Ernest Shackleton

Ernest Shackleton ble født i Kildare i Irland i 1874, og familien hans flyttet til Dublin i 1880, og videre til London i 1884. Shackleton utdannet seg ved Dulwich College, og trådte som 16-åring inn i den britiske handelsflåten. Han ville til havs! De neste årene tilbrakte han til sjøs, og 24 år gammel tok han skipsførersertifikat. I 1901 ble Shackleton antatt som tredjestyrmann på The British National Antarctic Expedition, noe som betydde en seilas sørover til det nokså uutforskede Antarktis kontinentet.

Discovery-ekspedisjonen til Antarktis 1901–04

Robert Falcon Scott ledet ekspedisjonen med skipet «Discovery», hvor formålet var å utforske isbarrieren og områdene som var blitt oppdaget av James Clark Ross i 184. Videre skulle de gjennomføre vitenskapelig forskning og gjøre et fremstøt innover kontinentet.

I februar 1902 forankret skipet ved Rossisen, hvor Shackleton tok de første fotografier av Antarktis fra en luftballong. Hovedkvarteret for ekspedisjonen ble opprettet på Ross Island i McMurdo Sound. Shackleton ledet den første sledereisen på ekspedisjonen. Han var aktiv og sosial og var involvert i velferdstiltak for mannskapet. Han var blant annet redaktør for en ekspedisjonsavis med nyheter fra ferden: «The South Polar Time».

Store områder ble undersøkt og kartlagt. Scott, Ernest Shackleton og Edward Wilson gjorde et fremstøt mot Sørpolen, men ekspedisjonen snudde på 82° 17ʹ s.br, ca 850 km fra polpunktet. Det ble en hard tilbaketur, hvor Shackleton fikk et fysisk sammenbrudd, noe som førte til at han mot sin vilje ble sendt hjem etter første overvintring med unnsetningsskipet «Morning».

1907–1909: overvintring på Rossøya

Shackleton ville tilbake til Antarktis, og i 1907 var det klart for en egen ekspedisjon med skipet «Nimrod». De etablerte vinterkvarter på Rossøya, med hytte for 15 mann. Hunder, ponnier og motorslede skulle stå for transport innover Rossisen.

Tre sledepartier dro ut i mars 1908. Et sledeparti dro mot den magnetiske sydpol, et annet skulle bestige Mount Erebus, og det tredje partiet ledet av Shackleton dro sørover for å erobre Sørpolen. De nådde 9. januar 1909 88°23′ S, og tok ny lengst-syd rekord, nesten 700 kilometer nærmere polpunktet enn Scott, Wilson og Shackleton hadde vært noen år tidligere. De snudde 180 km fra polpunktet da ferden begynte å tære på mennene. Det ble en hard tilbaketur, hvor Marshall, en av deltakerne så døden i hvitøyet, men alle mennene returnere til vinterkvarteret med livet i behold .

1914–1916: Imperial Trans Antarctic Expediton

Shackletons neste ekspedisjon hadde som mål å krysse kontinentet fra Weddellhavet over Sørpolen til Rosshavet. Planen var at et parti skulle gå i land ved Rossøya for å etablere depoter innover barrieren, samtidig som et annet parti skulle gå i land fra Weddelhavet og starte ferden over kontinentet.

Før ekspedisjonsfartøyet «Endurance» nådde Antarktis så Shackleton seg nødt til å overvintre ombord i skipet. Mye is skapte problemer, og i oktober 1915 forlot mannskapet skipet som var i ferd med å bli skrudd ned i Weddellhavet. Frem til april 1916 drev mannskapet i havisen med tre livbåter som provisorisk ly, før de fikk farkostene ut på åpent hav, og kunne sette seil. De tre livbåtene navigerte seg til Elephant Island 15. april 1916, men dette var ikke et blivende sted, mulighetene for å bli berget var små. Med noen utvalgte folk dro Shackleton med en av livbåtene til Sør-Georgia, 1300 km unna for å skaffe hjelp på en av hvalstasjonene der. Dessverre nådde de den ubebodde vestkysten av Sør-Georgia, og måtte fortsette til fots over øya. En farefull ferd som flere ganger holdt på å gå galt. Trettiseks timer senere nådde de den norske hvalstasjonen Strømnes. Det skulle tre forsøk til å redde de etterlatte mennene på Elephant Island. Og stor var gleden da den chilenske skuta Yelcho på tredje forsøk dukket opp 30. august 1916, og mennene ble berget.

Så gjensto å berge ekspedisjonens andre parti ved Rosshavet. Der hadde det også vært dramatikk. Ekspedisjonsskipet «Aurora» hadde slitt seg fra land i en storm og drev rundt i isen i ni måneder før den kom løs. Landpartiet som besto av ti mann hadde vanskelige kår, og tre av disse omkom. Den 9. februar 1917 ankom «Aurora» og reddet de syv gjenværende ekspedisjonsmedlemmene, med Shackleton ombord.

Shackleton-Rowett Antarctic Expedition (1921–1922)

I 1921 dro Shackleton sørover med en ny ekspedisjon. Planen var å seile rundt det antarktiske kontinent og gjennomføre vitenskapelige undersøkelser langs kysten. Shackleton hadde også planer om å gjennomføre de første flyvninger i Antarktis. Ekspedisjonsskipet «Quest» nådde den norske hvalfangststasjonen Grytviken på Sør-Georgia i januar 1922. Påfølgende natt døde Ernest Shackleton i lugaren sin av hjerteinfarkt, og ble gravlagt på kirkegården i Grytviken.

Anerkjennelse

I sin levetid havnet Shackleton i skyggen av sin rival Robert Falcon Scott, men i senere tid har hatt fått anerkjennelse og stor oppmerksomhet gjennom filmer, bøker og utstillinger.