Woodfjordområdet kan skilte med å være et godt reveterreng. En god del isbjørner rusler rundt i fjordsystemet, og reinsdyrene går spredt inne i dalene. Samtidig er øyene i Liefdefjorden gode dunøyer. Etter at hvalfangerne hadde forlatt landet, tok derfor de russiske pomorene området i bruk.
Woodfjordområdet var kjent av de gamle hvalfangerne tidlig på 1600-tallet. Woodfjorden ble navngitt Wiches Sound av den engelske hvalfangeren Fotherby i 1614. Thomas Edge, engelsk handelsmann og hvalfanger som seilte i det engelske Muscovy Companys tjeneste, nedtegnet kystområdene og munningen av fjordsystemet på kart i 1625. For hollenderne var fjorden kjent som Liefde eller Lovely Bay. At hvalfangstskutene besøkte det store fjordsystemet, vitner den langstrakte og flate Reinsdyrflya ved munningen av Woodfjorden om. Her ligger utallige graver etter hvalfangere fra 1600- og 1700-tallet. Gravene er de eneste sporene hvalfangerne etterlot seg langs Woodfjordens strender. Her er ingen rester etter spekkovner, telt eller bygninger som peker mot etableringen av midlertidige eller permanente hvalfangststasjoner. Landet ble ikke brukt av hvalfangerne til annet enn begravelser.
Woodfjordområdet kan skilte med å være et godt reveterreng. En god del isbjørner rusler rundt i fjordsystemet, og reinsdyrene går spredt inne i dalene. Samtidig er øyene i Liefdefjorden gode dunøyer. Etter at hvalfangerne hadde forlatt landet, tok derfor de russiske pomorene området i bruk. Pomorene var overvintrende pelsjegere som kom fra området rundt Kvitsjøen der de var vel bevandret i å overleve i et kaldt og ugjestmildt miljø. Restene etter deres fangststasjoner og mangeårige opphold og tilstedeværelse kan ses flere steder ved Woodfjorden.
Woodfjorden rommer også rester etter den norske overvintringsfangsten på 1800- og 1900-tallet. Til den norske overvintringen i området hører dramatiske historier, noen med tragisk utfall. Flere av hyttene fra denne fangstperioden ligger i dag i ruiner, men langt de fleste er godt bevart.
Fangsthyttene i Woodfjordområdet knyttet til den norske overvintringsfangsten
En av hovedstasjonene i Woodfjorden fra den norske overvintringsfangsten på 1900-tallet lå på Roosneset. Hytta ble oppført av Hilmar Nøis i 1924 og ble flittig brukt av norske overvintrere utover 1930-tallet. Under andre verdenskrig ble hytta brent av tyskerne. Den ble aldri senere bygd opp igjen.
Mushamna har fått sitt norske navn etter det eldste navnet på stedet. Det stammer fra 1662 og var det hollandske navnet «Muyshaven» (Blaeu 1662). Her bygde Hilmar Nøis og Martin Pettersen en bistasjon i 1927, som ifølge den norske fangstmannen Georg Bjørnnes ble ødelagt av isbjørn i 1932. Hytta ble senere reparert, og er i dag i god stand. Den står ved stranda nedenfor den nye fangststasjonen i Mushamna.
Den nye fangststasjonen i Mushamna ble bygd av Reidar Hovelsrud i 1987. Den er bygd av drivtømmer og er uvanlig stor i forhold til eldre fangsthytter på Svalbard. Hytta har et ytre rom for opphenging av vilt og skinn, et midtrom med verksted og et indre rom med stue, kjøkken og soveplass. Den ble solgt til Staten i 1997, og ble fra 2002 og fram til 2009 lånt ut til fangstfolk. I dag brukes den som tjenestehytte av Sysselmannen.
Den gang det var fangstfolk i Mushamna ble fangsten drevet både på land og på isen. Hovedbyttet var fjellrev, som ble fanget i tradisjonelle fallemmer eller slagfeller. Fangsten omfattet også sel, rype, kortnebbgjess og et begrenset antall reinsdyr. I tillegg ble det fisket røye både i ferskvann og sjøen.
Texas Bar skal være navngitt etter staten Texas i USA. Hytta ble bygd av Hilmar Nøis og Martin Pettersen Nøis i 1927. Hytta er i god stand og blir jevnlig brukt.
Worsleyhamna eller Villa Oxford, som hytta også blir kalt, ligger på nordsiden av Liefdefjorden innenfor Andøyane. Hytta er en bistasjon som ble oppført av Hilmar Nøis i 1924. Han bygde hytta av materialene i en flymaskinkasse etterlatt av Mr. Binney som var medlem av en forsknings- og kartleggingsekspedisjon som gjennomførte flyfotografering på Svalbard. Ekspedisjonen var den første i sitt slag på øygruppa. Worsleyhamna var baseleir for ekspedisjonen.
Gråhuken ble kalt Castlins Point av Fotherby i 1614 og ble under samme navn senere kartlagt og beskrevet av Edge på the Muscovy Companys kart fra 1625. Hollenderne hadde sine egne navn på neset og kalte det vekselvis for Gruwen hoeck (kartografen Doncker 1655), Swarte hoeck (1662), Dorren hoeck (kartografen Blaeu 1662) og Grawen hoeck eller Flacke point (Valk og Schenk 1662, Gerard Van Keulen 1689). Selve hytta på Gråhuken ble oppført av Hilmar Nøis’ ekspedisjon i 1928 som hovedstasjon, og ble kalt «Kap Hvile». Flere kjente personligheter i Svalbards historie har overvintret på Gråhuken, men den personen som kanskje de fleste forbinder med plassen, er østerrikske Christiane Ritter. Gjennom sin bok som handler om året på Gråhuken, har hun for alltid skrevet seg inn i Svalbards historie og satt sitt merke på dette landet.
Tekst brukt med tillatelse fra Cruisehandboka