Gåshamna

Gåshamna er en ganske stor og åpen bukt på sørsiden av Hornsund. Stedet har stor historisk verdi. Her ligger kulturminner fra hvalfangstperioden, russisk overvintringsfangst, norsk fangst og fra en av de første store internasjonale samarbeidsekspedisjonene i Arktis.

De eldste restene vi finner etter menneskelig virksomhet i Gåshamna er etter hvalfangerne på 1600- og 1700-tallet. Hvalfangsten foregikk om sommeren hvor det spesielt ble jaktet på den store grønlandshvalen. I løpet av 1700-tallet resulterte hvalfangsten i totalt sammenbrudd av bestandene av grønlandshval i havområdene rundt Svalbard. Fraværet av grønlandshval i disse farvannene den dag i dag er et tragisk eksempel på menneskenes forhold til miljøet. Restene etter den tidlige vesteuropeiske hvalfangsten viser seg hovedsakelig i form av spekkovner, tufter og graver, men også som beinrester på slakteplasser for hval og hvalross. Mellom de store strukturene kan en finne de mindre; harpuner, krittpiper og keramikk. Det er registrert rundt 50 hvalfangststasjoner på Svalbard. Disse stammer fra den tidligste fasen da fangsten var knyttet til landstasjoner.

I Gåshamna ligger restene etter to store hvalfangststasjoner, en på hver side av elvedeltaet. Begge anleggene er sannsynligvis engelske og ble benyttet i perioden mellom 1618 og 1650 da engelskmennene hadde herredømme over Hornsund. På den ene hvalfangststasjonen (Gåshamna øst) er det bevart en hustuft, en stor spekkovn og et gravfelt med 12 graver. Disse ligger på et høydedrag ved stasjonen. I 1992 ble det foretatt en arkeologisk utgraving av deler av hustufta og spekkovnen som viste seg å være meget godt bevart. Det andre anlegget (Gåshamna vest) ligger på den andre siden av deltaet, på en flat og vegetasjonsløs strandterrasse. Deler av dette anlegget var i 1993 nesten vasket bort av elven. Samme år ble det foretatt en arkeologisk nødutgraving av de fragmenterte restene. Deler av anlegget lenger inne består av hustufter, graver og spekkovner som forholdene tatt i betraktning er godt bevart. Hvalfangstanlegget er også her utsatt for erosjon.

Vest i Gåshamna finnes det tydelige vollstrukturer, lik de som er observert på hvalfangstanleggene på Renardodden, Midterhuken og Lægerneset. Dette er teltfundamenter, tufter fra gamle hus fra den gang det var drift på stasjonen. En rektangulær tuft måler 12 meter i lengden og ca. 6 m i bredden. Tufta består av to rom med en ganske stor døråpning mellom. Rundt deler av tufta ligger ganske brede voller som er laget av den grusen som finnes naturlig i terrassen. Rundt resten er det bygd opp brede steinvoller med åpninger i den ene langveggen. Det er tett vegetasjon i steinvollen, inne i tufta og i det nærmeste området rundt. Inne på den samme flate, vegetasjonsløse strandterassen av grus og småstein ligger tre spekkovner. To av dem ligger på en oppbygning av grus som trolig en gang i tiden var en arbeidsplattform.

På begge sider av deltaet i Gåshamna ligger det i dag fremdeles rester av hvalfangststasjoner. Sporene tæres langsomt bort av naturens krefter. Mellom ruinene etter stasjonene er alle spor forsvunnet. En gang i tiden var sannsynligvis stasjonene spredt utover et mye større område i Gåshamna. Restene av anleggene ut mot erosjonskantene tyder på dette. Det vi sitter igjen med i dag tyder på at det i første halvdel av 1600-tallet må ha vært stor aktivitet her.

På den nærliggende Höferpynten, ikke langt fra hvalfangststasjonen vest i bukta, ligger restene etter ett større og flere mindre hus fra den russiske overvintringsfangsten. Den russiske fangststasjonen er utgravd, men restene er fremdeles godt synlige på den grå og vegetasjonsløse strandterrassen. 

På toppen av og delvis nede i en spekkovn i Gåshamna vest ligger ruinen av en norsk fangsthytte og en norsk fangstmannsgrav. Spekkovnen fungerer som jordvoller for deler av bygningen, og hvalkranier er brukt til å støtte opp vollen. Hytteruinen er meget spesiell og viser, kanskje på en litt ekstrem måte, hvordan en hytte kunne bygges av de materialer som var for hånden. Rundt omkring på Svalbard er det vanlig å finne rester av små hytter bygd av kraftige planker, rekved og kassebord. Dette er i tråd med arktisk tradisjon der det som var brukbart av bygningsmaterialer fra andre anlegg ble ressurser for ny bruk. Flytting, gjenoppbygging og bruksendringer er generelle trekk som preger de fleste byggene fra den norske overvintringsfangsten på Svalbard. Ifølge kilder, var fangststasjonen i spekkovnen full av avfall i 1917. Hytta stod fremdeles i 1976 da den ble behørig dokumentert. Siden den gang har naturen fått skikkelig tak og i dag er den en sammenrast ruin. Hytta skal være bygd av O. Grødahl og ble følgelig kalt Grødahlhuset.

Det russiske observatorium i Gåshamna. Foto: Norsk Polarinstitutt

Den russiske delen av ekspedisjonen bygde en stor forskningsstasjon i Gåshamna i 1899–1900. I likhet med sine kolleger, svenskene på Crozierpynten i Sorgfjorden, overvintret de på. Den russiske forskningsstasjonen i Gåshamna må dermed ses i sammenheng med forskningsstasjonen i Sorgfjorden og med inskripsjonene på Chermsideøya på Nordaustlandet siden alle restene har tilknytning til samme forskningsprosjekt. Gradmålingsstasjonen i Gåshamna med våningshus, laboratorier og observatorier, ble kun benyttet denne ene vinteren. Stasjonen forfalt senere. Femten år etter at den ble forlatt, stod det bare noen vegger igjen, delvis på grunn av at det inne i ruinene av laboratoriet ble bygget en fangststasjon kalt Konstantinovka. Hytta ble bygget av materialer fra forskningsstasjonen. Kaptein Hermansen opplyser at våningshuset var totalt nedrevet i 1935. Foruten fangsthytten stod fremdeles det gamle observatoriet som ble benyttet som lager av fangstfolkene (Orvin 1936).

Konstantinovka ble benyttet som hovedstasjon i den norske overvintringsfangsten fra begynnelsen av 1900-tallet til slutten av 1930-tallet. Hytta står den dag i dag, men er i sterkt forfall. 

Fangsthytta «Konstantinovka». Foto: Norsk Polarinstitutt

Tekst brukt med tillatelse fra Cruisehandboka