At kultivere de raa elementer: Kirke og misjon
Politikk og religion hos gruvebusen
I dagbøkene reflekterer prestene mye over busen som menneske. De var gjerne flinke arbeidere, og hadde et tak både på sine overordnede og de andre arbeiderne. De kunne derfor, i følge presten, tillate seg egenheter, nærmest gå som en frikar i forhold til ledelsen, og opptre som en despot i kameratflokken:
”Hvordan stiller så busen seg til prest og kirke? Nærmest avvisende. En ekte bus er gjerne marxist av livsanskuelse… med velkjente dogmer mot kirke og kristendom… Arbeidere fra gårdbruker- og fiskerhjem forsvinner gjerne i dette bus-miljøet. Enten prøver de å bli bus ved å være riktig radikale og grovkornet, eller så lukker de sig inne i sig selv og på brakka… Og her merkes i særlig grad en sløving av alle åndsinteresser… i mer eller mindre grad hos alle som opholder sig en tid på Svalbard.”
Marxismen og de velkjente dogmene var, sett fra presten og Indremisjonen, det samme som Arbeiderpartiets ideologi. Ap var betydelig lengre til venstre politisk og mer radikalt enn i dag. Det er vanskelig å vite i hvor stor grad slike holdninger var tilstede i Longyearbyen. Men her ligger en forklaring som kan være selve kjernen når forholdet mellom prest og bus skal forklares. I det sterkt klassedelte samfunnet var presten ikke en del av arbeiderklassen, oss, men en av funksjonærene, dem.
Østenstad skrev allerede sommeren 1919 at forholdet mellom funksjonærer og arbeidere hadde et militært preg, som mellom menig og befal. ”Nogen omgang mellom dem utenfor arbeidspladsen er næsten utænkelig”. Alt dette gjorde den kirkelige virksomheten vanskelig. Arbeiderkollektivet passet på at avstanden mellom arbeider og funksjonær ble vedlikeholdt, og det var enkelt i det oversiktlige samfunnet nesten uten privatliv. Å gå til kirke var ikke som å gå til en sjelesørger, en farsfigur, men til en av ”dem”, til en av de priviligerte. Nå skal det sies at heller ikke funksjonærene i Store Norske var ivrige kirkegjengere, det presiserer prestene.
Først i 1935 var den første visitasen i regi av Den norske kirke. Siden innbyggerne i Longyearbyen i så liten grad søkte prest og kirke, foreslo biskop Berggrav at hele ordningen skulle legges ned. Da kom det protester fra arbeiderne: ”Begrunnelsen var at da vilde de føle seg ”rent forlatt”. Især på de store sorgens dager når ulykken har slått ned i gruben, og det er som om fellesskapet plutselig stiger op av et dulgt dyp, da forlanger sinnene å få en prest, da vil de i kirken.” Indremisjonens prest ble værende. Ikke før etter andre verdenskrig overtok Den norske kirke presteembetet.
Vil du vite mer?
Arlov, Thor Bjørn (2003): Svalbards historie.
Berggrav, Eivind (1937): Spenningens land.
For Fattig og Rik, Indremisjonens avis.
Evjen, Bjørg (1995): Longyearbyen 1916-1975, fra arktisk arbeidsplass til etablert industrisamfunn?
Evjen, Bjørg (2004): Store Norske, kirka og presten – religiøs integrasjon av Svalbard. Speculum Boreale, Skriftserie fra Institutt for historie, Universitetet I Tromsø, nr 5.
