Christiane Ritter

Christiane Knoll ble født i Karlsbad i Böhmen (nåværende Tsjekkia) i 1897. Hennes far var advokat, og selv ble hun undervist i kunst i München, Wien og Berlin. I 1917 giftet hun seg med marineoffiser og glasiolog Hermann Ritter, også han frå Karlsbad. Christiane var da tjue år gammel. Sammen ble de foreldre til datteren Karin i 1929.

Herman Ritter deltok som glasiolog på en tysk ekspedisjon til Svalbard i 1931, hvor han skulle studere isbreer i Kongsfjorden. Da feltarbeidet var over ble han værende igjen på Svalbard for å drive overvintringsfangst i Kongsfjorden sammen med en tysker. Dette ble starten på en serie overvintringer på Svalbard, og i 1934 fikk han selskap av sin kone Christiane.

Overvintring på Gråhuken

Christiane Ritter dro nordover til Svalbard for å være med sin mann Hermann Ritter på overvintring i 1934–35 på Svalbard. Hun beskriver overvintringa på Gråhuken i boka «Kvinne i polarnatten», og for en bykvinne som for første gang dro til Svalbard, var både natur og dyrelivet fremmed. Det kom også som en liten overraskelse at de to ikke skulle overvintre alene på fangst nord på Svalbard, men sammen med Tromsø-mannen Karl Nikolaisen. Christiane pakket med seg dyner, varme klær, krydder, bøker, tannkrem(!), samt akvarellmaling og maleutstyr som skulle holde henne opptatt den lange vinteren.

Det var et sjokk å ankomme stedet hun skulle tilbringe det neste året: hytta var en liten grå plankehytte, i et goldt steinete grått terreng. Tåkeskyene hang tungt og hindret utsyn. «Et gyselig land er det» skriver hun etterpå. Christiane skriver at hun nok hadde et naivt håp om et langt opphold innendørs i en koselig hytte.

Mens mennene dro ut på fangst og kunne være borte i dagevis, kjempet Christane Ritter med å holde den vesle trekkfulle hytta varm utover høst og vinter. Det var ikke enkelt med en ovn som i følge Christiane både oiet seg og slapp ut sinte skyer med røyk når den ble fyrt i. Christiane hadde fått sitt eget lille krypinn i hytta, mens mennene lå i stua. Hun tok rollen som husfrue på høyeste alvor, og bestrebet seg med å holde hytta ren og lage mat til fangstmennene. Når hun ble alene mens mennene var på fangst, beskjeftiget hun seg med å skrive dagbok, lese, og male akvareller.

Mørketid:

Da det nærmet seg jul skriver Christiane i boka si:

Kanskje kommer ikke sola tilbake i det hele tatt. Kanskje er det mørkt i hele verden. Til jul er mørketiden over, sa jegerne i begynnelsen av desember. Jeg tror ikke på mennene lenger, for nå i januar synes først mørket og vinternattens helvete å bryte løs for alvor.

Mørketida tok på de tre overvintrerne i den lille hytta, og Christiane beskriver den ampre atmosfæren i hytta og de ulike særegenhetene som trer frem hos hver av dem:

…som det er vanlig hos de fleste overvintrerne har også vi lagt oss til hver vår egenhet som stadig blir tydeligere. Jeg har selv, sies det, fått sy-, flikke- og vaskemani. Min mann nærer en sykelig interesse for alt som er av tre. Han følger med hver eneste vedpinne som legges i ovnen, med argusøyne, og samtlige fyrstikker og blyanter har han gjemt under madrassen hvor han sitter som en Kerberos og holder vakt. Karl har derimot pratemani når han ikke synger. Han snakker og snakker i et forferdelig tempo som minner om en lekedampmaskin før den eksploderer. Det uhyggeligste er at han ikke merker det når han forteller en historie for sekstende eller syttende gang. Og stadig kommer han tilbake til det store spørsmålet: «Hvor overvintrer vi neste år?»

Det ble med den ene overvintringen for Christiane Ritter, men året på Svalbard skulle hun sette stor pris på. Christiane ble kjent i nærområdet på Gråhuken, og hun betraktet endringene i årstidene, og fulgte med på dyrelivet. Hun fikk også en følgesvenn i form av en fjellrev som holdt henne med selskap ved hytta og ute i terrenget.

Etter Svalbard

Christiane Ritter skrev bok om overvintringa. «Eine Frau erlebt die Polarnacht» ble utgitt på tysk i 1938, og den har siden kommet i en mengde nye utgaver på mange ulike språk. Bok har fått status som en arktisk klassiker.

Christiane hadde kunstbakgrunn og hadde med seg maleutstyr til Gråhuken. Hun malte og tegnet fra overvintringa på Svalbard. Datteren Karin ga samlinga med akvareller og tegninger til Svalbard Museum i 2018.

Bilder