Sorgfjorden

Historier fra området

Sorgfjorden ligger lengst nordøst på Spitsbergen, ved innløpet til Hinlopenstretet. Den er omgitt av store strandflater. I sørøst ligger det karakteristiske fjellet Heclahuken. Eoluskorset med utsikt mot gravfeltet.

Crozierpynten ved Sorgfjorden med ruinene av den svenske gradmålingsstasjonen fra 1899. Stasjonen bestod en gang av våningshus, uthus og observatorier. I bakgrunnen ser vi fjellet Heclahuken. Det ble beskrevet av A. E. Nordenskiöld i 1863 og har gitt opphav til betegnelsen Hecla Hoek-bergarter, som brukes om grunnfjellsbergartene på Svalbard.

De gode havneforholdene i Sorgfjorden var allerede godt kjent på 1600-tallet da hvalfangerne seilte rundt i disse farvannene. Men Sorgfjorden ble også tidlig kjent for sine vanskelige isforhold. Fjordmunningen er bred og ligger ut mot Nordporten i Hinlopenstretet. Drivisen kan plutselig komme, presse seg inn og stenge skip og mannskap inne uten mulighet for å unnslippe. Sorgfjorden har flere slike historier. I 1683 fikk 13 hvalfangere som lå inne i fjorden erfare isens uregjerlige tak. Drivisen kom plutselig inn i fjorden, omsluttet dem og stengte munningen av fjorden. De nederlandske hvalfangerne måtte til slutt se seg nødt til å evakuere skipene sine og etterlate all verdifull last ervervet gjennom en hel sommer på fangst. De dro sluppene over isen til åpent vann, og rodde deretter langs hele nordkysten av Spitsbergen til de endelig nådde Smeerenburg. Her ble de heldigvis reddet av andre nederlandske hvalfangstskip som ennå ikke hadde rukket å seile hjemover etter sesongen. Mannskapet klarte å komme seg helskinnet fra episoden. Men skipene med den dyrebare lasten klarte de ikke å berge.

Isen var alltid faren med denne fjorden. Det kan være at fjorden fikk sitt navn, det gamle Treurenberg som ble til Sorgfjorden, nettopp av denne grunn.

En annen episode på 1600-tallet skriver seg også fra Sorgfjorden. I 1689 brøt det ut krig med sjøfartsnasjonene England og Holland på den ene siden og Frankrike på den andre. Det var fritt fram for partene i krigen å ramme motparten, hvor som helst og når som helst. Ingen slapp unna, heller ikke hvalfangerne på fangst ved Svalbard. I 1693 fikk den franske kaptein Varene i oppdrag å seile nordover til Svalbard og brenne og senke alle skuter som seilte under fiendens flagg; England, Holland og Hamburg. Fangsten skulle tas som krigsbytte. Fire franske fregatter dro til øygruppa og satte i gang et raid mot alle «fiendtlige» hvalfangere i farvannene der. Til slutt samlet 40 hollandske skuter seg til motangrep mot 2 av de franske fregattene i Sorgfjorden.

Slaget i Sorgfjorden varte i mange timer med sterk ildgivning fra begge sider. De hollandske skipene begynte så å rømme ut av fjorden ved å taue de vanskelig manøvrerbare skipene sine med sluppene. De kom seg forbi franskmennene som ikke klarte å stoppe dem siden deres slupper i kampens hete var blitt ødelagte. Franskmennene klarte likevel å fange 13 av de hollandske hvalfangstskutene. De franske fregattene seilte ut av Sorgfjorden med 11 hvalfangere som krigsbytte etter å ha brent to av skipene. Det er mulig at krigsbyttet ville vært større, hvis de to siste franske fregattene hadde vært der og hjulpet sine frender og landsmenn. I arkivene er det totale antallet falne ikke nevnt, men det var ikke mange liv som gikk tapt; den ene av de franske fregattene rapporterte om to, om hollenderne står det intet. Til gjengjeldt rapporterte franskmennene at de hadde tatt all fangst fra hollenderne ved Svalbard denne sesongen, og at skipene som klarte å flykte returnerte hjem praktisk talt tomme. Dette er feil. Fra arkivene vet vi at 89 hollandske skip dro nordover på fangst dette året. Av disse ble 26 tatt og 6 gikk ned i isen. Resten av flåten tok hjem 175 hvaler, et ganske betydelig fangstresultat.

På 1800- og 1900-tallet ble Sorgfjorden ofte besøkt av vitenskapelige ekspedisjoner. Av disse kan nevnes Parrys ekspedisjon i 1827, den svensk-russiske gradmålingsekspedisjonen i 1899–1900 og Schröder-Stranzekspedisjonen i 1912–13.

Ved innseilingen til Sorgfjorden ligger Eolusneset, og fra toppen av neset troner et kors. Korset ble reist av skipper C. Holmgren på skonnerten «Eolus» av Bergen som lå innesperret av is her i 1855. Ifølge innskriften på korset ble dette reist til minne om falne fangstfolk etter det kjente sjøslaget i 1693 inne i Sorgfjorden. Gravfeltet som ligger nedenfor korset litt lenger ute på neset skulle være vitnesbyrd om denne hendelsen. Men her foreligger det nok en feil. Parry, som besøkte Sorgfjorden og gravfeltet i 1827, gir en god beskrivelse av gravene og de inskripsjonene som fremdeles var lesbare på korsene over gravene. Inskripsjonene forteller at de 30 gravene ikke har tilknytning til sjøslaget, men tvert imot var, som så mange andre kystnære områder og strender langs Svalbards vest- og nordside, en kirkegård for de gamle hvalfangerne på 1600- og 1700-tallet. 

Fjorden ble også besøkt av norske fangstovervintrere på 1900-tallet, men området var ikke mye brukt. I 1921 oppførte Hagerup/Jensen-ekspedisjonen en bistasjon på sletten nord for Eolusneset. Denne ble reparert i 1926 av Arthur Oxaas og brødrene Svendsen. Senere ble det sagt at den var ubrukelig. Hytta står der fremdeles, men er i dag en ruin som blir mer og mer vaklevoren for hvert år som går.

På Crozierpynten ligger ruinene etter et anlegg svenskene bygde helt på slutten av 1800-tallet. Foranledningen var svenske og russiske ressurspersoner som gikk sammen og laget et storstilt forskningsprosjekt med utgangspunkt i spørsmålet om jordklodens eksakte form. Forskerne ville bevise hypotesen om at jorden er flattrykt ved polene. Svalbard ble valgt siden øygruppa utpekte seg som den beste lokaliteten til å drive undersøkelsene på. Prosjektet inkluderte en overvintring i Sorgfjorden vinteren 1899–1900. Ekspedisjonen var den svenske gradmålingsekspedisjonen.

Anlegget på Crozierpynten ble bekostet av den svenske stat. Forskerne Jäderin, Rubin, Westman, Fraenkel og doktor Torgersruud overvintret sammen med 8 mann vinteren 1899–1900. Mange av ekspedisjonsmedlemmene etterlot sine navn gjennom stedsnavn på plasser rundt omkring i området, spesielt på Nordaustlandet.

Da svenskene forlot stasjonen i 1900 begynte naturen straks sitt nedbrytende arbeid og anlegget med alle bygninger ble langsomt lagt i ruiner. Men ett av husene står fremdeles oppreist, selv om det trolig ikke er lenge før det faller sammen som en kortstokk. Grunnen er at bygningen flere år etter gradmålingsekspedisjonens overvintring ble reparert og benyttet av Hagerup/Jensen-ekspedisjonen, og igjen ble reparert i 1927 av brødrene Svendsen. Alle bygningene foruten denne har i dag falt sammen og ligger på bakken.

Tekst brukt med tillatelse fra Cruisehandboka