Historier fra området
-
1930 Bratvaag-ekspedisjonen (Andrée-funnet)
Andrées leir blir funnet Selskuta «Bratvaag» forlot Tromsø 30. juli, og ankom Kvitøya 5. august. Målet for oppholdet her var å harpunere hvalross, samt å foreta geologiske og botaniske undersøkelser. Andrées leir ble funnet ved en…
Kvitøya er den mest avsidesliggende øya på Svalbard og ligger på 80°N/32°30’Ø. Kræmerpynten, øyens østligste punkt, er det østligste punktet i Norge. Øya er 42 km lang og 22,5 km bred, og dekker et område på 682 km2. Den er nesten helt isdekt og er en del av Nordøst-Svalbard naturreservat.
Øya ble første gang observert av nederlenderen Cornelis Giles i 1707, og bar på eldre kart navnet Gil(l)es Land. Den første sikre observasjonen av øya er fra 1876 av ishavsskipperen Johan Kjeldsen fra Tromsø, som ga den navnet Kvitøya.
Det mest kjente kulturminnet på Nordaust-Svalbard er Andrée-ekspedisjonens dødsleir på Andréeneset lengst sørvest på Kvitøya. Her slo Salomon August Andrée, Knut Frænkel og Nils Strindberg leir 5. oktober 1897 etter en strabasiøs vandring i nesten 3 måneder sørover havisen etter havariet med ballongen Örnen. Havariet skjedde nord for Nordaustlandet den 14. juli 1897, på nesten 83º nord. I løpet av høsten omkom de tre. Siste beretning i dagboka, som ble funnet i 1930 av mannskap fra ishavsskuta Brattvåg, er datert 17. oktober.
En minnestein ble reist like ved Andrée-ekspedisjonens siste leirplass. Leirplassen er fredet og er et høyt prioritert kulturminne.
Viktige funn av gjenstander og notater fra stedet er senere sikret for ettertiden og ivaretatt på museer, først og fremst i Sverige. Både her på Andréeneset og på Kræmerpynten og Polarstarodden på Kvitøya er det krav om stedsspeifikke retningslinjer for turoperatører som skal gå i land med turister.