Som nærmeste nabo til det norske hovedsete på Svalbard ligger den russiske gruvebyen Barentsburg. I sine vakre omgivelser i Grønfjorden står byen i kontrast til landskapet rundt. Den er også veldig ulik Longyearbyen. Barentsburg er et samfunn hvor gruvedrift har vært den dominerende aktiviteten. De siste årene har det vært en økende tilrettelegging for turisme, med hotell, bar, suvenirbutikk og museum, samt guidede turer og aktiviteter. Barentsburg hadde tidligere ca. 1000 innbyggere, i dag er folketallet redusert til 400.
Artikler fra området
Barentsburg ligger på østsiden av Grønfjorden. Den rike kullfløtsen lå i dagen i fjellsiden langs denne siden av fjorden. Allerede tidlig på 1900-tallet ble derfor landet her okkupert av forskjellige selskaper og interessenter med tanke på kullutvinning. I 1916 åpnet det russiske selskapet A/S De Russiske Kulfelter Green Harbour en gruve i Gladdalen. I løpet av de følgende årene ble gruveanlegget gradvis utbygd til å anta ganske store dimensjoner sett med samtidens målestokk.
I 1916 åpnet det russiske selskapet A/S De Russiske Kulfelter Green Harbour en gruve i Gladdalen. I løpet av de følgende årene ble gruveanlegget gradvis utbygd til å anta ganske store dimensjoner sett med samtidens målestokk.
I 1920 ble anlegget solgt til det nyopprettede nederlandske selskapet Nederlandsche Spitsbergen Compagnie (NESPICO). Gruveanlegget ble døpt Barentsburg etter den nederlandske sjøfarer Barents som oppdaget Svalbard. Under det hollandske regimet ble Barentsburg bygd opp til å bli det mest påkostede gruveanlegget på Spitsbergen. Boligene for funksjonærene så vel som for arbeiderne var meget gode og hadde ingen motstykker i andre gruvesamfunn på 1920-tallets Spitsbergen. På grunn av pengemangel ble virksomheten innstilt i 1926.
De neste årene klarte NESPICO å stille nok kapital til rådighet til å holde et vaktmannskap i gruvebyen. Forsøk på å reise ny driftskapital var forgjeves, og i 1932 ble alle eiendommer og rettigheter solgt til Trust Arktikugol. Russerne utvidet gruvebyen og anleggene betraktelig, og i 1935 var gruvene og infrastrukturen ferdig etablert.
Barentsburg ble skutt i brann og omtrent utslettet av det tyske slagskipet Tirpitz i 1943. Etter krigen ble byen gjenstand for et kraftig gjenoppbyggingsarbeid. Det store kullageret, som ligger sentralt i Barentsburg, er et av de få gjenværende restene fra NESPICO-perioden. Det er Svalbards største fredete kulturminne. Dette anlegget samt stormessa, som også er dagens messe i Barentsburg, er de eneste konstruksjonene fra før krigen.
Etter krigen begynte det møysommelige arbeidet med å bygge opp igjen gruvebyen. Gamle og nye gruver ble åpnet. På begynnelsen av 1950-tallet var gjenoppbyggingen av Barentsburg ferdig, og produksjonen lå nesten på samme nivå som før krigen. Produksjonen økte utover på 1960- og 1970-tallet.
Den sovjetiske filosofien var tuftet på samhold og kollektivisme. Dette stemte overens med den arktiske ånd som vektla fellesskapet i de sovjetiske gruvebyene. Utover på 1960-, 1970- og 1980-tallet var arbeid i gruvene i Barentsburg ettertraktet. Det var godt betalt, og det ble tilrettelagt for kultur og idrett på fritiden. I gruvebyen ble det bygd kulturhus og idrettshall, og det ble lagt vekt på at så mange som mulig deltok i det kulturelle og idrettslige livet i byen. Matforsyningene fra fastlandet var gode og maten gratis. Samtidig ble det satset på egen produksjon av grønnsaker, melk, kjøtt og egg.
De senere årene har Barentsburg vært rammet av flere store ulykker. 141 mennesker på vei til Barentsburg omkom da et fly styrtet 29. august 1996 under innflyging til Longyearbyen. Det var den største flyulykken på norsk jord. I 1997 omkom 23 gruvearbeidere i en gruvebrann i Barentsburg. Siden 1989 har 47 menn omkommet i Barentsburg. Første halvår 2013 omkom to gruvearbeidere.
Fram til 1970 bestod det meste av bebyggelsen i Barentsburg av enkle laftede bygninger av tre i to etasjer. På 1970- og 1980-tallet ble boligmassen oppgradert til boligblokker oppført i mur. I dag har Barentsburg et karakteristisk russisk preg med regulerte boligblokker og gateløp. Den russiske bosetningen er et interessant bygningsmiljø. De siste årene har Trust Arktikugol foretatt en omfattende renovering og restaurering av flere bygninger.
Tekst brukt med tillatelse fra Cruisehandboka