Søren Zachariassen

Ishavsskipper fra Tromsø som innledet kulldriften på Spitsbergen

1837–1915

Søren Zachariassen var foregangsmann og viste vei ti l rikdommene, andre kom etter og gjorde fortjeneste, selv fikk han ingen økonomisk vinning. Henrik Bergeton Næss startet det som ble starten på amerikanernes anlegg ved Adventfjorden og Bernhard Pedersen startet det som ble begynnelsen på engelskmennenes anlegg i Hiorthamn ved Adventfjorden. Næss fant gode leier, Pedersen mindre gode og Zachariassen nokså dårlige. 

Søren Zachariassen ble født 18. september 1837 i Tromsø. Sin første ishavstur tok han med skipper Erik Mattilas ombord i sluppen «Jens» da han var 18 år. To år senere var han med skipper Elling Carlsen i Vesterisen med «Jan Mayn». I 1873 tok han styrmannseksamen, og 25 år gammel førte han jakteren «Haabet» i en årrekke. Fra 1880 til 1900 førte han skipet «Gottfred». 

I 1862 forliste Zachariassen med jakten «Prøven» i Isfjorden. Besetningen klarte å berge seg inn i Adventfjorden. Mens de ventet på å bli berget rodde Zachariassen til Bohemanneset, hvor han oppdaget steinkull. Ironisk nok var kullet her av dårlig kvalitet, og lite ante Søren at det var mektige ganger av verdens beste kull der besetningen lå og ventet i Adventfjorden. 37 år senere, da han var 67 år gammel foretok Søren den første utskipningen av kull fra Svalbard. 

I 1899 innledet Zachariassens første kullskipning med «Gottfred» en ny epoke i Spitsbergens historie, da første kullast fra Bohemanneset gikk til Tromsø. Lasten var 567 hl og ble solgt for kr 1,00 pr. hl. (kr. 837,75). To større partier ble solgt, ett til Macks bryggeri og ett til Tromsø Elektrisitetsverk. 

I 1900 var Zachariassen igjen på Svalbard hvor han okkuperte Bohemanneset på vegne av det nystiftede selskapet Kulkompaniet Isefjord Spitsbergen, som ble dannet med en kapital på ni tusen kroner. Zachariassen satte opp et hus på Bohemanneset som skulle være stort nok til å romme 16 mann. Hvis disse opplysningene stemmer er «Isefjord»-brakka fra 1900 den eldste norske bygningen med tilknytning til mineralutvinning på Svalbard. Det var en bra bygning Zachariassen satte opp, og den dag i dag er brakka fremdeles i god stand. Den kom til å bli en viktig base for reisende i området, og ble også i sin tid benyttet som hoved- og bistasjon da Bohemannfeltet ble utnyttet som fangstterreng. 

Da jeg sikkert tror der ingen drift ennu vilde været på Spitsbergen hvis jeg ikke hadde begynt den gang, så vil jeg med rette regne meg som den første mann ved kullenes utvinning.

i «Ishavsskipper fra Tromsø Svalbard-kullenes pionér» av Arne S. Svendsen, Østlands-Posten 18. april 1973

Før Søren kom til Tromsø hadde han fått 2000 kroner av Prins Albert I av Monaco for unnsetning og velvilje ved hans forlis, og Zachariassen solgte også et parti kull på 2 tonn. 

Zachariassen fortalte om kullforekomstene, og to andre karer startet selskaper, ett i Trondheim og ett i Bergen. Trondhjemsselskapets rettigheter ble i 1905 overtatt av det amerikanske selskap Arctic Coal Co. med John Munroe Longyear i spissen. 

I 1901 dro Zachariassen til Spitsbergen med seilskøyta «Tetrel» for å fiske laks ved Russekeila. Planen var å hermetisere laksen, og det ble lagt ned 30 kasser med 50 literbokser i hver. Skuta havarerte i en storm, og mannskapet ble berget den 20. november av D/S «Frithjof», med skipper Johan Kjeldsen ved roret. 

Fra 1902 reiste Zachariassen mye som islos på Spitsbergen, bl.a. deltok han på Staxruds unnsetningsekspedisjon i 1913 med selfangeren «Hertha». Inntil sin død i 1915 jobbet han som graver på kirkegården i Tromsø. 

Paul Bjørvig samlet inn penger til et minnesmerke for Zachariassen som ble avduket i Tromsø gravlund i 1933.