1872–1874 Den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen

Ekspedisjonen skulle utforske det ukjente arktiske området med både Nordpolen og en sjøvei østover som mulige mål. Ekspedisjonen er også kjent som Payer-Weyprecht-ekspedisjonen, etter dens to ledere, og som Tegetthoff-ekspedisjonen, etter ekspedisjonsskipet. Med seg som islos og harpunerer hadde den en norsk ishavsskipper, Elling Carlsen.

Ekspedisjonens mål var å komme seg gjennom Nordøstpassasjen og å undersøke muligheten for isfrie åpninger i havet mot polen i forlengelsen av Golfstrømmen. Allerede i 1871 var Payer og Weyprecht på rekogniseringstokt i havet mellom Spitsbergen og Novaja Semlja, på kutteren «Isbjørn» under ishavsskiperen Johan Kjeldsen. «Isbjørn» ble også benyttet som støtteskip i 1872 av ekspedisjonens viktigste sponsor, Grev Hans Wilczek. «Tegetthoff» forlot Tromsø 20. juni det året. Dårlige isforhold gjorde at den ble låst fast i isen ved Novaja Semlja og drev i nordlig retning.

Etter ett år i isen ble land siktet og gitt navnet Franz Josefs land etter den østerrikske keiseren. Ekspedisjonen ble den første som undersøkte denne øygruppen, den nordligste delen av det eurasiatiske kontinentet, selv om den muligens hadde blitt siktet alt på 1860-tallet av ishavsskippere fra Hammerfest. Tre sledeekspedisjoner ble foretatt våren 1874 før skipet ble forlatt i isen; den andre nådde det vi i dag vet er øygruppens nordligste punkt, selv om Payer mente å ha siktet land også nordenfor. Mannskapet dro fire båter over isen i tre måneder før de kom til det åpne havet og ble reddet noen dager etterpå av en russisk skonert ved Novaja Semlja. Tilbakekomsten i Vardø 3. september 1874 skapte en mediebegivenhet i hele Europa, og ekspedisjonen ble gjenstand for store feiringer i Bergen, Hamburg og i Wien, samt i mange andre byer i Østerrike-Ungarn.

Ekspedisjonen ble finansiert av private og offentlige sponsorer og av innsamlinger i Østerrike-Ungarn. Karl Weyprecht var leder til sjøs; han var en tysker som var blitt offiser i den østerrikske marinen og hadde sterke vitenskapelige interesser. Julius Payer var leder til lands; han var en tysk-bøhmer og offiser i hæren, med erfaringer fra fjellbestigninger i Alpene og fra deltakelse i den andre tyske Arktis-ekspedisjonen til østkysten av Grønland i 1869-70. De fleste av offiserene kom liksom Payer fra tysk-talende miljøer i det som i dag er Tsjekkia, og matrosene fra de italiensk og sørslavisk-talende samfunnene på adriaterkysten. Skipslegen var ungarer, og ekspedisjonen hadde med seg to tirolske fjelljægere (fra nåværende Syd-Tirol i Italia). Bare skipets kokk kom fra det nåværende Østerrike, og det offisielle kommandospråket ombord i skipet var italiensk. Maskinisten Otto Krisch var den eneste av de i alt 24 deltakerne som døde under ekspedisjonen, av tuberkulose.

Norske Elling Carlsen, som var 52 år ved ekspedisjonens avreise, var den eldste ombord, og hadde lang erfaring som ishavsskipper. Han hadde oppdaget Kong Karls Land (1859), var den første som hadde foretatt en omseiling av Spitsbergen (1863) og hadde også funnet restene til Willem Barents sin vinterleir på Novaja Semlja (1871). Som islos på ekspedisjonen bidro han jevnlig til skipets loggbok og fikk dele med båtsmannen Pietro Lusina om å være tilstede ved middagene i offisersmessen. Weyprecht forsvarte ellers sitt valg av matroser fra middelhavet framfor fra Norge eller Russland med å vise til middelhavsmenneskes positive livsinnstilling og deres måtehold med alkohol, samt deres mangel på arktiskunnskaper – noe som ellers kunne utgjøre en fare for ekspedisjonsledelsens autoritet.

Ekspedisjonens vitenskapelige betydning må sees på bakgrunn av den tyske geografen August Petermanns forsøk på å samle opplysninger om polarhavet øst for Spitsbergen fra oppdagelsesreisende og fra ishavsskippere, blant annet gjennom nettverket til adjunkt Karl Pettersen i Tromsø. Gjennom å oppdage Frans Josefs Land bekreftet ekspedisjonen tidligere hypoteser om land mellom Novaja Semlja og Spitsbergen. Payers kart over landet, trass i tildels misvisende detaljer, ble anerkjent av senere reisende – også av Nansen, som møtte Payer i Wien i 1898. Ekspedisjonen avkreftet teorien om det åpne polarhavet slik den ble forespråket av Petermann, for øvrig en av ekspedisjonens viktigste støttespillere. Internasjonalt ble den anerkjent som en indikasjon på Østerrike-Ungarns potensial som oppdagernasjon. Den gjorde Weyprecht bevisst nødvendigheten av koordinert internasjonalt samarbeid i polarforskningen, noe som førte til gjennomføringen av det første internasjonale polaråret i 1882-83. Payers senere malerier fra Arktis oppnådde stor popularitet i samtiden, og hans ekspedisjonsberetning ble bestselger på flere språk, deriblant norsk. Ekspedisjonen fant også stor litterær gjenklang både i samtiden og opp til i dag.