Artikler fra www.polarhistorie.no

Misjonen etablerer seg

Misjonen etablerer seg

Skrevet av Bjørg Evjen

I forbindelse med uroligheter blant arbeiderne på Spitsbergen, ble det i 1907 sendt et brev fra driftens ledelse til biskopen i Tromsø om at en misjonær måtte sendes til øya for å komme ”sine lemmer paa Spitsbergen til aandelig hjelp”. Dette var ikke første forsøk på å legge Spitsbergen inn under en kirkelig administrasjon. I 1855 besluttet man i Roma å opprette et Apostolisk Prefektur som skulle omfatte alle områdene nord for Polarsirkelen. Arbeidet i de arktiske strøk ble vanskelig, og i 1869 ble prefekturet oppløst. Fra russisk side hadde det vært sendt ut munker fra gresk-katolske klostre i nordvest Russland. Emil Starotsin fra Solovki-klosteret i Kvitsjøen overvintret 39 ganger på Spitsbergen, men det er ikke kommet fram at han drev misjonsvirksomhet.

I 1912 tok sogneprest Simonsen i Hammerfest et initiativ overfor myndighetene, og spurte om det ikke burde opprettes skole og kirke på Svalbard. Ingenting skjedde. Året etter forsøkte den katolske kirke seg igjen. Biskop Johannes Baptist Fallize ble etter eget ønske utnevnt av paven til prefekt av Norge og Spitsbergen. Det ble ikke sendt noen prest til øygruppa og det ble heller ikke dannet noen katolsk menighet, men tiltaket ble vurdert som positivt av norske myndigheter.

I 1919 var Indremisjonen kommet i gang med en egen misjonering på industristeder. På fastlandet hadde de en aksjon mot Sulitjelma og Sauda. I tillegg kom så muligheten for å etablere seg på Spitsbergen. Indremisjonselskapet formann, professor Edvard Sverdrup, tok saken opp igjen på ledermøtet i Haugesund våren 1919, og tilbakemeldingen var svært positiv. Men skulle selskapet ta seg av en så vidt stor sak, ville de gjerne vite mer om forholdene ”der oppe”.

Interiøret i den gamle kirken i Longyearbyen 1921. Midtskip med benker og bak ses alter og altertavle. Foto: Norsk Polarinstitutt

Sommeren 1919 reiste selskapets formann sammen med teologisk kandidat Thorleiv Østenstad til Longyearbyen der det norske selskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani hadde etablert seg, med god produksjon og flere hundre norske arbeidere i gruvene. Store Norske var meget positive til saken og betalte både reise og opphold for de to. Indremisjonen etablerte seg på stedet fra 1919 med Østenstad som første prest.

På denne tiden var kommunikasjonen med omverdenen gjennom vinteren stengt på grunn av havis. I perioden da øygruppen var isolert var det nettopp tid for de største kirkelige høytidene jul, påske og pinse. Jul i mørketiden ble spesiell: ”Årets største fest på Svalbard var julen. Da gikk de til kirken julaften, der var det gudstjeneste, de fikk først punsj på spisemessen og dessverre så drakk mange seg full og gudstjenesten senere fikk ikke den virkning en mente den skulle ha. Folk var påseilt.” Julen var tiden da store følelser var i sving. De ble tatt ut både gjennom rus og gjennom det religiøse.

Den gamle kirken i Longyearbyen ble innviet 28.08.1921. SNSK var eier av kirkebygningen og betalte en del av prestens gasje som skolelærer. Kirken ble brent ned av tyskerne i 1943. Foto: Norsk Polarinstitutt

Side 1

Sjelesørger i Longyearbyen

Det var ikke enkelt å være sjelesørger i Longyearbyen, det var vanskelig å nå fram til folk i gruvesamfunnet. Østenstad var optimistisk, i hvert fall de første to årene. Men henvendelsene til presten var få. En av dem som kom, forklarte presten hvorfor: ”Vet dere hva han sa?” skrev Østenstad til sine venner på fastlandet. ”Jeg kan ikke overgi mig helt til Gud her oppe. Jeg vilde bli levende opspist av kameratene.”

Presten måtte også lære at produksjonen av kull var det viktigste. Andakt eller gudstjeneste som kolliderte med lossing eller lasting av båter, måtte avlyses. "Ingen andakt da arbeidet med å laste kullskip foregår dag og natt, også på søndagene." Gudstjenestene ble først hold til vanlig tid på søndagen klokka 11. Det viste seg å være et dårlig tidspunkt, fordi ”alle” sov ut på søndag formiddag. I stedet ble gudstjenesten holdt søndag ettermiddag klokka fem, selv om det kolliderte med kinotiden.

Det ble uansett ingen stor flokk som søkte til kirken, bare en liten, trofast gruppe. Bisettelser og julegudstjenesten var unntaket, da rommet kirken så vidt dem som ville være med.

Det å være prest ble en ensom utfordring med tid til refleksjoner. Prestene reflekterte over hvem det var som tross alt søkte kirken. De fant ut at folk fra Nordland og Troms var de beste kirkegjengere. Rørosingene derimot var meget sjelden å se i kirken. Finnmarkingene ble betegnet som slette kirkegjengere, bortsett fra et par læstadianere, som flittig hørte ordet og deltok i altergangen.

En nytilsatt prest tok seg en tur i byen, spent på hvilke typer han ville møte.” Er dette den nye presten?” spurte den første han møtte. Det stemte. ”Hvor mange sjele skal så Dere omvende? Sett ikke fordingene for høit, skal jeg si Dere. Det er ”bus” som er her, og vi er bra folk, men alt for meget gudelighet vil vi ikke ha!” Så holdt busen en lang formaning om hvordan presten skulle legge opp sitt arbeid.

Side 2

Politikk og religion hos gruvebusen

I dagbøkene reflekterer prestene mye over busen som menneske. De var gjerne flinke arbeidere, og hadde et tak både på sine overordnede og de andre arbeiderne. De kunne derfor, i følge presten, tillate seg egenheter, nærmest gå som en frikar i forhold til ledelsen, og opptre som en despot i kameratflokken:

”Hvordan stiller så busen seg til prest og kirke? Nærmest avvisende. En ekte bus er gjerne marxist av livsanskuelse… med velkjente dogmer mot kirke og kristendom… Arbeidere fra gårdbruker- og fiskerhjem forsvinner gjerne i dette bus-miljøet. Enten prøver de å bli bus ved å være riktig radikale og grovkornet, eller så lukker de sig inne i sig selv og på brakka… Og her merkes i særlig grad en sløving av alle åndsinteresser… i mer eller mindre grad hos alle som opholder sig en tid på Svalbard.”

Marxismen og de velkjente dogmene var, sett fra presten og Indremisjonen, det samme som Arbeiderpartiets ideologi. Ap var betydelig lengre til venstre politisk og mer radikalt enn i dag. Det er vanskelig å vite i hvor stor grad slike holdninger var tilstede i Longyearbyen. Men her ligger en forklaring som kan være selve kjernen når forholdet mellom prest og bus skal forklares. I det sterkt klassedelte samfunnet var presten ikke en del av arbeiderklassen, oss, men en av funksjonærene, dem.

Østenstad skrev allerede sommeren 1919 at forholdet mellom funksjonærer og arbeidere hadde et militært preg, som mellom menig og befal. ”Nogen omgang mellom dem utenfor arbeidspladsen er næsten utænkelig”. Alt dette gjorde den kirkelige virksomheten vanskelig. Arbeiderkollektivet passet på at avstanden mellom arbeider og funksjonær ble vedlikeholdt, og det var enkelt i det oversiktlige samfunnet nesten uten privatliv. Å gå til kirke var ikke som å gå til en sjelesørger, en farsfigur, men til en av ”dem”, til en av de priviligerte. Nå skal det sies at heller ikke funksjonærene i Store Norske var ivrige kirkegjengere, det presiserer prestene.

Først i 1935 var den første visitasen i regi av Den norske kirke. Siden innbyggerne i Longyearbyen i så liten grad søkte prest og kirke, foreslo biskop Berggrav at hele ordningen skulle legges ned. Da kom det protester fra arbeiderne: ”Begrunnelsen var at da vilde de føle seg ”rent forlatt”. Især på de store sorgens dager når ulykken har slått ned i gruben, og det er som om fellesskapet plutselig stiger op av et dulgt dyp, da forlanger sinnene å få en prest, da vil de i kirken.” Indremisjonens prest ble værende. Ikke før etter andre verdenskrig overtok Den norske kirke presteembetet.

Vil du vite mer?
Arlov, Thor Bjørn (2003): Svalbards historie.
Berggrav, Eivind (1937): Spenningens land.
For Fattig og Rik, Indremisjonens avis.
Evjen, Bjørg (1995): Longyearbyen 1916-1975, fra arktisk arbeidsplass til etablert industrisamfunn?
Evjen, Bjørg (2004): Store Norske, kirka og presten – religiøs integrasjon av Svalbard. Speculum Boreale, Skriftserie fra Institutt for historie, Universitetet I Tromsø, nr 5.

Side 3