Bellsund

Bellsund skjærer seg inn i Spitsbergen sør for Isfjorden og forgreiner seg i de to store fjordene Van Mijenfjorden og Van Keulenfjorden. Landskapet er preget av høye fjell, hvor ulike geologiske lag er godt synlige – til dels i form av imponerende foldinger. Det er flere store fuglefjell i området, og gjødslingen fra fuglene har ført til rik vegetasjon i enkelte områder. Bellsund har spor fra mange perioder i Svalbards historie, med de mest synlige kulturminnene fra den hektiske perioden med mineralleiting og gruvedrift i første del av 1900-tallet.

Artikler fra området

Fjordområdet ble navngitt av Jonas Poole i 1610 og har trolig vært mye besøkt av de gamle hvalfangerne tidlig på 1600-tallet. Hollandske sjøfarere kalte Bellsund for Klock bay.

De tre fjordene har gjennom tidene hatt ulike navn. Van Mijenfjorden ble opprinnelig kalt Lowe Sound av samme Poole i 1610, og Van Keulenfjorden ble tidlig gitt navnet Sardam Bay. Fotherby kalte i 1613 fjorden for Lord Elesmere Sound, og den er inntegnet på kartet til Goos fra 1620. Den lille fjordarmen som i dag heter Recherchefjorden var før 1838 kjent av hvalfangerne som Schoonhaven (Willem van Muyen 1612) eller Clean bay. I nesten to hundre år, fra begynnelsen av 1600-tallet til slutten av 1700-tallet, var fjorden en av de største samlingsplassene for hvalfangstflåten. Dagens navn er resultat av den franske Recherche-ekspedisjonen som i to uker sommeren 1838 oppholdt seg her.

Bellsunds historie går tilbake til hvalfangsten tidlig på 1600-tallet. Historien fortsetter gjennom den russiske overvintringsfangsten på 1700-tallet, norsk overvintringsfangst og mineralutvinning (i nyindustrialismens tidsalder) på begynnelsen av 1900-tallet, til foreløpig å ende opp i dagens mineralutvinning i regi av Store Norske Spitsbergen Kulkompani i Svea. På Akseløya holdes fremdeles gamle fangstmannstradisjoner i hevd. 

Langs Recherchefjordens vestside ligger forskjellige typer kulturminner fra alle tidsepokene i Svalbards historie. To av kulturminnene er helt unike. På Tomtodden et stykke inne i fjorden, ligger restene etter den kjente russiske Cicagov-ekspedisjonen i 1764-66. Dette var en storstilt ekspedisjon utrustet for å finne en nordlig passasje til Stillehavet mellom Grønland og Svalbard. Ambisjonen ble aldri oppfylt. Tomtodden ble brukt som base for ekspedisjonens to overvintringer. På stedet finnes det mange hustufter fra boliger, badstue og forrådshus. Det finnes også minst 5 russekorsfundament og betydelige avfallslag. Russekorsene på Tomtodden er gjengitt i en illustrasjon fra Recherche-ekspedisjonen i 1838, og bygningene på stedet vises på et panorama fra samme ekspedisjon. 

På Snatcherpynten står Camp Smith eller Giæverhuset, Svalbards svar på det skjeve tårn i Pisa. Huset er godt synlig fra sjøen og ble i sin tid satt opp av konsul Johs. Giæver fra Tromsø, angivelig som privat sommerhus. Huset er skakt og skjevt og i fullt forfall, men det er godt dokumentert. Sysselmannen på Svalbard har gjort forebyggende tiltak for å støtte opp huset. På denne måten er det mulig å forhindre at huset faller sammen. På samme plass ligger restene etter en hvalfangststasjon og et lite gravfelt. På en brink noen hundre meter overfor sommerhuset ligger graven til Trygve Olsen fra Tromsø som døde under sin overvintring i 1914. Ved stranda står en god del gruveutstyr som skriver seg fra Northern Exploration Company Ltd. (NEC) sin virksomhet. NEC kjøpte stedet i 1911, ukjent av hvilken grunn siden det ikke finnes noen mineralforekomster å utvinne her.

Men kanskje nettopp Snatcherpynten er kjennetegnende og viser NECs tilstedeværelse overalt i Bellsundområdet, som var et av hovedområdene for NECs virksomhet. De okkuperte eller kjøpte opp alle områder de antok kunne ha potensiale for mineralutvinning av noe slag. Flere steder langs fjordssystemet kan man i dag se sporene etter de forskjellige foretakene selskapet hadde i området. I Bellsund ble det drevet med prospektering og prøvedrift på alt fra kull og jern til asbest og sink. NEC kjennetegnes av ukuelig optimisme, men de produserte lite eller ingenting. Men NEC var barn av sin tid, og dette var nyindustrialiseringens tidsalder. På Svalbard resulterte dette i en «Klondyke»-stemning med okkupasjoner av alle interessante og potensielle landområder med mulighet for mineralutvinning av alle slag. Troen på fremtiden var stor, optimismen var urokkelig og pengene til investeringer satt løst. NECs anneksjonskilt og bygninger ble plassert på selskapets okkupasjoner over hele Bellsund som markører av selskapets rettigheter til land og mineralforekomster.

På østsiden av Recherchefjorden ligger Lægerneset. Hvalfangststasjonen er en av de store stasjonene fra 1600-tallet. Her finnes spekkovner, tufter og utkikksposter. Det er også et gravfelt på en høyde bak stasjonen. Hvalfangststasjonen er fint plassert i landskapet der naturlige klippeformasjoner er trukket inn som en del av anlegget. Flere av steinmurene er høye og tydelige. Stasjonen ble etablert av nederlenderne i 1612, men den ble senere overtatt av engelske hvalfangere som kalte plassen Edges Point. Rundt 1640 forlates stasjonen. Dette er trolig stedet der den første (ufrivillige) overvintringen på Svalbard fant sted i 1630-31 (Pelham). Spor etter aktivitet i tilknytning til Northern Exploration Company Ltd. (NEC) fra tidlig 1900-tall ligger inne i hvalfangstanlegget. Området har stor kulturhistorisk verdi, men er utsatt for naturlig erosjon og menneskelig slitasje.

Inne i den lune Midterhukhamna, ved Van Keulenfjordens nordlige munning, ligger en annen av de store og mer permanente engelske hvalfangststasjonene fra 1600-tallet. Stasjonen består av store rektangulære tufter med steinvoller, teltringer, flere doble spekkovner, arbeidsplattformer og utkikksposter. Et gravfelt ligger oppe på brinken over hvalfangststasjonen. Plassen ble kalt Point Partition av Poole i 1610, og senere Middle Hook haven. Havna gir ly for nordlige vinder, og er markert med anker på Giles og Reps kart fra 1710. Midt i et av de gamle ovnsfundamentene fra hvalfangststasjonen ligger en norsk fangstmannsgrav fra 1882. Den eldste bevarte bistasjonen på Svalbard, bistasjonen til Johan Hagerup, ble bygd på Midterhuken i 1898. Hagerup hadde hovedstasjonen sin på Akseløya der han overvintret fire ganger mellom 1898 og 1905. Bistasjonen ble satt i stand av Sysselmannen sommeren 2000. Midterhuken har stor kulturhistorisk kildeverdi, men er sårbar. 

Tekst brukt med tillatelse fra Cruisehandboka