Her lengst ute i nordvest fikk Willem Barents og hans skipsmannskap øye på nytt land den 17. juni 1596. Han beskrev landet som «for det meste oppstykket, nokså høyt, ikke annet enn fjell og spisse berg, derfor kalte vi det Spitsbergen». I hundreårene etter oppdagelsen trakk de rike forekomstene av grønlandshval til seg hvalfangere fra Nederland og andre land, og området ble gjenstand for en intensiv aktivitet til lands og til sjøs. Her på nordvesthjørnet av Spitsbergen finner vi derfor den største konsentrasjonen av gravfelt, spekkovner og andre kulturminner fra denne første bølgen med utnyttelse av Svalbards naturressurser.
Historier fra området
Wij hoope dat de Heere ons met een gesegende reys behouden in ons vaterlant zal weder brengen. Een ieder bij de zijne.
Vi håper at Herren med en velsignet reise vil returnere oss trygt til fedrelandet vårt. Hver til sine (kjære).
skipsjournalen på hvalfangstskipet Weltevreede (1777)
Sitatet er hentet fra skipsjournalen på hvalfangstskipet «Weltevreede» i 1777. Kaptein Cornelis de Leeuw seilte under direktiv fra handelsmann Simon Beets med 7 slupper og 43 sjeler om bord med destinasjon Grønland (Svalbard red.anm.).
Willem Barents oppdagelse
Et snødekket land med høye og spisse fjell ble i juni 1596 oppdaget av den nederlandske sjøfareren Willem Barents. Mellom to av øyene, Fuglesongen og Klovningen, ligger Barentsgattet som trolig er sundet Barents ankret opp i den 21. juni 1596. Han beskriver Klovningen og anser øya med sitt karakteristiske utseende som et godt landemerke. De høye og spisse fjellformasjonene gav siden opphav til navnet Spitsbergen. Under navnet «Het Nieuwe Land» ble deler av det landområdet som senere ble kalt Svalbard for første gang trykt på verdenskartet.
Hvalross og hval
Oppdagelsen av det nye landet fikk i første omgang ikke noen stor praktisk betydning. Interessen våkner først etter Henry Hudsons beskrivelser i 1607 av store mengder hval, sel og hvalross i farvannet rundt øygruppa. I de første årene gikk fangsten hovedsakelig ut over hvalrossbestanden, men etter 1611 kom hvalfangsten til å dominere. Nordvesthjørnet av Spitsbergen ble fra da av kjerneområdet for hvalfangst på Svalbard. På 1600- og 1700-tallet strømmet engelske, nederlandske, dansk/norske og baskiske skip til dette området. Her samlet hval seg i stort antall om sommeren. I noen få og hektiske sommermåneder hvert år hersket travel aktivitet.
Internasjonal hvalfangst
I nesten 200 år foregikk den internasjonale fangsten på hval i sjøen ved landet med de spisse snødekte fjell. I begynnelsen trakk hvalen inn i fjordene. Store hvalstasjoner ble bygd på land for å koke spekket og produsere den innbringende oljen. I disse årene må fjordene ha vært fylt av flytende hvalkadavre, røyk fra ovnene på hvalstasjonene, seilskuter for anker i trygge viker og sund ved stasjonene og småbåter til sjøs på fangst etter hval. Hvalkadavrene tiltrakk seg dyr og fugler som må ha hatt gjentatte festmåltid om sommeren i de årene fjordfangsten foregikk. I landskapet beveget menneskene seg i arbeid på hvalfangstasjonen, på utkikk etter hvalen på utkikkspostene eller på tur mellom disse stedene. Da overvintringsfangsten flere tiår senere overtok arenaen, sank antallet mennesker betraktelig. De overvintrende hvalross- og pelsjegerne etterlot seg spredte og små fotspor i det voldsomme, vakre og ville landskapet. Ikke før turismen gjorde sitt inntog flere hundre år senere, har så mange mennesker vandret rundt i dette landskapet som under hvalfangsten i første halvdel av 1600-tallet.
Hvalen trakk etter hvert ut av fjordene og begynte å bevege seg langs iskanten og ute i isen mellom nordvesthjørnet av Spitsbergen og Grønland. Fangstskutene fulgte etter hvalen og hvalfangststasjonene ble forlatt. Nordvesthjørnet med sine lune viker og gode havner fortsatte likevel å bli brukt fram til hvalfangsten opphørte på slutten av 1700-tallet. Området ble benyttet som ankringsplass i påvente av riktige isforhold for fangst i isen. Det ble også brukt som samlingssted for fangstskutene før og etter sesongen, lagringsplass for redskaper og utstyr, og ikke minst som gravplass.
Gode ankringsplasser
At hvalfangerne visste å sette pris på områdets lune viker og gode ankringsplasser, er beskrevet flere ganger opp gjennom århundrene. Phipps ekspedisjon i 1773 kan nevnes. Ekspedisjonen ble nødt til å ligge i Fair Haven i påvente av at isforholdene skulle bedre seg. Inne i Fair Haven lå flere hvalfangere og ventet på åpning i isen slik at de kunne dra ut av fjorden og fangste hval langs iskanten. Phipps opplyser at hvalfangsten fremdeles var god langs iskanten og litt inne i isen og at den beste tiden er i juli og de første ti dagene av august.
På Phipps tid var Fair Haven navnet på området innenfor rekken av øyer som danner Spitsbergens yttergrense mot nord. Fair Haven ble imidlertid første gang nevnt av Poole i 1610 som betegnelse på Sørgattet. Bruken ble imidlertid snart utvidet av de gamle engelske sjøfarere til å inkludere alle gode ankringsplasser rundt Danskøya og Amsterdamøya. Navnet var meget løselig anvendt. Det var mer en beskrivelse av smule farvann og en god havn enn navnet på et bestemt sted. De forskjellige ankringsplassene fikk snart sine egne bestemte navn, og i Muscovy Companys kart fra 1625 ser det ut til at navnet Fair Haven blir brukt om Fuglefjorden. «In modern times the name Fairhaven has generally been used for the anchorages near Vogelsang and the Norways. The early English use of it was for Mauritius or Dutch Bay in general, but especially for the South Gat or English Bay» (Conway 1906:67-68).
Lamont skriver om Fair Haven i 1875: «Fair Haven is in many respects a most convenient anchorage. Four islands – Vogel sang, Cloven cliff, and the Inner and Outer Norways, with their high granite cliffs – enclose a labyrinth of smooth water with many outlets, so that with the ice in this years position, and it is by far the most usual one, it is an admirable station to watch for an opening in the pack to the north. And, should the ice drive down quickly, it is always possible to escape by one or other of the channels».
Hvalfangststasjonene
Fra Magdalenefjorden i sør til Reinsdyrflya i nordøst ligger sporene igjen etter hvalfangsten som en gang foregikk her. Langs hele kysten på strekningen ligger restene etter de gamle hvalfangststasjonene som perler på en snor. Nordvesthjørnet kan skilte med de største og mest kjente hvalfangststasjonene på Svalbard, som nederlendernes Smeerenburg på Amsterdamøya. Det er også store hvalfangststasjoner i Magdalenefjorden, Smeerenburgfjorden, Kobbefjorden, Virgohamna, Sallyhamna og på Ytre Norskøya for å nevne noen.
Sallyhamna
Hvalfangststasjonen i Sallyhamna er stor, og det finnes rester av både spekkovner, tufter og fundamenter til kjøle- og rensekar. En grovt anlagt vei slynger seg gjennom rullesteinene fra spekkovnen ved Svenskegattet til sandstranden innerst i Sallyhamna. Her ligger en liten hustuft. Området rundt ovnene er nesten steinfritt. Dette kan ha sammenheng med at stein er brukt til bygging av ovnene. Området kan også en gang ha blitt ryddet for stein for å gjøre det mer hensiktsmessig i forhold til aktiviteten på stedet. Tufter etter enkle hus eller såkalte telt ligger innenfor dette steinfrie området. I tuftene finnes keramikkskår og krittpipestilker som underbygger at dette har vært boligkonstruksjoner. I spekkovnene finnes sekundære graver med kistebord, men ingen skjelettrester.
Kobbefjorden
Hvalfangststasjonen i Kobbefjorden kan også nevnes som eksempel på en hvalfangststasjon i nordvesthjørnet fra første halvdel av 1600-tallet. Kobbefjorden ligger ut mot havet på vestsiden av Danskøya. Ifølge Nordenskiöld (1832–1901) var Kobbefjorden den fjorden som ble først isfri om sommeren. Og innerst i fjorden skulle det visstnok finnes en ferskvannkilde som aldri frøs. Fjorden har hatt mange forskjellige navn opp gjennom århundrene. I den tidlige hvalfangstperioden på 1600-tallet ble den kalt Robbe Bay, Port St. Pierre og Copenhavre Bay. Det siste navnet fikk den trolig etter at danskene i 1625 etablerte en hvalfangststasjon et stykke inne på sørsiden av fjorden. I fjorden ligger en liten holme kalt Postholmen. Når fartøyene nettopp var kommet hjemmefra, ble det lagt igjen post her til de andre som drev hvalfangst i området. Fartøyer på vei hjem gikk også innom for å ta med seg eventuell post.
Hvalfangstgravene
Hvalfangsten var farefylt og menneskeliv gikk fort tapt. I områdene ved hvalfangststasjonene ligger alt fra enslige graver til store gravfelt med flere hundre graver. De største gravfeltene fra hvalfangsttida på Svalbard finner du her på nordvesthjørnet. Det aller største av dem, Likneset, ligger rett over fjorden for den nederlandske hvalfangststasjonen Smeerenburg. Hvalfangergravfeltet på Likneset består av 225 høye gravrøyser som er godt synlige i landskapet. Gravplassen ligger åpent til ut mot Smeerenburgfjorden og er plassert på en lav grushøyde med en bratt og aktiv erosjonskant ned mot sjøen. En gang var antallet graver trolig større på denne hvalfangerkirkegården. Fjorden er tidvis svært værhard, og vind og vær har i årenes løp ført til at det har forsvunnet en del graver ut i sjøen. Flere graver kan med tid og stunder komme til å rase ut. Utrasingen av graver var bakgrunnen for de arkeologiske utgravingene som ble utført her i 1985, 1986, 1989 og 1990.
Gravplassen på Likneset var trolig i bruk fra tidlig på 1600-tallet til langt inn på 1700-tallet. De store gravfeltene fra hvalfangsttida på Svalbard kan trolig settes i sammenheng med at hvalfangstskutene samlet seg i gode havner for retur etter endt sesong. Gravleggingene ble foretatt i forbindelse med dette.
Gravfeltet på Likneset er sårbart. Det er ikke ønskelig med ferdsel på feltet. Miljøvernmyndighetene vurderer å innføre forbud mot landstigning her.
Pelsjegerliv
Både russiske og norske fangstfolk på overvintring har brukt nordvesthjørnet av Spitsbergen som fangstterritorium. De har etterlatt seg mange kulturminner i form av bygninger, tufter, båtvrak, utstyr og redskap, fangstfeller og graver. Bruken av området i disse periodene av Svalbards historie er imidlertid mindre enn områder lenger sør langs vestkysten av Spitsbergen.
Ved Svenskegattet ligger restene av en russisk fangststasjon som består av to mindre hustufter. Like ved står ruinene av en fangsthytte fra den norske overvintringsfangsten. Denne hytta var hovedstasjon i dette området fra tidlig på 1920-tallet. Den ble forlatt etter at Waldemar Kræmer oppførte den nye hovedstasjonen i Sallyhamna i 1937.
Vakkert til i det smale Sørgattet ligger Bjørnhamna. Denne norske hovedfangststasjonen ble trolig oppført i 1925. Ved hytta ligger en lun lagune, som skapt for en god båthavn. Hovedstasjonen selv er komplett med flere uthus, gangspill for båtopptrekk og annet utstyr. Dette er en av de få fangststasjonene hvor den gamle innredningen i bolighuset er godt bevart. Hovedstasjonen ble satt i stand i 1994 og 1995 av Sysselmannen på Svalbard. Det foretas jevnlig forebyggende vedlikehold for å hindre at hytta forfaller.
Wilt gij na’t coude Groenlant vaare
om walvis robbe beer en traan,
wilt gij uw brandewijn wat spaare
trekt lustig bonte kleeren aan
Vil du reise til kalde Grønland
skipsjournalen på hvalfangstskipet Weltevreede (1777)
for hval, hvalross, bjørn og tran,
være forsiktig med brennevin
og kle på deg allslags klær
Tekst brukt med tillatelse fra Cruisehandboka