Sivert Tobiesen

Ishavsskipper fra Tromsø

1821–1873

Fullt navn: Sivert Kristian Tobiesen

Sivert Kristian Tobiesen ble født i Tromsø 23. juni 1821. Han var stor av vekst og kraftig. Som 11 åring reiste Tobiesen som kokk med skonnerten «Elida», og 13 år gammel var han kokk på skonnerten «Aleksander» som førte en overvintringsekspedisjon på syv mann fra Tromsø til Bjørnøya i 1834. Denne ekspedisjonen mislyktes og alle døde på Bjørnøya.

Tobiesen dro så til Hamburg og senere til Amerika, og tilbrakte de neste 5 årene blant annet med å jobbe ombord på amerikanske hvalfangstskuter.

I 1859 dro Sivert Tobiesen med skipper Elling Carlsen ombord i «Jan Mayn» som passasjer til Jan Mayen, Bjørnøya og Spitsbergen for å gjøre seg kjent med kobbe- og hvalrossfangst. Carlsen oppdaget Kong Karls Land på denne turen. 

Tobiesen ble eier av sin egen skute i 1861 ved kjøpet av «Æoleus»som han utrustet for Ishavsfangst. Han tok navigasjonseksamen og drev fangst til 1864 da han forliste, og overlevde forliset.

I 1865 utrustet Tobiesen en egen ekspedisjon på syv mann til Bjørnøya, og overvintret der. Fangstutbyttet var lite; kun en hvalross, noen isbjørner og rever. På ekspedisjonen ble det fraktet med et hus som ble satt opp på den nordligste pynten av øya, og de første meteorologiske observasjoner ble så foretatt fra Bjørnøya. Instrumentene var skaffet til veie av et par kjøpmenn i Tromsø. Tre ganger om dagen tok Tobiesen observasjoner med barometer, termometer, av vind og vær. Professor Mohn redigerte Tobiesens meteorologiske journal på fransk og sendte den til Parisobservatoriet hvor den har vært til stor nytte ved konstruksjon av de daglige meteorologiske kart.

I 1871 påviste Sivert Tobiesen at det var mulig å seile mellom Spitsbergen og Novaja Semlja helt opp til 79° nordlig bredde. Dette ble publisert i Petermanns Geografische Mitteilungen. 

Den skjebnevangre overvintringen

I 1872 ble jakten «Freya» liggende fast i isen ved Novaja Semlja, og syv av mannskapet forlot fartøyet for å forsøke å nå andre fartøyer eller samojeder. De tilbragte vinteren hos noen samojeder og neste sommer kom de velberget til Arkhangelsk og siden til Norge. Tobiesen, sønnen Jakob Johan, kokken og en båtsmann ble igjen. De ville ikke risikere en båttur så sent på året, og innrettet seg ombord med et seiltak over dekket.

Isen presset på og jakten hadde tilsluttp en helning på 22 grader. I mai var jakten lekk og 15.mai måtte de forlate skuta. Mens det var lys hadde de muligheten til å skyte rev og bjørn, så de hadde ferskt kjøtt. De fant rekved til brensel , og vann fra ferskvannsfisk, og hadde med seg tran til belysning.

Sivert og sønnen gjorde regelmessige observasjoner med barometer, termometer. Gjennomsnittstemperaturen lå rundt -25 grader, 14. januar hadde de -40 grader! 

Det begynte snart å røyne på. 17. februar fikk far Tobiesen rosen i den ene foten og måtte gå til køys, 29. april døde han av skjørbuk. Sønnen Jakob ble også syk og døde noen måneder senere, 5. juli. 

De to som var igjen forsøte å signalisere til forbiseilende fartøyer, men dette var forgjeves, og 25. juli da vannet var isfritt la de ut med en fangstbåt. 17.august ble de tatt opp av en russisk laksefisker.

Dikt om Svalbardtragedien 

Et dikt på 33 vers minner om tragediene 1872–73 på Svalbard og Novja Zemlja. Her er gjengitt to vers som omhandler Tobiesen og sønnen: 

Et andet drama samme vinter
øst for Novaja Zemlja kom
En fangstmand derfra og man ventet
En som ei mere vendte om
En mand som før har overvintret
i nordpolegnens is og kav
men her hans seillas blev forhindret
paa golde Korsø staar hans grav.

Og sønnen ved sin faders side
begravet ble på denne ø
Det var Tobiesen som vi vide
var ret en sjømand, kjæk og stø.
Hvad disse maatte døie, lide
kun tvende kan berette om
der sto i døden ved hans sids,
men disse to tilbake kom.