Ishavsskipper og islos fra Tromsø
1819–1900
Elling Carlsen ble født 8. september 1819 i Tromsø.
Han seilte flere år i Europa, før hans første ishavstur i 1843 som bestemann hos J.H. Ludvigsen fra Hammerfest. Carlsen tok styrmannseksamen med beste karakter i 1846, og samme året fikk han ansvaret for sin første skute, «Alexander». Så seilte han delvis på ishavsfangst og delvis i utenriksfart i Europa. Under Krimkrigen ble det blokade, men skipstrafikken fra Norge til Kvitsjøen fortsatte til tross for blokaden, og den første krigssommeren forliste Carlsens skute på hjemturen, men hele mannskapet ble berget.
Banebryter i polarforskning
Ettersom fangsten rundt Spitsbergen var avtagende rundt 1860, måtte norske fangstmenn søke etter nye felter. De tok mange sjanser og gjorde en rekke vågefulle ferder i ukjente polarstrøk, og dette vakte stor oppmerksomhet i vitenskapelige miljøer i Norge og i utlandet. Elling Carlsen var en dem som viste vei.
I 1859 var Carlsen på fangst med Sivert Tobiesen i havet øst for Spitsbergen. Her oppdaget han land som ikke fantes på kartene. Det var øygruppen som fikk navn Kong Karls Land. Erik Eriksen hadde oppdaget øya 6 år tidligere men dette var ikke kjent da. I 1863 seilte Carlsen, som den første, rundt hele Spitsbergen med «Jan Mayn». Dette var et år med gunstige isforhold.
I 1868 var Carlsen den første norske skipper som fanget omkring Novaja Semlja og Karahavet. Dette bane vei for norsk fangst i området, og vakte ny interesse for nordøstpassasjen og handelsvei til Sibir og Sentral-Asia.
Observasjoner
Geolog og adjunkt Karl Pettersen ønsket at fangstskipperne skulle foreta systematiske meteorologiske observasjoner ute på fangstfeltene. Han ønsket rapporter på barometerstand, temperatur, vindstyrke- og retning, skydekke, nedbør og nordlysobservasjoner. Han fortalte skipperne historiene om tidligere ekspedisjoners forsøk på å finne nordøst- og Nordvest-passasjen, bl.a. Barents sin ekspedisjon i 1596. Carlsen ble fascinert og ville vite nøyaktig hvor Barents’ hadde slått leir, men Karlsen visste bare at det var på nordspissen av Novaja Semlja.
Levningene etter Barents
I 1871 fant Carlsen Barents’ vinterhytte på nordøstsiden av Novaja Semlja, og oppdaget levningene etter Willem Barents sin ekspedisjon 1596–97.
Funnet ble beskrevet som et arktisk Pompei, bevart av is og snø. Gjenstandene var godt bevart og ga et levende bilde av oppholdet til nederlenderne 300 år tidligere. Carlsen solgte gjenstandene til en engelskmann, Mr. Ellis C. Lister Kay, for 10 800 nkr., som senere solgte de for samme sum til den hollandske regjering. Gjenstandene befinner seg i dag på «Rijksmuseum» i Amsterdam og dels i «Tromsø Museum».
Den østerriksk-ungarske ekspedisjon 1872–74
Funnet av levningene etter Barents’ ekspedisjon gjorde tanken om en mulig nordøstpassasje aktuell igjen. Funn av passasjen var således et av målene til den østerriksk-ungarske ekspedisjonen i 1872–74 ledet av Julius Payer og Karl Weyprecht. Elling Carlsen ble engasjert som islos og harpunér. Ekspedisjonen med «Admiral Tegethoff» gjenoppdaget Frans Josefs land. Ekspedisjonen frøs fast i isen, og besetningen måtte forlate skipet for en dramatisk tilbaketur. De støtte til slutt på russiske fiskere ved Novaja Semlja og betalte en skipper 1200 sølvrubler, tre av båtene og annet utstyr for å avbryte fisket og bringe dem til Vardø høsten 1874.
To år senere ble det en tur tilbake til Barents’ vinterleir på Novaja Semlja med Charles Gardiner, og i 1879 trakk Carlsen seg tilbake til en rolig tilværelse som fyrvokter på Skrova i Lofoten.
Ishavsskipperens sensasjonelle funn
I 1871 var en av de store sensasjonene i den tidlige polarhistorien et faktum. På en av sine mange ferder til Novaja Semlja fant skipper Elling Carlsen vinterleiren til den hollandske oppdagelsesreisende Willem Barents som omkom i 1597. Nesten 300 år senere gravde Carlsen og hans menn ut godt bevarte kister og bøker som fortalte […]
Willem Barents, Nordøstpassasjen og oppdagelsen av Spitsbergen
Willem Barents, som oppdaget Bjørnøya og Spitsbergen i 1596, var egentlig ute etter å finne den nordlige veien til Kina – eller til Cathai, som det ble kalt. Ettertida har funnet flere grunner til å interessere seg for de tre nederlandske ekspedisjonene som Barents var med på. For det første var det et drama i […]
1872–1874 Den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen
Ekspedisjonen skulle utforske det ukjente arktiske området med både Nordpolen og en sjøvei østover som mulige mål. Ekspedisjonen er også kjent som Payer-Weyprecht-ekspedisjonen, etter dens to ledere, og som Tegetthoff-ekspedisjonen, etter ekspedisjonsskipet. Med seg som islos og harpunerer hadde den en norsk ishavsskipper, Elling Carlsen.
