Banner forside, Norsk Polarhistorie

At kultivere de raa elementer: Kirke og misjon

Sjelesørger i Longyearbyen

Det var ikke enkelt å være sjelesørger i Longyearbyen, det var vanskelig å nå fram til folk i gruvesamfunnet. Østenstad var optimistisk, i hvert fall de første to årene. Men henvendelsene til presten var få. En av dem som kom, forklarte presten hvorfor: ”Vet dere hva han sa?” skrev Østenstad til sine venner på fastlandet. ”Jeg kan ikke overgi mig helt til Gud her oppe. Jeg vilde bli levende opspist av kameratene.”

Presten måtte også lære at produksjonen av kull var det viktigste. Andakt eller gudstjeneste som kolliderte med lossing eller lasting av båter, måtte avlyses. "Ingen andakt da arbeidet med å laste kullskip foregår dag og natt, også på søndagene." Gudstjenestene ble først hold til vanlig tid på søndagen klokka 11. Det viste seg å være et dårlig tidspunkt, fordi ”alle” sov ut på søndag formiddag. I stedet ble gudstjenesten holdt søndag ettermiddag klokka fem, selv om det kolliderte med kinotiden.

Det ble uansett ingen stor flokk som søkte til kirken, bare en liten, trofast gruppe. Bisettelser og julegudstjenesten var unntaket, da rommet kirken så vidt dem som ville være med.

Det å være prest ble en ensom utfordring med tid til refleksjoner. Prestene reflekterte over hvem det var som tross alt søkte kirken. De fant ut at folk fra Nordland og Troms var de beste kirkegjengere. Rørosingene derimot var meget sjelden å se i kirken. Finnmarkingene ble betegnet som slette kirkegjengere, bortsett fra et par læstadianere, som flittig hørte ordet og deltok i altergangen.

En nytilsatt prest tok seg en tur i byen, spent på hvilke typer han ville møte.” Er dette den nye presten?” spurte den første han møtte. Det stemte. ”Hvor mange sjele skal så Dere omvende? Sett ikke fordingene for høit, skal jeg si Dere. Det er ”bus” som er her, og vi er bra folk, men alt for meget gudelighet vil vi ikke ha!” Så holdt busen en lang formaning om hvordan presten skulle legge opp sitt arbeid.