Fridtjof Nansen

Fridtjof Nansen var fra Store Frøen i Aker, like i utkanten av Christiania. Han var nest yngst i en søskenflokk med både hel- og halvsøsken. Nansens mor, Adelaide Johanne Thekla Isidore Wedel-Jarlsberg, var først gift med Jacob Bølling. De fikk fem barn sammen, før Bølling brått døde i 1853. Nansens far, Baldur Frithjof Nansen, var jurist og drev egen sakførerforretning. Han mistet sin første kone i skarlagensfeber i 1854, seks dager etter de hadde fått sitt første barn sammen. Baldur og Adelaide giftet seg i 1858 – og fikk sønnen Fridtjof 10. oktober 1861.

Utdannelse og studier

Nansen tok examen artium i 1880 og startet å studere zoologi ved universitetet. I 1882 ble han med ishavsskuta «Viking» på fangst til Vestisen mellom Island og Grønland. Det var professor Robert Collett som hadde foreslått at han skulle være med arendalsskuta for å samle inn vitenskapelig materiale til sine studier. Turen med «Viking» gjorde inntrykk på Nansen, og han skrev om sine jaktopplevelser i Norsk Idrætsblad, og om østkysten av Grønland i Geografisk Tidskrift i København.

Like etter hjemkomsten fikk Nansen tilbud om en konservatorstilling ved Bergen Museum. Her møtte han et progressivt biologisk forskningsmiljø, sterkt inspirert av den darwinistiske vendingen faget hadde tatt de to tiårene forut. Nansen startet arbeidet med en avhandling om nervesystemet hos laverestående virveldyr. Han lærte nye metoder for å bringe egen forskning videre og viste evne til å slutte fra det enkle til det komplekse ved å stille store spørsmål om hvordan den menneskelige hjernen fungerte – basert på undersøkelser av nervesystemet hos veldig enkle organismer.

Vinteren 1884 gikk Nansen aleine fra Vestlandet til Østlandet på ski, for å delta i et skirenn i Husebybakken. Han brukte også skiene for å komme tilbake til Bergen. Denne kryssinga av vinterfjellet vakte oppmerksomhet, og Nansen skrev en artikkelserie om turen i Aftenposten. [«En Skitur fra Vos til Kristiania», Aftenposten 29.3.1884 og 1.4 1884; «En Skitur fra Kristiania til Vos», Aftenposten 9.4.1884 og 16.4.1884]  

Nansen hadde da allerede tenkt på muligheten for å krysse Grønland på ski. I 1883 fikk han høre om den svenske polarforskeren Adolf Erik Nordenskiölds forsøk på å krysse innlandsisen. Det slo ned som et lyn i ham, skrev Nansen senere: «en ekspedition paa ski gjennemtrænger Grønland fra kyst til kyst. Planen var færdig.»

I 1886 la Nansen ut på en lengre reise i Europa. Han var innom institusjoner i Kiel, Berlin, Leipzig, Jena og Frankfurt, før han etter en måned på reise ankom turens viktigste mål, Pavia i Nord-Italia. Her holdt den italienske legen professor Camillo Golgi til, som hadde introdusert en banebrytende metode for å studere nervesystemer. Nansen reiste videre til Napoli, hvor han ble noen måneder for å studere ved byens marinbiologiske stasjon.

I 1888 leverte Nansen avhandlingen «Nerveelementerne, deres Struktur og Sammenhæng i Sentralsystemet» for doktorgraden ved Det Kongelig Fredriks Universitet i Kristiania. 17. april holdt han selvvalgt prøveforelesning: «Hvad forestås ved Generationsveksel, og under hvilke former kan den optræde». To dager senere foreleste han over det oppgitte emnet: «En kort Udvikling af den moderne Anskuelsen om Begrænsningene mellem Dyre- og Planteriget». 28. april 1888 forsvarte han avhandlingen i en offentlig disputas. Fire dager seinere reiste han til Grønland.

Grønlandsekspedisjonen

Planen var enkel, men dristig. Til forskjell fra blant annet Nordenskiölds forsøk på å krysse innlandsisen, ville Nansen gå fra øst til vest. Han hadde sett østkysten av Grønland på nært hold da han var med fangstskuta «Viking» i 1882, og mente det måtte være mulig å ro i land. Ved å starte fra den ubebodde østkysten og gå til de danske koloniene på vestkysten, slapp han å gå fram og tilbake. Dessuten trengte han kun halvparten av proviant og brensel. Det var en stor fordel sammenlignet med alle ekspedisjonene som til da hadde forsøkt å krysse øya fra vest. Samtidig fantes nok et pluss, mente Nansen: «Paa den maade kastede man alle broer af bag sig» – og da ble det ikke nødvendig å drive mannskapet framover. Det var kort og godt ingenting å vende tilbake til: «Der var intet valg, kun fremad, ordren vilde lyde: Døden eller Grønlands vestkyst.»

Det viste seg vanskelig å skaffe offentlig finansiering til en slik ekspedisjon. Professorene på Universitetet likte riktignok den unge vitenskapsmannens plan, og Nansens søknaden ble «på det bedste anbefalet». Kirkedepartementet, derimot, ville ikke bevilge «noget Bidrag af Statscassen». Resultatet ble at ekspedisjonen ble finansiert med 5000 kroner av den danske grosserer August Gamél, som var sterkt interessert i geografisk forskning.

Nansen rekrutterte følgende ekspedisjonslag: Otto Sverdrup, Oluf Dietrichson, Kristian Kristiansen Trana, Samuel J. Balto og Ole M. Ravna. De hadde fått transport med fangstskuta «Jason» til Vestisen, med håp om å komme så nære østkysten som mulig. 17. juli 1888 forlot ekspedisjonen «Jason» i to robåter. Men det ble vanskeligere enn forutsatt å komme til land. Den sterke østgrønlandsstrømmen drev de små båtene sørover i stor fart. Etter en tolv dagers dramatisk ferd i drivisen, klarte de omsider å komme på innsida av drivisbeltet, men var da 400 kilometer lenger sør enn planlagt. Etter nesten to nye uker med roing nordover langs land, starte de oppstigningen. Det hadde da blitt 15. august. Mye verdifull tid hadde gått tapt – av en kort sesong.

Det ble en utfordrende tur over isen. Ekspedisjonen måtte gjennom områder med bresprekker, de måtte trekke sledene opp 2 700 meter over havet, og de fikk temperaturer ned mot minus 45⁰ C. Målet hadde vært å komme ned fra innlandsisen ved kolonien Christianshåb (Qasigiannguit). Her var terrenget kartlagt av tidligere ekspedisjoner. Men Nansen la om ruta underveis. Det var kortere å gå mot kolonien Godthaab (Nuuk). Dessuten ville denne retningen gi dem vinden i ryggen slik at de kunne montere seil på sledene. Men rutevalget ga samtidig en ny usikkerhet: Hvordan var det å komme seg ned fra innlandsisen i dette området?

24. september sto de omsider på bar mark innerst i Ameralikfjorden. Det var fortsatt et godt stykke til folk. De sydde en robåt av teltduken, som de spente opp med vidjekratt. Båten ble «lignede et skildpaddeskal af form», og den fløyt godt nok til at Nansen og Sverdrup kunne starte roturen ut til Godthaab, hvor de kom fram 3. oktober – og fikk vite at siste båt til Europa hadde forlatt stedet.

Det fantes ingen andre alternativer enn å overvintre. Nansen klarte likevel å få to inuitter til å padle sørover for å rekke skuta «Fox» som enda ikke hadde forlatt Grønland. Slik fikk han sendt brev tilbake til Europa om at ekspedisjonen hadde kommet vellykket over Grønlandsisen. Nansen brukte vinteren godt i Grønland. Han lærte mye om inuittenes levemåte og kultur. Noe som blant annet skulle komme til nytte for hans neste polarekspedisjon.

Polarhelten

Meldingen om at ekspedisjonen hadde klart å krysse Grønland vakte internasjonal oppmerksomhet. Og Nansen og hans menn ble grundig feiret da de kom hjem til Norge 30. mai 1889. Det ble et kaos i den norske hovedstaden. 50.000 personer hadde funnet veien ut i gatene. Ekspedisjonen hadde utvilsomt gjort Nansen til en ny nasjonalhelt. Og han kom også hjem til en konservatorstilling ved universitetet i hovedstaden.

Nansen skrev to bøker fra ekspedisjonen. Paa ski over Grønland (1889) ble en omfattende ekspedisjonsberetning, hvor Nansen integrerte mye vitenskap og historie i sin framstilling. William Nygaard i det lille norske forlaget Aschehoug & Co satset et stort beløp for å få rettighetene til å gi ut boka, som ble en stor salgssuksess. Nansens neste bok, Eskimoliv (1891), solgte ikke like bra, men det var viktig for ham å skildre det inuittiske samfunnet han hadde sett i Grønland – og formidle den urett han mente grønlenderne hadde blitt utsatt for av europeerne.

Sommeren 1889 giftet Nansen seg med Eva Sars, som han hadde møtt på en skitur i Nordmarka. Hun var datter til avdøde havforsker Michael Sars og kulturpersonligheten Maren Sars. Og søster til historiker Ernst Sars og zoolog Georg Ossian Sars. Nansen og Eva bygde et villa i dragestil ved Lysakerfjorden, som Bjørnstjerne Bjørnson navnga Godthaab, etter stedet ekspedisjonen hadde overvintret i Grønland.

«Fram» over Polhavet

Den norske meteorologen Henrik Mohn hadde en teori om at det gikk en havstrøm fra Sibir over Nordpolen til Grønland. Det var blant annet basert på at vrakrester fra ekspedisjonsskipet «Jeannette», som gikk ned langt øst i Sibir i 1881, tre år senere ble funnet på vestkysten av Grønland. Dette oppsiktsvekkende funnet samsvarte med andre observasjoner. For eksempel antakelsen om at den store mengden drivtømmer som lå langs strendene i de treløse områdene av Arktis, måtte ha kommet ut av de store flodene i Sibir.

Nansens ide var å bygge ei skute som skulle tåle presset fra drivisen, og så la en ekspedisjon fryse inn i isen. Strømmen skulle så føre han og mannskapet over Nordpolen. Planen ble møtt med mye hoderisting, særlig fra utenlandske polarforskere. Tidligere hadde en rekke skuter blitt knust i skruisen, med katastrofale følger. Det sentrale Polhavet var dessuten totalt ukjent. Hva ville hende med skuta om det var fast land så langt nord, ble det spurt. Da ville skuta bli knust mot land.

I hjemlandet hadde Norges nye nasjonalhelt derimot lite problem med å vinne entusiasme og skaffe økonomiske midler. Stortinget bevilget i første omgang 200.000 kroner. Senere ble det gitt en tilleggsbevilgning på 80.000. Skipskonstruktør Colin Archer fikk i oppdrag å bygge skuta – som både skulle ha styrke nok til å tåle isen, og ha en så rund form i skroget at isen ikke skulle få tak i skutesida.

24. juni 1893 dro «Fram» nordover fra Kristiania. Vardø ble siste havn i Norge – før den 13 manns store ekspedisjonen seilte østover langs kysten av Sibir. 10. september passerte de Kapp Tsjeljuskin, det nordligste punktet på det eurasiske kontinentet. Drøye ti dager seinere var det stopp, og «Fram» traff isen på om lag 78° 50ʹ nordlig bredde. Da var de like ved Nysibirøyene. 28. september ble hundene flyttet fra skipsdekket og ned på isen. 5. oktober ble roret hevet. Nå var det bare å vente – og håpe at drivisen skulle sende skuta nordover.

Strømmen førte «Fram» nordover, men verken så raskt eller så langt som Nansen hadde håpet. Underveis ble det foretatt en rekke vitenskapelige undersøkelser. Den 21. desember 1893 opplevde de at loddlina sank og sank uten å nå bunnen. De skjøtet sammen alt hva som fantes av liner ombord, og etter utrolige 2100 meter måtte de i første omgang gi seg. Nansen forsto det ikke. Ingen hadde forutsatt dette dype havet. De måtte finne et helt nytt system for å måle dybden. De hadde simpelthen ikke med seg nok line ombord i Fram. Noen uker senere måtte de gi seg etter 3475 meter uten å ha nådd bunnen. Nansen skrev oppgitt i dagboka: «Jeg tror, min sandten, Bentsen har ret, at det er hullet oppe ved jordaksen vi holder på at sokne efter bund i nu.» Mannskapet klarte til slutt å måle en havdybde på hele 3850 meter. Det dype Polhavet var en verdenssensasjon, og en av de største geografiske oppdagelsene som var gjort siden midten av 1800-tallet.

Det ble etter hvert klart at «Fram» ikke kom til å drive over selve Nordpolen. Nansen begynte derfor å planlegge et framstøt mot polpunktet på ski. Han hadde vært i Grønland og ville «følge det vink som eskimoerne gav: at leve på deres vis og i stedet for de tunge både føre lette kajaker med sig, trukket af hunde». 14. mars 1895 forlot Nansen og Hjalmar Johansen «Fram». På det tidspunktet var skuta på 84° 4ʹ nordlig bredde. De hadde om lag 500 kilometer til Nordpolen, og uendelig mye lenger til et sted de kunne regne med å treffe folk igjen. De to skiløperne startet med tre sleder som til sammen veide 763,8 kilo. 28 hunder skulle hjelpe med å trekke det tunge lasset. 7. april nådde de 86° 4ʹ nordlig bredde (opprinnelige beregning er 86° 14ʹ). Her besluttet Nansen at de skulle snu.

Det ble en dramatisk retur. Flere ganger var de i direkte livsfare, med fall i råk, isbjørnangrep og kajakker som drev av sted. Dessuten truet den snikende sykdommen skjørbuk før de kom så langt sør at det fantes noe å jakte på. 15. august 1895 fikk Nansen og Johansen omsider fast grunn under føttene, på kysten av Frans Josefs land. Men det var seint på sesongen og de måtte overvintre i en liten hytte de bygde av jord og stein, med en drivtømmerstokk og hvalrosskinn som tak. De skjøt 19 isbjørn og mye hvalross. Bjørn skulle være næringsgrunnlaget den kommende vinteren. Fettet fra hvalrossen skulle være brennstoff, slik at de fikk litt varme i hytta.

19. mai 1896 brøt de leir og padlet sørover langs land. En måned senere møtte de tilfeldigvis på en britisk ekspedisjon, ledet av Frederick George Jackson. Denne skulle ha to overvintringer på Frans Josefs land, og ventet på et forsyningsskip som Nansen og Johansen kunne få skyss med tilbake til sivilisasjonen. 13. august 1896 steg de to skiløperne i land i Vardø. Da hadde det gått sytten måneder siden de forlot «Fram». Ei uke seinere kom «Fram» til Skjervøy. Skuta hadde, som forutsatt, kommet ut av isen vest for Svalbard. Ekspedisjonen hadde bevist at det gikk en strøm over det sentrale Polhavet.

Et nasjonalt ikon

I Tromsø var de ikke tunge å be da de fikk melding om at «Fram» var på vei mot byen. Sørgående ruteskip DS «Kong Halfdan» ble beordret nordover for å motta polarskuta. 600 passasjerer og Afholdsforeningens Musikkorps ble med om bord. Og da «Fram» kom til ishavsbyen, lå hundrevis av båter på havna for å ta imot polhavsfarerne. Opptoget ble ikke mindre da Nansen kom dagen etter, den 21. august. Dette ble starten på en velkomstfest Norge aldri hadde sett maken til. Det var fest over alt hvor de var innom sørover leia, og da «Fram» kom til Kristiania 9. september varte feiringa i fem dager.

Ekspedisjonen vakte også stor internasjonal oppmerksomhet og gjorde Nansen til en verdensberømthet. Han skrev bestselgeren Fram over Polhavet, og holdt omfattende foredragsturneer i både Europa og USA som ga ham store inntekter. Med disse midlene kunne han blant annet bygge en ny storslått villa – Polhøgda – på Lysaker.

Nansens stilling ved universitetet ble gjort om til et professorat i zoologi 1. juli 1897.

Nansen erklærte Sørpolen som sitt neste ekspedisjonsmål. Men planen ble stadig utsatt. Han la ned et stort arbeid i bearbeidelsen av de vitenskapelige resultater fra «Fram»-ekspedisjonen – Scientific results : the Norwegian North Polar Expedition 1893-1896. Vol. 1 : [1-5].

Vitenskapen i kjølvannet av «Fram»

Nansen hadde kommet hjem med en helt ny forståelse av Arktis’ geografi. Før han reiste visste vitenskapen mer om månen enn om verden nord for 85 grader. Nansen kunne nå, med ganske stor sikkerhet, uttale at det neppe fantes øyer i det sentrale Arktis. Det var nærmest usannsynlig at det skulle stikke opp land fra slike dybder. Og ekspedisjonen ga ikke bare geografisk nyvinning. Målinger fra ulike vannlag ga også helt ny kunnskap om hvordan det dype Polhavet henger sammen med Atlanterhavet – og hvordan det varme vannet strømmer inn i Polhavet og avkjøles. Nansen forsto at avkjølingen i Polhavet måtte være en av faktorene som holder de nordlige strømsystemene i gang. Bearbeidelsen av måleseriene førte videre til erkjennelsen av at dersom en fikk større kunnskap om hvordan vann og luft sirkulerer mellom nord og sør, ville en bedre kunne forstå værmønstre, havstrømmer og klima. Men selv om ekspedisjonen hadde gitt mye ny kunnskap, hadde de nye oppdagelsene også gitt mange nye spørsmål. Det plaget Nansen at han ikke hadde hatt bedre instrumenter tilgjengelig da han la ut på sin ekspedisjon, noe som ville gitt ham sikrere målinger.

I årene etter ekspedisjonen hadde det foregått en rivende utvikling innen havforskningen, med bedre instrumenter og internasjonale standarder for observasjoner. Fysisk oseanografi hadde blitt en etablert vitenskap, og i Skandinavia fantes et sterkt forskningsmiljø som hadde utviklet ny dynamisk forståelse av havets fysikk. For Nansen ble det derfor tidlig klart at forskere måtte tilbake til det sentrale Arktis, bedre forberedt enn han hadde vært, for å hente hjem nye og mer pålitelige målinger. I Polhavet lå nøkkelen, mente han, som kunne bidra til «forstaaelsen av vor klodes meteorologi» og «forstaaelsen av havets mange uløste gaater» som igjen ville ha avgjørende betydning for kunnskap om «den hele jords fysiske forhold og livsbetingelser».

1905

I 1905 var Nansen en tydelig stemme for at Norge skulle bryte ut av unionen med Sverige, og hans synspunkter vant stor oppslutning i befolkningen. Unionskampen ble et symbol på et lykkelig tidspunkt i norsk historie for Nansen: Folket sto samlet om én viktig sak, samtidig som den handlekraftige skipsrederen Christian Michelsen tok ansvaret og ble statsminister. Unionsoppløsningen førte også til at Nansen fikk en formell rolle i utformingen av den nye norske utenrikspolitikken, som Norges første sendemann til verdenshovedstaden London. Med denne posten økte hans internasjonale kontaktnett og anerkjennelse.

Nansens kone Eva døde brått i desember 1907, noen få dager før hun ville ha fylt 49 år. Nansen flyttet hjem fra London som enkemann og med ansvar for fem unger i alderen fire til 14 år. Han gikk noen tunge år i møte.

Nansens nye faginteresse førte til at hans professorat ble endret fra zoologi til oseanografi 1. mai 1908. Sammen med Bjørn Helland-Hansen ga de i 1909 ut: The Norwegian Sea – Its Physical Oceanography Based Upon the Norwegian Researches 1900–1904. Nansen hadde ambisjoner om å bygge opp et ledende havforskningsmiljø ved universitetet i hovedstaden i årene rundt 1910. Han viste til den framgangen norske forskere hadde gjort, men møtte motstand fra flere hold; ikke minst fra vestlandspolitikere, som heller ønsket å styrke havforskningen i Bergen.

Nansen hadde gitt opp Antarktis – og lot Roald Amundsen bruke «Fram» for en ny ferd over Polhavet. Amundsen skulle skaffe Nansen nye og verdifulle observasjoner fra havdypet under Nordpolen. Det ville gi havforskningen et nytt løft. Men polhavsekspedisjonen ble utsatt da Amundsen, svært overraskende, endret kursen og i stedet tok opp kappløpet om Sørpolen – mot briten Robert Falcon Scott.

I 1911 ga Nansen ut sitt store historiske verk Nord i tåkeheimen – utforskningen av jordens nordlige strøk i tidlige tider. 

Første verdenskrig

Nansen gjennomførte og deltok på en rekke havforskningstokt i Norskehavet og i Atlanterhavet. I 1912 dro han med sin egen yacht «Veslemøy» til farvannene vest og nord for Spitsbergen. Og i 1913 deltok han på ei lengre reise til Sibir, etter å ha blitt invitert av den norske forretningsmannen Jonas Lied. Målet til Lied var å starte en handelsrute via den nordlige sjøruten fra Sibir til Europa, og han ønsket å ha Nansen med for å kaste glans over foretaket. Nansen ble med skuta «Correct» til Jenisejs munning. Derfra reiste han på invitasjon fra den keiserlige russiske jernbanen oppover floden og videre med tog øst til Vladivostok. Selv ga Nansen følgende forklaring på motivasjonen med reisa: «Jeg trengte en ferie; bedre kunde den vel ikke brukes, og jeg slo til med takk.» Dessuten hadde Nansen «en levende interesse for dette uhyre lann, og gjerne vilde lære det å kjenne», samtidig håpet han reisa skulle gi ham mulighet «til å se noen av Sibiriens mange natur-folk på nært holl». Og opplevelsene gjorde inntrykk på ham: «Det ga mot og livstro å se med egne øine at jorden enda har så meget rum, med muligheter for milioner nye hjem for lykkelige mennesker». Dette skrev han i forordet til Gjennem Sibirien, som han ga ut i 1914, like etter første verdenskrig hadde brutt ut i Europa.

Utbruddet av første verdenskrig førte til at Nansen engasjerte seg i forsvarssaken. Han reiste på en omfattende foredragsturne rundt i landet, med målsetning om at folk skulle forstå hvor viktig det var å satse på forsvaret av eget land. I 1915 ble han valgt til president i Norges Forsvarsforening. Men Nansen erfarte at det var vanskelig å samle folket med dette budskapet. Under unionssaken i 1905 hadde Nansen opplevd at «alle» lyttet til ham. Ti år seinere var landet mer splittet, med en økende arbeiderklasse, som var kritisk til Nansens forsvarsbudskap. Denne splittelsen i folket frustrerte ham.

Etter hvert som grusomhetene fra skyttergravene i verdenskrigen ble tydelige, ble Nansen mer og mer opptatt av å formidle at krigshandlingene måtte opphøre. Dette perspektivet ble forsterket etter at han oppholdt seg i Washington fra 1917–18. Etter at USA hadde kommet med i krigen, ville de ikke eksportere korn til et nøytralt land som Norge med handelsforbindelse med Tyskland. Nansens oppgave var å lede en kommisjon som skulle forhandle fram en handelsavtale med USA. I Washington møtte Nansen et politisk miljø med nye ideer om hvordan verden skulle gjenreises etter krigen.

Nansen hadde i lang tid hatt et kjærlighetsforhold til Sigrun Munthe, som var gift med kunstmaler og Nansens nabo på Lysaker, Gerhard Munthe. Nansen og Sigrun giftet seg – i all stillhet – 17. desember 1919.

Freds- og hjelpearbeider

I oktober 1918 ble Nansen valgt til formann i Den norske forening for Nasjonenes Liga. Våren 1919 reiste han til London og Paris i forbindelse med fredsoppgjøret og opprettelsen av Nasjonenes Forbund. Like etter tok han initiativ for å hjelpe de sultrammede etter revolusjonen og borgerkrigen i Russland.

Etter krigen satt det hundretusener av krigsfanger rundt om i ulike land, og i april 1920 ble Nansen spurt om å lede arbeidet med å repatriere krigsfanger. Omtrent 450 000 fanger ble sendt hjem takket være denne innsatsen.

Fra høsten 1921 ledet Nansen et stort hjelpearbeid for de sulterammede i Russland. Han ble utnevnt til høykommissær for Den internasjonale komité for hjelp til Russland (CISR), som snart fikk navnet Nansenhjelpen. De sovjetiske bolsjevikmyndighetene ville ikke inngå avtale med Folkeforbundet eller med de store internasjonale hjelpeorganisasjonene, men regjeringen var villig til å underskrive avtaler direkte med Nansen, som hadde en unik posisjon i Russland. Nansen var svært kritisk til at vestlige styresmakter ikke ville gi de nødvendige lån og midler til hjelpearbeidet. Han la derfor ned en stor innstas i en omfattende europeisk foredragsturne for å overbevis innbyggere i ulike land om at de måtte bidra til å redde russere fra sultedøden.

Nansen ble også Folkeforbundets høykommisjonær for flyktninger, og organiserte blant annet en utveksling av flere hundre tusen grekere og tyrkere. Han tok tak i et stort problem for alle statsløse flyktninger etter krigen: mangel på identitetspapirer. Nansen foreslo å gi disse et spesielt pass, «Nansen-passet», som gjorde det mulig for flyktningene å søke om innreisetillatelse i enkelte land. Etter hvert var det mer enn 50 land som godtok «Nansen-passet».

I 1922 fikk Nansen Nobels fredspris.

Vitenskap vs. humanitær innsats

Nansen fikk nobelprisen for sin samlede innsats for russiske flyktninger, for hjemsendelsen av krigsfangene, for arbeidet med hungersnøden i Russland og for flyktningarbeidet i Lilleasia. Likevel, understreket nobelkomiteens formann Fredrik Stang: «Det som for mig staar som det betydeligste er at arbeidet har grepet ned i menneskedypet og skapt en folkeopinion». Nansen hadde stått opp – han hadde raget «over alle smaalige hensyn» – og snakket ut for å lindre menneskehetens lidelser etter den fryktelige krigen: «For dette er det vi har gitt ham fredsprisen».

Da Nansen takket for prisen, kom han med et hjertesukk om et personlig dilemma: «Når jeg står her i dag kan jeg ikke negte, at jeg hadde håbet nu å kunne vende tilbake til min videnskap». Problemet var at prisen «nagler mig fast til det arbeidet jeg har begyndt». Og han lovet at han skulle fortsette fredsarbeidet – og gjøre alt som sto i hans makt for at «de midler jeg har mottatt blir brukt best mulig til fremme av vort formål». Nansen understreket ofte at han ikke aktivt hadde søkt et humanitært engasjement, men at det nærmest var en rolle han hadde fått ved tilfeldigheter, og mot sin vilje. Uansett hva som var Nansens motivasjon og tilnærmingen til det humanitære arbeidet, er det liten tvil om at han var oppriktig fortvilet over at han ikke fikk prioritert det vitenskapelige arbeidet så mye som han ønsket. Og fredsprisvinneren la på ingen måter forskningen på hylla. Dette vises blant annet ved at han utover på 1920-tallet publiserte en rekke vitenskapelige avhandlinger og bøker. I tillegg til flere reiseskildringer.

Her er noen eksempler: En ferd til Spitsbergen (1920), The Strandflat and Isostasy (1922), Rusland og freden (1923), Blant sel og bjørn. Min første Ishavs-ferd (1924), Klimat-vekslinger i Nordens historie (1925), Klima-vekslinger i historisk og postglasial tid (1926), Eventyr-lyst. Ingen krig mere. To taler (1927), Gjennem Armenia (1927), The Earth’s crust, its surface-forms, and isostatic adjustment (1928), «The Oceanographic Problems of the Still Unknown Arctic Regions» (1928) og Gjennem Kaukasus til Volga (1929).

Utforskning av Arktis med luftskip

Amundsens planlagte polhavsekspedisjon hadde stadig blitt utsatt. Og da han endelig kom nordover med «Maud» i 1918, gikk ikke ting som forventet. Ekspedisjonen varte i sju år, men kom aldri inn i det sentrale Polhavet. Det skuffet Nansen. Heller ikke nå fikk han de observasjonene han så lenge hadde ønsket seg. 30 år etter at han selv hadde vært i Polhavet, eksisterte det fortsatt ingen målinger som kunne korrigere eller bekrefte hans egne funn fra 1890-tallet.

I 1925 ble Nansen president for Det internasjonale selskapet for utforskning av Arktis ved hjelp av luftskip (Aeroarctic). Selskapet hadde blitt stiftet på initiativ av luftskipskapteinene Walther Bruns og Hugo Eckener. Planen var et omfattende internasjonalt forskningssamarbeid med det enorme luftskipet «Graf Zeppelin». Etter planen skulle ekspedisjonen gå av stabelen i 1930. Vinteren 1929 dro Nansen på foredragsturne til USA for å øke interessen for foretaket. Men det viste seg vanskelig å skaffe tilstrekkelig finansiering til ekspedisjonen, og situasjonen ble ikke bedre etter Wall Street-krakket høsten 1929.

Nansen fikk aldri opplevd sluttføringen av sitt siste ekspedisjonsprosjekt. 13. mai 1930 døde han, 69 år gammel. Året etter gjennomførte Aeroarctic-selskapet en sterkt redusert ekspedisjon i form av en flygning over sovjetiske nordområder. Ekspedisjonen markerte samtidig slutten på Aeroarctic-selskapets virksomhet.

Nansens begravelse

Kvart på ett 17. mai 1930 ble alle flagg senket til halv stang. I løpet av det neste kvarteret gikk den norske hovedstad fra yrende nasjonaldagsfest over i stille sørgemodus. På universitetet, mellom de to midterste søylene i Midtbygningen, sto Nansens kiste. Den var dekket med et stort norsk flagg. Til høyre for kista satt de kongelige og Nansens familie. Til venstre satt Stortingets presidentskap, regjeringsmedlemmer, representanter fra utenlandske regjeringer, diplomater, Oslos ordfører og representanter fra en rekke organisasjoner. På trappeavsatsen bak kista var universitetets professorer og andre vitenskapsmenn plassert. Og på galleriet over inngangen til Aulaen hadde Filharmonisk Selskaps Orkester tatt plass. Stortingsrepresentanter, bystyremedlemmer og en rekke andre spesielt inviterte gjester hadde fått sine plasser ute på Universitetsplassen.

En gruppe studenter hadde stått æresvakt ved kista hele formiddagen, men like før seremonien startet, ble disse erstattet av åtte menn som hadde stått Nansen nær: Erik Werenskiold, Alexander Nansen, Otto Sverdrup, Oluf Christian Dietrichson, Bjørn Helland-Hansen, Olaf Sars, Sophus Torup og Philip Baker. Klokka ett lød tre malmtunge drønn fra Akershus festning og markerte to minutters stillhet. Alle reiste seg – «alle hoder blottedes, all lyd forstummet i løpet av nogen sekunder, og dyp stillhet inntrådte». Stillheten ble forsterket av vingeslagene fra en due som lettet fra Universitetsplassen. Etter to minutter lød en svak gongong, før Filharmonisk Selskaps Orkester spilte Griegs sørgemarsj. Tre menn talte for Nansen: Universitetets rektor, Stortingets president og landets statsminister.

Høytideligheten på denne gjennomført verdslige begravelsen ble avsluttet med «Ja, vi elsker». «Aldri har fedrelandssangen været sunget mere samlet», skrev Aftenposten, «og med en større hengivelse av tusener av mennesker.»

Til tonene av Johan Halvorsens «Norsk rapsodi nr. 1» ble Nansens båre flyttet over på en vogn trukket av fire svarte hester. Så satte sørgetoget seg i bevegelse oppover Drammensveien, på vei til krematoriet. Det var kanskje hundre tusen mennesker i gatene for å ta et siste farvel med Nansen, anslo avisene. Ved Solli plass hadde hundrevis av russ tatt oppstilling som ordensvakter. Tusen studenter med duskelue fulgte etter gravfølget. Det var kun Nansens familie, nærmeste venner og kongen og kronprinsen som var til stede i krematoriet, som var enkelt dekorert i grønt og hvitt. Det ble ikke sagt ett ord under seremonien. Filharmonisk strykekvartett spilte Schuberts «Der Tod und das Mädchen» da Nansens båre ble senket. Ute gikk flaggene til topps igjen, og den spesielle nasjonaldagen fortsatte.

Disse finnesko, hvorpaa altsaa haarene vender utad, og som lappene fylder med det omtalte sennegræs, hvori de stikker sine bare fødder uden strømper, er meget varme og fortrinlige til skiløbning. Jeg blev saaledes fuldt overbevist om finneskos brugbarhed for reiser som denne og kan give den varmeste anbefaling til saadant brug...

Nansen etter å ha lånt skallene og pesken av Balto for det siste stykket til kysten av Vest-Grønland

Du Nansen, dette kan være bra nok, men det er for mye leven. Jeg tenker på Ishavet, jeg. Der hadde vi det godt.

Peder Leonhard Hendriksen

Det er bedre å gå på ski og tenke på Gud enn å gå i kirken og tenke på sport.

Fridtjof Nansen

Lengsel – å, den er ikke det verste. Alt skjønt og godt i en gror opp i le av den.

Fridtjof Nansen

Men først og sidst er polfærdernes historie en eneste stor utfoldelse av det ukjendtes magt over menneskesindet.

Fridtjof Nansen, Nord i Tåkeheimen 1911

Deres Bedrifter i Ishavet er ligesaa megen Ros værd som vor [...] Vi har reist i Videnskabens Interesse og paa os falder der Ære og Berømmelse. Fangstmændene kjæmper derimod en Kamp deroppe for det daglige Brød, og der er ikke mange som skriver deres Saga, uagtet de udfører Bedrifter ligesaa store, maaske større end de vi har udført.

Fridtjof Nansen, tale til nordnorske ishavsskippere, 1896

Det er just ingen daadrig tilværelse, jeg fører her, blir mer og mer fuldstændig eskimo. Jeg lever deres liv, spiser deres mad, lærer at sætte pris paa deres lækrerier, som raat spæk, raat kveiteskind, vinterfrossen krækling med harskt spæk osv.

Fridtjof Nansen, 1890

Sultne og slitne var vi fra morgen til kveld og fra kveld til morgen, alle fem.

Fridtjof Nansen

Disse finnesko, hvorpaa altsaa haarene vender utad, og som lappene fylder med det omtalte sennegræs, hvori de stikker sine bare fødder uden strømper, er meget varme og fortrinlige til skiløbning. Jeg blev saaledes fuldt overbevist om finneskos brugbarhed for reiser som denne og kan give den varmeste anbefaling til saadant brug..

Fridtjof Nansen

Frem til rigdom fandt menneskene sjelden, til de Lykkelige Øer aldrig; men kundskap vandt vi altid.

Fridtjof Nansen

Foreløbig måtte vi da bli hvor vi var, og flittig smøre os med den salve som heder tålmodighed

Fridtjof Nansen da han sto fast med «Fram» i Nordøstpassasjen

Døden eller Grønlands vestkyst

Fridtjof Nansen

• Nansen om isbjørn og isbjørnjakt | Norsk Idrætsblad, 9.mars 1883
• Nansens første isbjørnjakt | Ottar 2015
• Fridtjof Nansen var en frossenpinn | Nordlandsposten 07.10.96
• Ny TV serie: Mrs Scott var Nansens elskerinne | Alle menn, nr. 10, 1984
• Nansens ferd med Fram (Avisa Nordlys)
• Oppdagaren (Dag og tid)
• Fridtjof Nansens forhold til naturen. En analyse av Friluftsliv

Bilder

Kart

Lyd

• Nansens minnetale over Amundsen|NRK radioarkiv