Kyststrekningen mellom Raudfjorden i vest og Reinsdyrflya i øst preges av Biscayarhuken og Breibogen. Strekningen var kjent allerede på begynnelsen av 1600-tallet, og Biscayarhuken kan skilte med kulturminner fra hvalfangstperioden og fram til og med den norske overvintringsfangsten på 1900-tallet. På strekningen ligger flere russiske fangststasjoner. Mye tyder på at nettopp Breibogen var det siste området de russiske pomorene fangstet i før virksomheten stoppet opp omkring 1850.
Historisk er strekningen full av dramatikk, men det er spesielt en tragisk hendelse på 1800-tallet som har gjort området kjent. En skildring av tragedien er gjort av den skotske godseieren James Lamont som skriver:
«Off Red Bay we caught glimpses of the land; […] On shore was a ruined hut of some size, and around some lofty poles, terminating in crosses, explained its Russian origin. They are the remains of a party of Russians who attempted to winter here in 1851. Twelve graves bear witness to that terrible scourge – scurvy – for out of eighteen men only six survived the winter, although there was no want of provisions or comfort. The hut was purposely constructed, and brought from the White Sea.
We got the boat, with some difficulty, past Biscayer Hook, and then found an excellent wooden house on a flat tongue of land. It was the Russian hut we had seen from the yacht, and we were able to examine more closely the crosses which marked the graves of the unfortunate men who perished here. Each cross was about fifteen feet high, and had a larger and smaller cross-piece, fixed at an angle, and all were carved and lettered with Russian characters.» (Lamont 1876).
Dette var den siste kjente overvintringen av russiske pomorer på Svalbard og dannet en tragisk slutt på over 150 år med russisk virksomhet på øygruppa. Overvintringen foregikk i 1851–52. Hendelsen er kjent fordi ekspedisjonen og overvintringens fatale utgang ble omtalt i St. Petersburg avis i 1853.
Et fangstparti på 18 mann ble i 1851 utrustet for overvintring på Svalbard. De hadde planlagt å overvintre i Sørkapp-området, men tåke og drivis satte en stopper for ekspedisjonens mulighet til å ta seg inn til dette fangstfeltet. Omsider kom fartøyet seg inn i en bukt på nordvestsiden av Spitsbergen. Området var helt ukjent for besetningen, men det ble besluttet å overvintre.
Hovedstasjonen ble raskt oppført og alle nødvendige forberedelser til fangst og overvintring ble unnagjort. Fangsten gikk bra og ble drevet i 17 uker fram til mørketiden satte inn. De 18 fangstfolkene samlet seg i hovedkvarteret der de ble holdt innesperret av uopphørlige snøstormer. Snart begynte enkelte å vise symptomer på skjørbuk, og rundt juletider var det bare 6 friske personer blant de 18. Den strenge kulden bidro til å forverre de sykes tilstand, og snart inntraff dødsfallene – det første i slutten av januar, det siste i slutten av mai. I løpet av dette tidsrommet døde 12 av mannskapet, og av de 6 overlevende var det bare tre som var i stand til å utrette noe arbeid. De overlevende ble i juli reddet av norske fangstfolk som i sommermånedene drev med hvalrossfangst på drivisen rundt Svalbard. Og i slutten av samme måned i 1852 kom endelig de seks overlevende til Hammerfest, ledsaget av fire nordmenn. Etter dette er det ikke rapportert om flere overvintringer av russiske pomorer på øygruppa. En epoke i Svalbards historie var over.
Tekst brukt med tillatelse fra Cruisehandboka