Utfordringene for legene ved polarekspedisjoner omkring år 1900

De unge legene som meldte seg til polartoktene fra 1880 til slutten av den første verdenskrig, kunne få et avgjørende ord ved valg av kost, klær og dugende mannskap. Men lite er skrevet om hvem de var og hva de gjorde.

«Vega» i Nordøstpassasjen

Den erfarne polarforskeren Adolf Nordenskiöld (1832–1901) hadde med seg medisinsk kandidat, Ernst Almqvist (1852–1946) på sin berømte ferd gjennom Nordøstpassasjen i 1878–79. Om bord var det rikelig med hermetiske grønnsaker, tørkede frukter samt multer i rom som var et effektivt kjerringråd mot skjørbuk (1). Almqvist forsket på alger og studerte dyrearter og vekster på land og i sjø. Han var også opptatt av folkelivet i det nordlige Sibir, men lot ikke befolkningen slippe om bord i Vega fordi han ville unngå lus. En av mannskapet fant en avdød innfødt ute på tundraen. Almqvist sikret seg likets hode og lansen som lå ved hans side. Både Almqvist og Nordenskiöld var overbevist om at ingen hadde observert likplyndringen, men Harald Sverdrup på Maud støtte 40 år senere på en mann i samme egn og fikk høre at Vega måtte ha hatt et uvesen om bord (2). Helsetilstanden på Vega var ypperlig på hele turen (3). Almqvist ble senere professor i hygiene ved Karolinska Institutet.

«Sofia» til Grønland

I 1883 ledet Nordenskiöld en forskergruppe på en kortvarig tur til innlandsisen på Grønland. Johan A. Berlin (1851–1910) var blitt lege like før Sofias avgang. Han tok seg av snøblindhet og solforbrenninger samt studerte plantelivet under arktiske forhold (4). Berlin ble senere sunnhetsinspektør i Stockholm, epidemi- og provinsiallege.

«Fram» i Nordishavet

Henrik Blessing (1866–1916) avla embetseksamen like før Frams avgang i 1893. Han hadde interesser innen botanikk og poesi og var jeger. Blessing tok regelmessige blodprøver av alle for å avsløre begynnende skjørbuk. Ved enhver fest stod en butelje polarakevitt fra skipslegen på bordet. Blessing gav Fridtjof Nansen (1861–1930) og Hjalmar Johansen (1867–1913) et lynkurs i førstehjelp før deres berømte tur mot 86° nord i 1895 (5, 6). Høsten 1895 måtte Blessing ta morfin mot smerter i legger og lår. Kaptein Otto Sverdrup (1854–1930) mistenkte ham for misbruk og tok medisinkisten i forvaring. Skipslegen lurte styrmannen til å låse opp kisten. Kapteinen måtte ta legen i skole og ordinerte ham bjørnekjøtt (7). Blessing bad senere Nansen om økonomisk støtte til avvenning, men var ikke fri fra avhengigheten i 1899 (8). Det ble skrevet at han drog frisk og freidig ut med Fram like etter embetseksamen, men kom hjem som en knekket mann og vant aldri sin fordums styrke. Han bukket under for den åndelige og legemlige påkjenningen i Arktis, et offer for polarforskningen.

«Belgica»

I 1897 stakk Belgica ut fra Sandefjord med lederen Adrien de Gerlache (1866–1934). Legen Frederick A. Cook (1865–1940) hadde tidligere vært med til Grønland, i 1891–92 (9). Cook gav styrmannen Roald Amundsen (1872–1928) mange gode råd om polar utrustning og levevis. I marerittet med skruisen utenfor Graham Land i Sørishavet ble mannskapet rammet av skjørbuk. Doktorens resept lød på ferskt kjøtt fra pingviner og sel. De Gerlache la ned forbud, men gav seg da han og skipperen lå utslått til køys. Skipslegen og styrmannen la ut på isen og skjøt sel som de slet med å få om bord. Selkjøttet hadde en overbevisende gunstig effekt. Mannskap og skip var reddet fra undergangen (10, 11). I 1923 ble Cook dømt til flere års fengsel for økonomisk svindel. Amundsen glemte ikke sin læremester og besøkte ham i fengselet i 1926. Cook ble løslatt i 1929 og benådet i 1940.

«Southern Cross»

I 1898 stod ekspedisjonslederen Carsten Borchgrevink (1864–1934) om bord i Southern Cross sammen med 30 mann og 90 hunder. Ti av mennene skulle overvintre på det værharde kontinent i sør. Herluf Kløvstad (1868–1900) hadde bare vært lege i to år. Ensomheten ble svært plagsomt for ham. Han ble tungsindig, men livnet opp da en av mennene oppsøkte ham for mageproblemer. Var det blindtarmbetennelse eller et tidlig tegn på skjørbuk? Pasienten ble stadig verre og døde. Ved obduksjonen påviste man tarmslyng.

Etterpå ble Kløvstad igjen fåmælt og innesluttet. Borchgrevink skjønte at legen trengte å bli aktivisert og tok ham med på turer etter fuglereir og egg, og lot ham bli materialforvalter. Kløvstad var vitenskapelig interessert og oppdaget ukjente insekter under mikroskopet (12). Etter hjemkomsten i 1900 vikarierte Herluf Kløvstad som distriktslege i Finnmark. Her ble han angrepet av tyfoidfeber og døde.

«Fram»s tokt nord for Canada

I 1898 la Otto Sverdrup igjen ut med Fram (6, 7). Johan C. Svendsen (1865–99) ble ansatt som lege og meteorolog. Han hadde hatt en variert tjeneste på land og sjø, men hans nærmeste kolleger skal ha tvilt på om han ville holde ut i Arktis. Svendsen hadde ikke gjennomgått legeundersøkelse før avreise (7). Han ble godt likt, men fikk sin del av den irritasjon som alltid oppstår under slike ekspedisjoner. Han utførte rutinemessig amputasjoner etter forfrysninger. I juni 1899, da sol og varme igjen satte glede i alle andre, var legen uvel og trakk seg tilbake. Sverdrup skrev i dagboken: «Svendsen sa noe tull om at han ikke hadde gjort sin plikt.» Johan C. Svendsen etterlot seg et notat der han skrev at han hadde overvurdert sine evner; det ville være en fordel at de ble kvitt ham. Sverdrup var øyevitne til selvmordet. Svøpt i det norske flagg ble skipslegen senket i sjøen. Doktorens død og begravelse virket overveldende. Mannskapet unngikk skjørbuk takket være tyttebær, multer og blodpannekakene til kokken Adolf Lindstrøm (1866–1939).

«Antarctic»

Fangstskuta Antarctic forlot Göteborg i oktober 1901 med 29 mann. Ekspedisjonen skulle kartlegge østkysten av Graham Land der skipperen C.A. Larsen var veteran. Likevel greide ismassene å skru skuta ned da hun vendte tilbake for å hente hjem dem som hadde overvintret (13). Erik Ekelöf (1875–1933) var medisinsk kandidat fra 1898. Kosten burde sikre dem mot skjørbuk, og fersk mat fra sel og pingviner var et godt supplement. Ekeløf tok seg av snøblindhet, forfrysninger og forbrenninger, og han klarte å dyrke en gjærsopp da bakeren slapp opp for gjær. Den ekstra overvintringen tok mest på legen. Ekspedisjonslederen Otto Nordenskjöld skal ha vist stor omsorg for sine menn (14). Ekelöf ble ferdig lege i 1905, og fungerte som stadslege, provinsiallege og marinelege.

«Discovery» til Antarktis

Fra 1901 ledet Robert Scott (1868–1912) sitt første tokt til Antarktis. Store bidragsytere hadde tvunget ham til ta med Ernest Shackleton (1874–1922) fra handelsflåten og Reginald Koettlitz (1860–1914) som tidligere hadde vært lege på en ekspedisjon til Frans Josef Land. Koettlitz skildres som svært samvittighetsfull, og han tok seg av Nansen og Johansen da disse uventet dukket opp ved Jacksons base (6). Han var en brukbar hundekjører og skiløper med botanikk og parasittologi som særfelt. Scott så imidlertid på Koettlitz som en dust (11) og foretrakk Edward Wilson (1872–1912), selv om han var nyutdannet. Wilson uttalte seg nedsettende om sin kollega. Da Koettlitz foreslo å slakte sel for å motvirke skjørbuk, la Scott ned forbud. Han tålte ikke å se at dyr ble drept. Wilson, Shackleton og Scott nådde 82° sør, men alle ble rammet av skjørbuk. Gjennom teltduken hørte Shackleton at legen fortalte Scott at han, Shackleton, ikke kom til å overleve. Tilbake i hovedleiren kom Shackleton seg hurtigst, men Scott befalte Koettlitz å sende ham hjem. Det var en ydmykelse som aldri ble glemt (15). Koettlitz oppholdt seg mange år senere i Sør-Afrika, der han ble angrepet av dysenteri og døde.

«Nimrod» mot Antarktis

Allerede i 1907 hadde Shackleton utrustet en ny ekspedisjon for å nå Sydpolen før Scott. Sportsmannen Eric Marshall (1879–1963) ble førstelege etter et tilfeldig møte med Shackleton. Assistentlegen, skotten Alistair F. Mackay (1878–1914), var en hissigpropp som skapte misstemning blant folkene. Marshall måtte true ham på livet for å få ham på rett kurs. Shackleton plukket ut deltakerne på turen sørover uten å ta førstelegen med på råd. En av de foretrukne viste seg å ha irregulær puls. På en treningstur forfrøs han tærne og en stortå måtte amputeres. Marshall kjente til forskningen til Axel Holst og Theodor Frølich om skjørbuk (16) og satset på fersk kost. En gruppe ville bestige vulkanen Erebus på 4 100 m, Shackleton var den eneste som vegret seg for legeundersøkelsen. Marshall nektet da å ta ham med. Før avreisen mot Sydpolen lot lederen førstelegen slippe til med stetoskopet. Marshall fant bilyder over lunger og hjertet, men Shackleton var en stor sjarmør og overtalte Marshall til å slippe seg igjennom. På turen ble Marshall bekymret for kosten; de fikk for lite kalorier, de sultet og frøs. Kroppstemperaturen lå under normalen. Bare 180 km fra målet ble de tvunget til å snu. På tilbaketuren var de heldige som fant depotene, som var dårlig merket. Til slutt hadde de ikke mer mat og Marshall ordinerte kokaintabletter. Han greide å finne neste depot og kom tilbake til de andre som da hadde vært uten mat i 40 timer. Marshall fikk kramper i beina og måtte etterlates i teltet med en hjelper. På dette tidspunkt var Nimrod kommet tilbake og måtte ut før isen igjen la seg. De fire sydpolsfarere hadde vært borte i 120 dager med mat for bare 90. Offisielt ble Shackleton erklært død. I leiren kranglet de om hvem som skulle overvintre for å finne de fire likene da Shackleton ble observert i det fjerne. Han og Mackay hentet Marshall som nå var i stand til å gå. I 1913 ble Mackay med den kanadiskislandske polarforsker Vilhjalmur Stefánson nord for Canada. Skipet deres ble skrudd ned. Det grenset til mytteri da legen og et par venner drog fra de andre. Mackay og hans følge ble aldri funnet.

«Terra Nova»

Shackleton hadde skaffet sin konkurrent en brukbar rute til Sydpolen. I 1910 var Scott om bord på Terra Nova med 65 mann. Marinelegen Edward L. Atkinson (1882–1929) ble assistent for dr. Wilson. Den andre marinelegen, Georg M. Levick (1877–1956), var en ivrig gymnast. Scott brukte Wilson som sin nestkommanderende og åndelige støtte. Doktoren var interessert i ornitologi og satte sitt og andres liv i fare for å hente pingvinegg i –45 °C. Wilson og Atkinson tok ut de presumptivt mest utholdende til turen sørover, men Scott overhørte dem. De to som legene advarte mot, kom til å skape de største problemene.

Begge fikk en ensom død i isødet. Før ferden hadde Atkinson funnet ut at de fem i polgruppen ville få for lite kalorier, men holdt munn fordi Scott ikke tålte kritikk. Tilbaketuren fra Sydpolen ble et mareritt med mentalt sammenbrudd, forfrysninger, sult og muligens skjørbuk. Dr. Atkinson ble en avholdt leder for dem som overvintret. De fant teltet med tre døde menn, deriblant Scott og Wilson. Legen ledet begravelsesseremonien. Hans bekymring kom nå til å dreie seg om nordpartiet som hadde måttet overvintre uten skikkelig utstyr. De seks hadde funnet en knøttliten ishule der de overlevde på selkjøtt. Dr. Levick behandlet her to alvorlig syke og fikk dempet den harde marinedisiplinen. Takket være ham kom de seks tilbake i live.

«Eclipse»

Den russiske regjering bad i 1914 Otto Sverdrup om å unnsette tre polarekspedisjoner i Nordishavet. Sverdrup tok ut en gammel holk og hyret 20 mann. Legen J.J. Tjemesky fra Petrograd fungerte som tolk og ordnet opp i problemene mellom sine landsmenn. En løytnant som fikk blindtarmbetennelse, ble satt på absolutt diett (en kopp te daglig) og overlevde. Under overvintringen ble løytnanten og en matros med ankelbrudd sendt fra borde. Sverdrup avsluttet sin misjon i september 1915 (17).

«Endurance»

Shackleton fikk Admiralitetets aksept på planen om å krysse Antarktis fra Weddellhavet til Rosshavet i 1914 (15). Hovedpartiet på 28 mann stod om bord på Endurance. Legene Alexander Macklin (1890–1967) og James McIlroy (1887–1968) var med. Macklin hadde fått jobben etter et kort møte med Shackleton. McIlroy hadde sykeperm for malaria fra praksis i koloniene og hadde fått helseattest av en snill kollega. Endurance kom i isens grep allerede i januar 1915 bare 110 km utenfor kysten ved Weddellhavet. Macklin beundret sjefens ro mens skuta etter hvert ble skrudd ned og sank. Legene fryktet skjørbuk, men selkjøtt i kosten reddet dem. Tre livbåter stod lenge på et isflak, men måtte sjøsettes da isen råtnet. Skipperen, som satt til rors i 50 timer, sovnet og Macklin måtte overta båtføringen. I sjefens livbåt fikk flere nervøst sammenbrudd, men Shackleton trøstet. De klorte seg fast på en øy nordvest i Weddellhavet og fikk ly under to hvelvede livbåter. Her måtte legene i sot og røyk amputere forfrosne tær. Den ene skar, den andre porsjonerte restbeholdningen av kloroform. Den tredje livbåt ble gjort klar for Sør-Georgia, 1 300 km lenger nord i havet. Etter en legendarisk overfart, greidde Shackleton å unnsette sine kamerater.

«Aurora»

Hjelpeekspedisjonen fra Aurora i Rosshavet var dårlig organisert. John L. Cope (1893–1947) hadde avbrutt medisinstudiet for å bli med. Alle fikk skjørbuk og en døde. To menn gikk ut på usikker is og druknet. Cope var plaget av byller og fikk senere blindtarmbetennelse. Han kom med plutselige raseriutbrudd og snudde natt til dag. Han virket ikke helt normal da Shackleton kom og hentet dem ut i januar 1917. Cope var i marinen resten av krigen. I 1920 planla han en stor ekspedisjon til Antarktis, men det ble med en gratistur for fire mann med hvalkokeriet Solstreif. To unge og uerfarne engelskmenn gikk i land på Graham Land. Kapteinen ville ha dem med på hjemturen, men Cope avslo uten nærmere forklaring (18). Han vendte heller ikke tilbake neste år for å unnsette kameratene som ble tatt hjem av hvalkokeriet Svend Foyn. Cope gjenopptok studiene i England, ble ferdig etter ytterligere 11 år og slo seg ned i London som praktiserende lege.

«Quest»

Selv om Shackletons andre ekspedisjon må karakteriseres som bortkastet, ble deltakerne feiret som helter. Etter freden i 1918 ville Shackleton på skattejakt og forskningsferd med selfangeren «Quest» rundt Antarktis og innkalte sine leger fra Endurance. McIlroy kom fra Afrika, men Macklin var mer ambivalent til å «holde sjefen med selskap». Våren 1921 kom Macklin tilbake fra Østen og sluttet seg likevel til toktet, selv om han ennå ikke hadde fått fullt oppgjør fra «Endurance»-ferden. Nyttårsaften lå de i havn på Sør-Georgia. Her fikk Shackleton et hjerteanfall, men Macklin slapp ikke til. Han formante avhold fra alkohol. Like etter var Sir Ernest død. Macklin obduserte sin sjef og venn og påviste hjerteinfarkt.

Avslutning

Konkurransen mellom nasjoner og menn for å komme først til polpunktene var sentrale hendinger omkring sekelskiftet i 1900. Skipstype, utrustning, kost og trekkdyr var viktige temaer. God forpleining og ansvarlig ledelse styrket samholdet og det enkelte medlem. Dårlig lederskap var katastrofalt. Ensformigheten kunne bli trykkende, og et relativt høyt aktivitetsnivå var derfor gunstig. Dette gjaldt i høy grad legene som i utgangspunktet hadde ansvar for friske personer. Legene som hadde hobbier og særinteresser, ser ut til å ha greid seg best. Legene var i regelen unge og ikke forberedt på den harde virkelighet i polarstrøk. Deres avvik ble fortiet i de første publikasjonene. En lege har ansvar for liv og helse, en rolle han må dele med ekspedisjonslederen.

En erfaren lege med god fagkunnskap står sterkt, selv overfor en autoritær leder. En nyutdannet lege vil lettere beundre og identifisere seg med sin sjef. Derved utviskes en viktig grense. Dette skjedde med Edward Wilson som holdt sammen med Robert Scott helt inn i døden. Alexander Macklin og James McIlroy kunne ikke stå for den sjarmerende Ernest Shackleton og fulgte ham til hans død. Disse tre legene var de eneste som var med samme sjef ved to ekspedisjoner.

Uttaket av leger til de store ekspedisjonene i polstrøkene omkring år 1900 må karakteriseres som mangelfullt. De fleste var unge uten relevant praksis. Likevel utførte de en stor innsats for å bedre kostholdet og reddet mange fra å bli ofre for skjørbuk.

Jeg takker for hjelp fra Eline Blom Poulsson, Aase Marie Kramer-Johansen, Anders Nordenskjöld, Ulf Zätterström, Arne Hagen og Ivar Stokkeland.

Litteratur