1919, og tilbakemeldingen var svært positiv. Men skulle selskapet ta seg av en så vidt stor sak, ville de gjerne vite mer om forholdene ”der oppe”.

Sommeren 1919 reiste selskapets formann sammen med teologisk kandidat Thorleiv Østenstad til Longyearbyen der det norske selskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani hadde etablert seg, med god produksjon og flere hundre norske arbeidere i gruvene. Store Norske var meget positive til saken og betalte både reise og opphold for de to. Indremisjonen etablerte seg på stedet fra 1919 med Østenstad som første prest.

På denne tiden var kommunikasjonen med omverdenen gjennom vinteren stengt på grunn av havis. I perioden da øygruppen var isolert var det nettopp tid for de største kirkelige høytidene jul, påske og pinse. Jul i mørketiden ble spesiell: ”Årets største fest på Svalbard var julen. Da gikk de til kirken julaften, der var det gudstjeneste, de fikk først punsj på spisemessen og dessverre så drakk mange seg full og gudstjenesten senere fikk ikke den virkning en mente den skulle ha. Folk var påseilt.” Julen var tiden da store følelser var i sving. De ble tatt ut både gjennom rus og gjennom det religiøse.