1918–1925 Amundsens «Maud»-ekspedisjon

Roald Amundsens «Maudekspedisjon» seilte gjennom Nordøstpassasjen og fikk samlet en mengde vitenskapelige data. Under siste del av ekspedisjonen gjorde Amundsen, sammen med Oscar Omdal, forsøk med fly fra Alaska.

Roald Amundsens Maud-ekspedisjon hadde de samme målene som hans planlagte ekspedisjon med skipet «Fram» hadde hatt (før han satte kursen mot Sydpolen) – å drive med isen i Polhavet over Nordpolen. Underveis skulle det gjøres vitenskapelige observasjoner og undersøkelser. Dette var samme framgangsmåte som Nansen hadde brukt på den første «Fram»-ekspedisjonen. Amundsen førte derimot «Maud» lengre øst enn det Nansen hadde gjort med «Fram», hvor skipet frøs fast ved De Nysibirske Øyer. Ved å gå inn ved Bennettøya planla Amundsen å havne på en nordligere kurs, og ikke bare nå fram til Nordpolen, men også komme gjennom området mellom polen og Alaska, ett området som enda ikke var fullt utforsket. Slik skulle det ikke gå. 

Skonnerten «Maud» 

Til ekspedisjonen ble skipet «Maud» bygget. Det var en tremastet skonnert bygd ved Christian Jensens båtbyggeri på Asker. «Maud» ble bygget etter samme modell som «Fram», men var kortere, bredere og lettere. Skipet skulle løftes opp av ismassene i stedet for å bli skrudd ned i isen. Første verdenskrig kastet skygger over ekspedisjonen, prisene steg, og mangel på penger førte til utsettelser, men endelig 7. juni 1917 ble «Maud» sjøsatt og døpt av Roald Amundsen med en isklump foran en stor folkemengde. 

Det er ikke min akt å håne den edle drue. Men allerede nå skal du få føle litt av ditt rette element. For isen er du bygget, og i isen skal du tilbringe din beste tid, og der skal du løse din oppgave. Med vår dronnings tillatelse døper jeg deg Maud.

Roald Amundsen

Da ekspedisjonen endelig forlot Kristiania i 1918, flere år etter opprinnelig planlagt, var det ni mann om bord; Helmer Hanssen, Oscar Wisting, Knut Sundbeck, Martin Rønne, Peter Tessem, Paul Knutsen, Harald Sverdrup, Emanuel Tønnesen og Roald Amundsen selv. Da skipet ble liggende noen dager utenfor Khabarovo plukket de også opp den russisk-norske telegrafen Genadij Olonkin.

Overvintring Maudhavn

Det gikk ikke som planlagt for Amundsen og hans mannskap. Skipet kom aldri inn i en «strøm» i drivisen som kunne ført skipet nordover i Polhavet. I stedet fulgte de kysten av Russland, og lot skipet fryse inn i isen i en liten vik nær Kapp Tsjeljuskin som fikk navnet «Maudhavn».

I løpet av overvintringa skjedde det flere ulykker. Først ramler Amundsen over ripa, og slår seg voldsomt i hodet og høyre arm og skulder: 

Det var et fryktelig støt. Jei rettet mei straks op i sittene stilling, men kunne høre, hvordan de brutte ben knaket mot hverandre. Stjerner av alle farver for mei forbi øinene, men jei taptikke bevistheten.

Roald Amundsen

Armen var brukket. 8. november rammet ulykka Amundsen på nytt. Han ble angrepet av en isbjørn en tidlig morgen han gikk ut på sjøisen ved skipet. Isbjørnen rakk å slenge Amundsen i bakken, og satte klørne i Amundsen før bjørnen ble skutt. Amundsen ble satt ut av spill i mange uker, før han var på beina igjen og den tredje ulykka rammet. I det magnetiske observatoriet 10. desember oste det sånn av parafinlampen i taket, og i det tette rommet ble Amundsen kullosforgiftet og holdt på å stryke med.

Peter Tessem og Paul Knutsen forsvinner

Etter overvintringa i Maudhavn besluttet Roald Amundsen at Peter Tessem og Paul Knutsen skulle av sted med viktig post til Norge. Da «Maud» forlot Maudhavn 12. september 1919 sto Tessem og Knutsen igjen. Dette var det siste gang de to ble sett i live. De dro med sledehunder mot Port Dickson hvorfra de skulle dra videre hjem til Norge. De ankom aldri Port Dickson, og levningene etter de ble funnet i 1922. Dødsårsakene er uviss. I ettertid viser det seg å være mange uklarheter knyttet til Tessem og Knutsens avreise, og det Roald Amundsen skrev i sin dagbok, samsvarer ikke med det som ble den offisielle historien. Les mer i biografien om Peter Tessem.

Ulykkene fortsetter

«Maud» fortsatte sin ferd østover langs kysten, men kom seg ikke langt før isen buttet imot, og de måtte belage seg på ny overvintring i området, denne gang ved Ajon-øya. Her kom de i kontakt med lokalbefolkninga, – tsjuktsjerne, noe som ga en anledning til å studere deres måte å bo og leve på. Harald Sverdrup tilbrakte vinteren hos tsjuktsjerne, og samlet seg kunnskap om deres levemåte, noe han skriver om i boka som kom ut etter ferden.

Stemninga om bord ble amper under overvintringa. Det oppsto konflikter. Og Amundsen sendte herfra nok ett medlem av mannskapet hjem. Emmanuel Tønnesen ble fulgt av Helmer Hanssen og Oscar Wisting den lange veien til Nome i Alaska, hvorpå Tønnesen bega seg til Norge og de to andre fikk ringt til Norge på oppdrag fra Amundsen før de returnerte til «Maud» Sledeferden var slitsom og foregikk under vanskelige forhold. De tilbakela 1500 km før de var tilbake til skipet 14. juni 1920.

Lokale handelsfolk var i kontakt med skipet, og handlet med pelsvarer og mammuttenner, og en dag hadde Georg Kibisow med seg en isbjørnunge som fikk navnet «Marie». Isbjørnungen fikk mye oppmerksomhet fra Amundsen som prøvde å dressere henne etter beste evne. I dagboka hans nevner Amundsen Marie til stadighet, helt til han en dag skrev at han hadde «kloroformert» isbjørnungen etter at den hadde gått til angrep på han.

Da isen åpnet seg våren 1920 rettet skipet kursen mot Nome i Alaska. Amundsen og Hanssen ble de første som hadde seilt gjennom både Nordvestpassasjen og Nordøstpassasjen, men da «Maud» kom fram til Nome skulle ekspedisjonen miste enda tre mann. Helmer Hanssen, Martin Rønne og Knut Sundbeck forlot «Maud» i Alaska, til Amundsens store forargelse. De som var igjen var Amundsen, Wisting, Sverdrup og Olonkin. Med bare fire mann og en innfødt som skulle ta seg av rengjøring om bord, gjorde de ett nytt forsøk på å drifte mot Nordpolen.

«Maud» lå nord for Kapp Serdtse-Kamen ved Beringstredet 1920–21. I denne perioden ble enkelte Tsjuktsjere hyret som hjelpemannskap, men de lyktes likevel ikke å komme noe nærmere målet. En tsjuktsjer som kom på besøk var Kakot med sin syke datter Nita. Amundsen tok seg av den syke jenta, og ble kalt for bestepappa av henne. Den ti år gamle Camilla Carpendale kom om bord som selskap til Nita.

Med Wisting som kaptein

Etter nok en tung overvintring rettet «Maud» kursen mot Seattle i USA. Skipet trengte reparasjoner og nye forsyninger. Amundsen forlot følget der, og tok med seg de to jentene. Den neste fasen av ekspedisjonen overlot han til det som var igjen av mannskapet. Selv hadde han begynt å arbeide på en ny plan; å fly over Nordpolen i flymaskin. I ett nytt forsøk på å nå polen, med nye tilføyelser til mannskapet drev «Maud» rundt i isen nord for Øst-Sibir i 1922–25 under Oscar Wistings kommando. Under Wisting var deltakerne: Sverdrup, Wisting, Olonkin, Karl Hansen, S. Syvertsen (døde 16.06.23), den svenske meteorologen Finn Malmgren og Odd Dahl. Tsjuktsjeren Kakot var hjelpemannskap.

Resultater fra Maud-ekspedisjonen

Ekspedisjonen drev verken over Polhavet eller nådde Nordpolen, som var Amundsens egentlige mål, men Harald Sverdrup fikk samlet en mengde vitenskapelige data. Både magnetisk og astronomisk observatorium, en dragestasjon, en ballongstasjon og en plass for de meteorologiske instrumenter ble etablert i og omkring skipet under de mange overvintringene. Under siste del av ekspedisjonen gjorde Amundsen, sammen med Oscar Omdal, forsøk med fly fra Alaska. Roald Amundsen og Helmer Hanssen ble, med «Gjøa»-ekspedisjonen 1903–06 og «Maud»- ekspedisjonen, de første som hadde seilt rundt hele Arktis.