Gråhuken ble kalt Castlins Point av Fotherby i 1614 og ble under samme navn senere kartlagt og beskrevet av Edge på the Muscovy Companys kart fra 1625.
Hollenderne hadde sine egne navn på neset og kalte det vekselvis for Gruwen hoeck (kartografen Doncker 1655), Swarte hoeck (1662), Dorren hoeck (kartografen Blaeu 1662) og Grawen hoeck eller Flacke point (Valk og Schenk 1662, Gerard Van Keulen 1689). Selve hytta på Gråhuken ble oppført av Hilmar Nøis’ ekspedisjon i 1928 som hovedstasjon, og ble kalt «Kap Hvile». Flere kjente personligheter i Svalbards historie har overvintret på Gråhuken, men den personen som kanskje de fleste forbinder med plassen, er østerrikske Christiane Ritter. Gjennom sin bok som handler om året på Gråhuken, har hun for alltid skrevet seg inn i Svalbards historie og satt sitt merke på dette landet.
Under sin overvintring i hytta på Gråhuken i 1934 forteller Christiane Ritter om den ensomme graven som ligger ut mot havet ytterst ute på Gråhuken. En grav hun ofte går forbi på sine mange turer i området. Her ble Mattilas begravet da han ble funnet i 1873. Historien om Mattilas og kokken og deres overvintring på Gråhuken er en av de tragiske historiene dette landet kan skilte med.
Vinteren kom tidlig høsten 1872. Drivisen kom fra nord og sperret nordkysten av Vest-Spitsbergen tidligere enn vanlig. Dette førte til at 6 norske fangstskuter ble overrasket og frøs inne i isen i midten av september. De hadde drøyd det for lenge med fangsten i nord, og nå virket det som om de måtte forberede seg på en ufrivillig overvintring. Situasjonen var prekær siden de kun var utstyrt for sommerfangst og ikke hadde rasjoner eller utstyr for å klare en overvintring.
Samme høst lå A. E. Nordenskiöld i Mosselbukta. Hans opprinnelige plan hadde vært å overvintre på Sjuøyane, men han klarte ikke å ta seg fram dit på grunn av isforholdene. Mosselbukta ble i stedet valgt som vinterkvarter og utgangspunkt for Nordenskiölds nordpolsekspedisjon med reinsdyr som trekkdyr. Under avskjedsfesten for to av skipsmannskapene som hadde fraktet ekspedisjonen til Mosselbukta, ble fartøyene innestengt av isen og mannskapene måtte overvintre. I Mosselbukta forberedte således tre ganger flere personer enn planlagt seg til et vinteropphold. Provianten var beregnet for 21 personer. Nå var de 67. I tillegg fikk de den alarmerende meldingen om de seks ishavsskutene som var innesteng av isen på Gråhuken.
Nordenskiöld hadde ingen mulighet til å huse alle. Han hadde heller ingen mulighet til å brødfø en slik stor forsamling ulykksalige mennesker. Samme år hadde han imidlertid satt opp et hus i Isfjorden. Der var det rikelig med forsyninger til en overvintring. I første uke av oktober dro derfor 17 av fangstmennene fra de norske ishavsskutene over isen med to småbåter for å ta seg ned til Isfjorden og det svenske huset på Kapp Thordsen. En tragedie som savner sidestykke i Svalbards historie utspant seg der i løpet av vinteren, men det tilhører en annen historie.
Fangstmennene som lå igjen oppe i nord klarte å komme løs av isen i begynnelsen av november med de to skutene som lå ved Velkomstpynten. De fire jaktene som lå ved Gråhuken klarte ikke å komme løs. De var omgitt av is, og storm og isdrift hadde satt dem på grunn. To mann, skipper Johan Mattilas og kokken Gabriel Anderssen, ble igjen for å passe på de fire fartøyene som var fullastet av fangst. Ishavsskipper Mattilas hadde 42 år bak seg på sommerfangst på Svalbard. Tidligere i livet hadde han hatt hell med seg og tjent seg opp en liten formue. Men skjebnen hadde ikke fart vel med Mattilas og han hadde mistet alt han hadde tjent. Det eneste han eide lå nå i en av de fullastede skutene som lå innestengt i isen utenfor Gråhuken.
De to på Gråhuken fristet tilværelsen i de kalde, mørke vintermånedene under 2 hvelvede båter. De rakk å få mesteparten av utstyret de trengte i land før de måtte oppgi skutene i isen. Fra land måtte de sitte og se på at skutene sakte men sikkert ble brutt i stykker av storm og is før de tilslutt måtte anses som tapt. Hele Mattilas’ eiendom gikk i stykker og forsvant foran øynene hans uten at han kunne gjøre noe fra eller til. I dagboken skriver Mattilas den 12. januar: «I dag har jeg vært om bord i «Elida», men til de andre to kunne jeg ikke komme. Det var så dårlig is, men sluppen var borte, den kunne jeg ikke se. Han var helt borte og alle tre ødelagte og nær sunkne og slått sund og nær isen – alle tre uten baugspryd og skansekledning og nær knust».
I dagboken nevnes det ingenting om sykdom før i januar. Skipper Mattilas ble angrepet av skjørbuk først, kokken fulgte etter noen uker senere. De blir fort dårligere og klarer til slutt ikke å lage mat, hugge ved eller tenne opp i ovnen. De både fryser og sulter i tillegg til å være avkreftet av sykdommen. Dagboksnotatene slutter 18. februar, og de har neppe levd lenge etter denne datoen. Likene av de to ble funnet i mai 1873 av en skipper fra Tromsø som ble så forferdet over funnet at han dro derfra uten å begrave dem. Det ble senere svenskene under Nordenskiölds kommando som begravde de døde.
Ytterst på Gråhuken ligger en grav. Her ble Mattilas og kokken Anderssen stedt til hvile.
Tekst brukt med tillatelse fra Cruisehandboka