Høsten 2023 er det 80 år siden en svært spesiell hendelse på Svalbard. Da seilte 11 tyske marinefartøyer, med det beryktede slagskipet Tirpitz og slagkrysseren Scharnhorst i spissen, inn i Isfjorden og angrep de to største gruvebyene, Longyearbyen og Barentsburg.
Under tung beskytning, og landsetting av flere hundre tyske soldater, ble byene brent, ødelagt, plyndret, og mange ble drept eller tatt til fange. I de to avfolkede gruvebyene i Arktis fantes kun en liten norsk forsvarsstyrke på om lag 150 mann, med noen få hurtigskytende kanoner og noen tyngre automatvåpen. Hvorfor angrep den tyske marinen – med to av sine aller tyngste krigsfartøyer og ni jagere – disse minimale krigsmålene langt mot nord og la dem i ruiner?
Svalbard før angrepet
Da tyskerne angrep Norge våren 1940 ble ikke Svalbard okkupert. Her gikk dagligliv og næringsliv som normalt, kulldriften fortsatte og svalbardsamfunnet opprettholdt sin vanlige kontakt med fastlandsnorge, til tross for okkupasjonen. Men da Sovjetunionen kom med i krigen på alliert side fra sommeren 1941, endret dette seg. Med godkjenning både fra den norske eksilregjeringen i London og fra Sovjetunionen, evakuerte britene den sovjetiske og den norske befolkningen på Svalbard. Øygruppa var nå avfolket og både den allierte og tyske militære interessen for området ble begrenset til ett felt – værvarsling. Dette var til gjengjeld viktig nok for begge parter og krigen i Arktis blir i noen sammenhenger helst betegnet som «værkrigen», med etableringer av værstasjoner på ulike steder i nord.
I løpet av 1942 ble det imidlertid etablert en mindre militær garnison på Svalbard med nordmenn fra Skottlandsbrigaden og noen få briter. Styrken var ledet av militærguvernør og kommandant Peter Bredsdorff og styrkene var fordelt på Barentsburg og Longyearbyen. Her ble etablert forsvarsstillinger med noen hurtigskytende kanoner og luftvernkanoner, et forsvar primært beregnet på angrep fra fly, ubåter og mindre marinefartøyer.
Angrepet
Det tyske angrepet i Isfjorden ble innledet ca. 02.00 på natten 8. september. Da seilte hele flåten inn i fjorden og Tirpitz åpnet angrepet med fem velrettede salver mot radiostasjonen på Kapp Linné, som riktignok var forlatt og ikke i bruk. Flåten ble oppdaget av en utkikk på Kapp Heer ved Barentsburg. Han varslet om «to slagskip og sju jagere» i fjorden. Alarmen gikk i Barentsburg og det ble umiddelbart telegrafert via Reykjavik til admiralitetet i London om en flåte i fjorden. Denne meldingen ble også oppfattet av Tirpitz som umiddelbart iverksatte støysendinger. Dermed var forsvarsstyrkene helt uten kontakt med Storbritannia – uten at det egentlig spilte noen rolle. I Grønnfjorden gikk tre jagere inn mot Barentsburg og Kapp Heer mens Tirpitz og noen jagere la seg til på lengre avstand. Samtidig gikk Scharnhorst og to jagere i stor fart videre innover Isfjorden med kurs for Adventfjorden og Longyearbyen.
I Barentsburg og på Kapp Heer, odden i innløpet av Grønnfjorden, kom det til en dramatisk ildstrid. Forsvarerne var i stand til å beskyte alle tre jagerne, samtidig som jagernes granater satte flere bygninger, forsynings- og kullager i brann. Tyske landgangsstyrker ble satt i land og fly fra Tirpitz beskjøt soldater som trakk seg bakover. Da Tirpitz også åpnet ild med sine grovkalibrede kanoner, måtte forsvarerne oppgi sine stillinger og trekke seg tilbake mot høydene bak byen. I kampene ved Barentsburg døde fire av forsvarerne og 29 nordmenn fire briter tatt til fange.
I Adventfjorden kom angrepet fra Scharnhorst og jagerne overraskende på den militære garnisonen. En radiomelding fra Barentsburg som skulle varsle om angrepet, ble ikke mottatt fordi radiostasjonen ikke hadde døgnvakt, og utkikken på Hotellneset var «ved anledningen ikke årvåken» som det står i rapporten. Byen ble etter kort tid tatt under ild både fra jagerne og Scharnhorst og forsvarerne måtte trekke seg tilbake uten å avfyre noe av det tyngre artilleriet. Fem av forsvarerne ble drept i Longyearbyen, noen ble såret og noen tatt til fange.
Fra ca. kl. 8 ble landgangsstyrkene kalt tilbake til sine skip. Angrepet, som mer hadde artet seg som ett raid, skulle etter planen ikke vare lenger og kl. 10.00 satte alle de tyske skipene kursen ut av Isfjorden mot norske havner. På hjemveien møtte de ikke det som de nok fryktet – en britisk flåte med mange og tunge skip – og den 12. september var alle skipene hjemme i sine bøyer.
Resultatet av angrepet
I angrepet på de to gruvebyene døde ni av forsvarerne, sju nordmenn, en svenske og en brite og 41 av mannskapene ble tatt til fange. Også tyskerne hadde ni døde, og mer enn 30 sårede, alle disse mannskaper på de tre jagerne som angrep Barentsburg. Fangene ble tatt med på skipene. De alvorligst sårede på Tirpitz. En av nordmennene døde på vei til Norge mens tre døde i Alta. De øvrige fangene ble sendt til Tyskland og kom hjem i mai 1945.
Longyearbyen og Barentsburg ble nesten lagt i ruiner, ikke minst etter at Scharnhorst og Tirpitz bombarderte begge byene med tungt skyts før de forlot Isfjorden. Enda flere hus ble ødelagt og forsyningslager og kullager ble satt i brann. I Barentsburg sto det nesten ikke hus igjen. I Longyearbyen unngikk noen få hus brenningen, og en del av Sverdrupbyen var fortsatt intakt. Det kom til å løse boligproblemet for mannskapene da det hele var over, og forsvarsstyrken ble reetablert. Nå ble Barentsburg forlatt, og den norske styrken ble samlet i Longyearbyen. Før angrepet besto styrken av 152 mann, nå var det 105 igjen. De hadde nok proviant og mye av det tyngre skytset kunne repareres. Snart kom det også nye mannskaper og forsyninger fra Storbritannia og helt til krigens skutt besto garnisonen på Svalbard med ca. 150 mann.
Innsatsen fra forsvarernes side må betegnes som variabel. I Barentsburg ble det tilgjengelige skytset effektivt utnyttet av mannskapene og gjorde betydelig skade på to av de tre jagerne. I Longyearbyen greide aldri forsvarerne å organisere en effektiv motstand. Svikten i varslingsrutinene med manglende radiovakt og en lite årvåken utkikk, gjorde at den tyske angrepsstyrken fra første stund tok kontroll over byen. Forsvarerne kunne lite annet gjøre enn å trekke seg tilbake, og tapene ble relativt små fordi landgangsstyrkene fikk liten tid på seg i land. I lys av angripernes store overlegenhet i skip, skyts og landgangsstyrker, var egentlig utfallet av angrepet gitt på forhånd.
Angrepsplan med motforestillinger
For tyskerne var denne lille militære kontingenten på Svalbard ingen trussel mot den tyske krigføringen i Arktis, og ble heller ikke oppfattet som det av den tyske marineledelsen i nord, selv om man i propagandaen etter operasjonen blåste opp betydningen av og størrelsen på «slaget». Det var ikke militære strategiske eller taktiske årsaker til den tyske innsatsen.
Planleggerne i Kampfgruppe Nord som var underlagt Admiral Nordmeer, fikk i august 1943 i oppdrag å lage en plan for et angrep på Svalbard. Operasjonen fikk kodenavnet Zitronella, også kalt Sizilien. De første reaksjonene på oppdraget fra marineplanleggerne var skepsis til hele operasjonen og de hadde mange innvendinger. Risikoen med operasjonen var betydelig fordi fartøyene pga. avstandene ikke kunne regne med luftstøtte. Det ble pekt på at dette angrepet kunne gjennomføres med langt færre og mindre stridskrefter, antydningsvis bare 6 jagere. Det ville vekke mindre oppsikt og dermed gjøre operasjonen mindre utsatt for allierte angrep. Her var nok underforstått at den voldsomme slagstyrken som de 11 skipene representerte, ikke sto i forhold til verken angrepsmålene eller den militære nytten. Uttrykket «å skyte spurv med kanoner» kunne nok her være på sin plass.
Men én innvending var særlig alvorlig. Det var drivstoffmangelen. Mangelen på drivstoff var en direkte årsak til at den store andelen av tysk overflatemarine som befant seg i Alta-området ikke hadde noen større suksesser bak seg det siste halvåret. Her fantes ikke drivstoff til lengre raid mot f.eks. allierte konvoier. Hvorfor skulle en da bruke masse drivstoff på en operasjon som kunne utføres i mye mindre format? Innvendingene ble imidlertid ikke hørt, men drivstoffmangel ble årsaken til at operasjon Zitronella ble utsatt fra august til september.
En fartøyplan ble utarbeidet. Kampgruppen kom til å bestå av det enorme slagskipet Tirpitz, slagkrysseren Scharnhorst og ni noe mindre jagere som også hadde med ca. 500 grenaderinfanterister, spesialtrent på landgangsoperasjoner.
Hva var hensikten med angrepet?
Hvorfor ville tyskerne gjennomføre en så stor operasjon mot et lite og uviktig mål i Arktis? Svaret må trolig søkes både i Berlin og lokalt i nord. Adolf Hitler var på dette tidspunktet ikke fornøyd med den stridsmessige nytten av de mange toppmoderne krigsfartøyene i nord. Kremen av den tyske marinen var nå for det meste samlet i Altafjorden og måtte passes på og vernes mot allierte angrep. Flåten kunne heller ikke det siste året vise til større seiere. Den tyske marinesjefen, admiral Dönitz, trengte sårt en seier.
Han var også svært klar over, etter rapporter fra sine skipssjefer, at mannskapene på de største skipene kjedet seg i mangel på øvelser og praktiske stridserfaringer. Den ganske unyttige lediggangen i en ganske begivenhetsløs nordnorsk hverdag, tæret på kampmoral og psykisk helse hos mannskapene. For kampmoralen var det viktig at mannskapene måtte erfare operativ strid, bli kjent med stridsprosedyrer, kanoner og annet skyts, og det å operere i samarbeid med mange marineenheter på samme tid.
At den allierte tilstedeværelsen på Svalbard fra et tysk synspunkt var uønsket, er nok riktig, men i de tyske forberedelsene finner vi ikke spor av bekymring for den allierte militære styrken på Svalbard. Det tyske angrepet var ikke en krigsnødvendig eller krigsviktig operasjon. Operasjonen spilte ingen rolle for utfallet av krigen verken i de nordlige sjøområdene eller for krigsutviklingen i Europa. For tyskerne var hensikten med angrepet å høyne moral, operasjonell dyktighet og erfaringsnivå hos mannskapet om bord på skipene, og å frambringe en etterlengtet og symboltung seier for det tyske riket til bruk i krigspropagandaen. Så fikk det heller være at det militære målet denne gangen bare var 150 mann med skyts som var minimale i forhold til det som Tirpitz og Scharnhorst hadde til rådighet.
Gigantens svanesang
Slagskipet Tirpitz vendte tilbake til sin godt beskyttede ankringsplass i Kåfjorden den 12. september 1943. Det er noe ironisk at Tirpitz, som etter sitt eneste aktive oppdrag hadde vist seg å være i fullt operativ stand, bare ti dager senere lå sterkt skadet og sjøudyktig i sine bøyer, etter et angrep av britiske dvergubåter. Tre måneder senere ble også slagkrysseren Scharnhorst senket av allierte flåtestyrker utenfor Nordkapp. Dette var begynnelsen på slutten for Tirpitz og også for den store og slagkraftige tyske marinen i nord.
Artikkelen ble først publisert på Nordnorsk debatt 22.11.2023