Knud Rasmussen

Knud Rasmussen ble født i Ilulissat (Jakobshavn) på Grønland 7. juni 1879. Han var sønn av den danske presten og språkforskeren Christian Rasmussen. Hans mor het Lovise, og var fra Grønland. Knud trådde sine barneår i Jakobshavn på Grønland, og snakket grønlandsk i sine første år. Dansk lærte han da han begynte på skolen. Allerede som gutt var han fascinert av den grønlandske kultur og levemåte. Han lærte tidlig å gå på jakt, kjøre hundespann og padle kajakk. Noe av det beste han visste var å besøke grønlandske familier for å høre inuittiske sagn og myter. Fortellingen om et folk langt mot nord interesserte Knud, og skulle inspirere ham senere i livet. I 1891 flyttet Knuds familie til Danmark, og han fullførte realskolen der. I år 1900 tok Knud studentereksamen, og startet så på universitetet, men studielivet var ikke noe for ham, hans drøm om å reise tok overhånd.

Stort rødt hus i tre etasjer med hvite vinduer — Knud Rasmussens hjem i Ilulissat er i dag museum. Foto: Ann Kristin Balto, Norsk Polarinstitutt

Den danske litterærere Grønlandsekspedisjonen 1902–1904

I år 1900 reiste Knud til Island, og i 1901 bar det nordover til Sápmi, (som den gang het Lappland), hvor han bodde hos samene, noe som var en forberedelse til hans fremtidige planlagte reise til inuittene i Thule-distriktet. I 1902 deltok Knud Rasmussen i Den danske litterære Grønlandsekspedisjon under ledelse av Ludvig Mylius-Erichsen, og med kunstneren (og greven) Harald Moltke som en av deltakerne. Reisen gikk langs Grønlands vestkyst, over Melvillebukta og nordover til Thuledistriktet – til folket Knud så lenge hadde vært fascinert av – polareskimoerne som han kalte dem. Her startet Knud å samle inn sagn og myter – noe som skulle bli hans store lidenskap og livsverk.

Oversettelse fra grønlandsk til europeiske språk er ekstremt vanskelig, mange ord finnes ikke på dansk (eller andre europeiske språk) og man må gjerne bruke flere ord for å beskrive både gjenstander og tilstander. For Knud var ikke språket en barriere, han ble bindeleddet mellom inuittene og danskene, og med hans bakgrunn var han også i stand til å se dypere inn i inuittenes univers. Han kartla inuittenes åndelige utvikling og kultur som ingen andre før hadde gjort. I løpet av sitt liv samlet han inn 15000 etnografiske og arkeologiske gjenstander som nå befinner seg på Nasjonalmuseet i København.

Fargerike broderte ullkvinneklær i glassmonter — Nasjonalmuseet i København. Inuittiske kvinneklær med perlebroderier. Foto: Ann Kristin Balto, Norsk Polarinstitutt

Nye reiser

I 1905 undersøkte Knud muligheten for tamreinhold i innlandet mellom Godthåb og Diskobukta. Med på reisen var Ole Ravna som i 1888 hadde krysset Grønlandsisen med Fridtjof Nansen, og Isak Klemmetsen, begge fra Karasjok. De konkluderte med at området ved Nuuk var godt egnet for tamreindrift med rik tilgang på lav og med et klima som passet for reindrift. På bakgrunn av dette ble det på 1950-tallet forsøkt med samisk reindrift i en periode på Grønland, og det ble opprettet en tamreinstasjon i Itinnera. I 1906 reiste Knud Rasmussen en ny tur nordover til Sápmi, hvor han blant annet besøkte Ole Ravna og hans familie i Spiertanjarga i Finnmark. Senere samme år reiste Knud Rasmussen tilbake til Thule distriktet sammen med sin søster Vilhelmine Rasmussen. I 1908 giftet han seg med Dagmar Andersen. Så bar det igjen nordover til Grønland i 1909 sammen med faren Christian Rasmussen, denne gangen for å forklare de nye danske lovene for grønlenderne. De opprettet misjonsstasjonen «Nordstjernen» ved Uummannaq i North Star Bay. I 1910 opprettet Knud sammen med Peter Freuchen på privat basis en handelsstasjon som ga økonomisk grunnlag for senere ekspedisjoner.

Thuleekspedisjonene

I perioden 1912–1933 organiserte Knud flere lange sledeekspedisjoner på Grønland, i nordlige Canada og Alaska. Formålet var å kartlegge områdene, samle inn gjenstander, gjøre vitenskapelige observasjoner samt samle inn eventyr og sagn. I 1917 (Den tredje Thule-ekspedisjonen) var formålet å legge ut depoter for Roald Amundsens ferd med «Maud». Denne turen deltok ikke Knud på selv.

Den femte Thule-ekspedisjonen skulle bli den mest kjente. Formålet var å beskrive samtlige inuittgrupper fra Thule, via Canada og Alaska helt til Sibir. En større ekspedisjon bestående av etnograf, arkeolog, kartograf, vitenskapelig assistent, tolk, lokale jegere (og også en filmfotograf som fulgte med den siste delen av ekspedisjonen) foretok en reise på 18000 km med hundespann og ble de første som krysset Nordvestpassasjen med slede. De kom tilbake med et formidabelt materiale, og kunne bevise at inuitter sirkumpolart i Arktis delte språk og kultur.

På den 7. Thuleekspedisjonen (1932–33) langs Grønlands østkyst ble Knud alvorlig syk, og måtte forlate ekspedisjonen. Han hadde store smerter på tilbakereisen som han delvis måtte foreta liggende i en slede. Han kom seg aldri helt etter dette og døde 21. desember 1933, 54 år gammel.

Et eventyrlig liv

Knud Rasmussens liv var rikt og eventyrlig, og han levde i en tid hvor det enda fantes hvite flekker på kartet som bare ventet på å bli utforsket. Han utforsket og kartla store områder, men likevel kan det se ut til at det som drev han lå på et annet plan: Han var opptatt av de menneskelige perspektivene. Han dro ikke til de øde områdene for å erobre land, tvert imot, han dro dit for å treffe folkene som bodde i disse områdene, han søkte å forstå deres relasjoner og deres åndsliv, han levde og snakket som dem, og vant deres tillit og hengivenhet. Knud var en glad og omgjengelig person, en som samlet folk rundt seg. Han var glad i å synge, og i sine unge dager så han for seg en karriere som operasanger. Som evig optimist sa han gjerne følgende i forbindelse med sine ekspedisjoner: «Ja, jeg regner nu med 50 % hell», og tok mange ganger med for lite proviant da han regnet med litt fangst på veien, eller at de ville møte noen gjestfrie folk underveis.

Knud Rasmussens ettermæle

Gjennom Knud Rasmussens arbeid ble Danmark etablert som polarforskernasjon. De mange ekspedisjonene ga en enorm vitenskapelig avkastning, ikke bare etter Knud selv, men også etter de mange andre vitenskapsfolk som var med på ekspedisjonene. Hans årelange innsats på Grønland sikret også at Danmarks krav på suverenitet over hele Grønland ble anerkjent og Norge tapte sitt krav på Østgrønland ved den internasjonale domstolen i Haag 1933. I Danmark er Knud Rasmussen blitt nærmest en folkehelt, og hans hus i Hundested er blitt et museum hvor en kan bli kjent med den store danske polarforskeren.