Offiser, polarforsker, luftfartspionér og humanist
1890–1965
Hjalmar Riiser-Larsen er kjent som Amundsens nestkommanderende ved Nordpol-ekspedisjonene i 1925 og 1926, men han gjorde også en stor innsats for norsk kartlegging i Antarktis.
Som kadett ved Sjøkrigsskolen i Horten var Hjalmar Riiser-Larsen i 1912 vitne til de første flygingene med et norsk fly, marineflyet START. Da ble han bitt av flybasillen, og i 1915 var han å finne i det første kullet marineflygere som ble utdannet i Horten. Det er ingen overdrivelse å si at Riiser-Larsen utmerket seg gjennom sine ferdigheter som flyger i årene som kom. I 1917 gjorde han navnet sitt kjent gjennom en dristig flyoppvisning ved kongemøtet i Kristiania. Han ble driftssjef for den første passasjerflyrute mellom Bergen, Haugesund og Stavanger, og i 1924 fløy han som den første Nord-Norge tur–retur – helt til Kirkenes. I mellomtida hadde han i 1921, som den eneste nordmann, utdannet seg som luftskipsfører.
Polflygninger i nord
Det var derfor ikke noen tilfeldighet at Roald Amundsen valgte Hjalmar som nestkommanderende for sine polflyginger. Riiser-Larsen ble engasjert av Amundsen ved årsskiftet 1923–24, men først i 1925 ble Amundsen–Ellsworths polflygingsekspedisjon med Dornier-Wal flybåtene en realitet. Ekspedisjonen nødlandet på 88° 44’, og først etter mer enn treuker i isen og en nervepirrende oppstart på en humpete rullebane på sjøisen med det ene flyet (som fortsatt var intakt) kunne Riiser-Larsen føre ekspedisjonen tilbake til Spitsbergen igjen. Så fulgte år med triumfer.
I 1926 var Riiser-Larsen navigatør og nestkommanderende på Amundsen–Ellsworth–Nobile transpolare flyging, som kunne slippe det norske flagget over Nordpolen 12. mai. Da Umberto Nobile forsvant med luftskipet Italia i 1928, ble Riiser-Larsen først med i leteaksjonen etter Nobile, og så i leteaksjonen etter Amundsen.
Antarktis
I 1929–30 var Hjalmar leder for skipsreder Lars Christensens tredje Norvegia-ekspedisjon, som utforsket store landområder mellom Enderby Land og Weddelhavet – områder som senere ble en del av Dronning Maud Land. Etter hvert ble Riiser-Larsen også leder for den fjerde Norvegia-ekspedisjonen 1930–31, som også kartla store områder i Antarktis.
I 1933 ledet han sin egen ekspedisjon til Antarktis. Målet var å ta seg med hunder, ski og sleder inn over de landmassene som han tidligere hadde kartlagt fra fly, og annektere dem. Men ekspedisjonen endte med havari. Isen brøt opp før de nådde land. Heldigvis hadde han plukket ut den telegrafkyndige Hallvard Devold og femmilsløperen Olav Kjelbotn til ekspedisjonen. Kjelbotn tråkket strøm til Devolds sender, og på den måten kunne hvalbåtene få melding om å komme til unnsetning. Dette var på en måte Riiser-Larsens sorti som polfarer.
Norsk luftfart
Etter dette var han en drivende kraft i utviklingen av norsk luftfart. I 1933 ble han direktør i Det Norske Luftfartsselskap (DNL). Under andre verdenskrig ble han i 1941 sjef for Flyvåpenets Felleskommando i London, og da Hærens og Marinens Flyvåpen ble slått sammen til Luftforsvaret i 1944, ble han den første sjefen for denne våpengrenen. Etter krigen gikk han på nytt inn i ledende stillinger i SAS og DNL, og hadde i denne perioden glede av å være en av drivkreftene bak åpningen av verdens første flyruter over polområdet.
Humanitært arbeid
Etter at Riiser-Larsen gikk av med pensjon i 1955, gjorde han et stort arbeid ved opprettelsen og utviklingen av organisasjonen «En Verden», som han også var verdenspresident for i flere år.
Isbjørnungen Sebben
Mens isbjørnfangsten pågikk på Svalbard (til 1973), var det ikke uvanlig å ta levende isbjørnunger for salg til dyrehager ute i Europa. Ungene var et lett bytte etter at mødrene var skutt. De ble godt betalt, og dette ga et kjærkomment pluss i fangstmannsinntekten. Fine var de, disse småbjørnene, men i kløkt og væremåte like […]
