Adolf Hoel

Geolog som engasjerte seg sterkt i norsk polarpolitikk og ivret for at Norge skulle føre en aktiv politikk i nordområdene

1879–1964

Den mest dominerende og ledende personen innafor institusjonaliseringa av norsk polarforskning var Adolf Hoel. Han var født i Sørum på Romerike i 1879, men vokste opp på Mysen i Østfold og tok eksamen artium i 1897. I studietida tilhørte han et kull realfagstudenter som ble trukket inn i det levende geologimiljøet rundt professor Waldemar C. Brøgger

Det egenartede og uberørte ved polarnaturen, mangelen på mennesker og som følge derav et intenst samliv med naturen, en rekke videnskapelige problemer som knytter sig til polartraktene eller som best løses der, de interessante spørsmål av økonomisk og politisk art som disse egne av jorden enda byr på.

Adolf Hoel i Polarårboken 1933 på spørsmål om «Hva er det med polartraktene som tiltrekker?»

Den sterke koblinga mellom politikk og vitenskap kom også til å prege Hoels virke. For Hoel var forskning et middel for å sikre norske nasjonale interesser i polarområdene. Han ble sterkt prega av de sterke nasjonale følelsene som ble utløst av unionsstriden med Sverige og ikke minst av de norske polarheltene, Nansen, Amundsen og Sverdrup.

Etter å ha tatt embetseksamen i 1904 med glimrende resultat, var Hoel fra 1907 deltaker eller leder av sommerekspedisjoner til Svalbard hvert år fram til 1926 (De norske Spitsbergen-ekspedisjonene). Hoel ivret sterkt for at Norge skulle skaffe seg kontroll over Svalbard, bl.a. gjennom privat og statlig ervervelse av landområder på øygruppa og var initiativtaker til at Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) ble oppretta i 1928. Han ledet institusjonen fram til 1945. NSIU ble i 1948 omorganisert og fikk navnet Norsk Polarinstitutt

En mann slår en påle med slegge og en sitter og holder pålen
Adolf Hoel til høyre på ekspedisjon finansiert og utstyrt av Prins Albert I av Monaco. Ekspedisjonen gjorde topografiske og geologiske undersøkelser i områdene nordvest på Spitsbergen. Foto: Norsk Polarinstitutt

Vendepunktet i Hoels liv og virke kom i 1907 da han fikk tilbud om å være med som geolog på rittmester Gunnar Isachsen Svalbard-ekspedisjon. Det var derfor ingen tilfeldighet at nettopp Hoel var drivkrafta bak den første norsk institusjonen for polarforskning. Knapt to måneder etter at Norge overtok Svalbard formelt den 14. august 1925 hadde Hoel utarbeidet planer for en permanent sentralinstitusjon, Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU), som skulle ta seg av kartlegging og utforskning av Svalbard.

I løpet av 1927 reviderte Hoel sine forslag i et kort notat. Her skimter vi hovedkonturene i Hoels polarpolitiske tenkning som han utover på 1930-tallet videreutvikla i flere utredninger og foredrag. De synspunkter som framkommer her, gjør det også forståelig at han havna blant aktivistenes rekker under Grønlandssaka og at han på 1930-tallet befant seg på den nasjonalistiske ytterfløy.

Hoel skilte i dette notatet mellom de nasjonale/politiske, de rent vitenskapelige og praktiske motiver for norsk krafttak for polarforskninga. Med nasjonale/politiske mente han både den økonomiske kartlegginga av ressursene og norske politiske interesser (bl.a. suverenitetshandhevelsen) i Arktis. Når det gjelder praktiske hensyn, tenkte Hoel på løpende kartleggingsoppgaver som var nødvendige for bosetting og daglig næringsdrift.

Det er sjelden en finner så direkte koblinger mellom politikk, økonomi og vitenskap som hos Adolf Hoel. Vitenskapen skulle tilveiebringe den nødvendige kunnskap for at de økonomiske ressursene skulle kunne høstes til landets beste. Han hadde heller ikke motforestillinger mot å ta vitenskapen i bruk for å styrke norske suverenitetskrav – tvert imot. Det overordna mål for Hoel var å styrke Norges politiske kontroll over «våre» polarstrøk. Derfor synes det heller ikke å ha vært særlig problematisk for Hoel selv å agere både som næringslivsmann, politisk aktivist og vitenskapsmann.

I mars 1940 får Hoel tilbud fra Iran om å bygge opp et geologisk institutt i Iran. Han søker to års permisjon fra Norge «men så kom jo den 9. april i veien». Hoel er med i Nasjonal samling og takker etter hvert også ja til å fungere som rektor ved Universitetet i Oslo, i tillegg til å lede NSIU. Professorkollegiet ved universitetet vil heller ha den pragmatiske Hoel enn å risikere å få inn en tysker som kan gjøre stor skade.

Etter den tyske kapitulasjonen i 1945 blir Hoel straks arrestert. Tross innsatsen for fedrelandet blir han dømt for landssvik (18 måneder) og fratatt både ære og posisjoner. Han forfatter senere bl.a. et stort trebindsverk om Svalbards historie, som blir publisert etter hans død.

Hoels store personlige polarbibliotek danner i dag grunnstammen av eldre litteratur i Norsk Polarinstituts bibliotek.