1898–1900 Den britiske Antarktisekspedisjonen

British Antarctic Expedition 1898–1900 (Southern Cross-ekspedisjonen) var en britisk ekspedisjon som skulle utforske Antarktis. Det var den norskfødte utforskeren Carsten Borchgrevink som iverksatte og ledet ekspedisjonen. Ekspedisjonsdeltakerne og mannskapet var i hovedsak norske. Ekspedisjonen skulle bli den første som gjennomførte en overvintring på det antarktiske fastlandet. 

location_on Kapp Adare

manage_accounts Carsten Borchgrevink 

sailing Southern Cross

Overvintring Kapp Adare 

Det dampdrevne seilskipet «Southern Cross» forlot Kristiania 30. juli 1898. Fem dager senere var skuta i London, hvor fem av ekspedisjonsmedlemmer samt 90 hunder ble tatt om bord. Ekspedisjonen seilte innom Hobart i Tasmania før den satte kursen mot Antarktis. 17. februar 1899 kunne skuta ankre opp i Robertsonbukten, som ligger sørvest for Kapp Adare.

Leder for ekspedisjonen Carsten Borchgrevink hadde vært her i 1895, da han deltok på Leonard Kristensens fangstferd med «Antarctic» til Rosshavet for å lete etter nye fangstfelt for hval. 24. januar 1895 gikk han og flere i land på Kapp Adare, som var den første landsettinga på den antarktiske kontinent. Allerede på turen hjemover med “Antarctic” begynte Borchgrevink å planlegge sin egen vitenskapelige ekspedisjon til Kapp Adare.

To samer deltok på Southern-Cross-ekspedisjonen og hadde ansvaret for hundene, og var med på grunn av deres «snowhow». De hadde kjennskap til vær, vind og føre i polare strøk. Ved et uhell kom de to samene til å bli blant de første som tilbrakte natta på det antarktiske kontinent. Dette skjedde før ekspedisjonen hadde funnet en egnet plass for overvintring. En dag Per Savio og Ole Must var ute med hundene, blåste det opp til storm, og skipet ble nødt til å legge ut mot åpent hav for å ri av stormen. Savio og Must ble værende igjen på land sammen med hundene og flere ekspedisjonsdeltaker. Lavvoen de hadde med fra Finnmark berget de gjennom stormen.

I slutten av februar var utstyr for overvintring brakt i land og de to prefabrikerte hyttene fra Strømmen Trævarefabrik var satt opp og fortøyd til bakken. «Southern Cross» satte kursen nordover igjen. Etter at hyttene, den ene til beboelseshus, den andre til oppbevaring av proviant og utstyr, var satt i stand innvendig, ble det oppført et magnetisk observatorium og en termometerkasse. Dermed kunne daglige meteorologiske observasjoner begynne. 

Den 15. mai forsvant solen, og vinteren satte inn. Tiden gikk med til de daglige vitenskapelige observasjonene, og til å utforske dyrelivet i området. I perioden 4. til 14. juni ble det foretatt termografiske målinger fra toppen av Kapp Adare.

Utforskning

I juli ble det arrangert en kortere sledetur til østsiden av Kapp Adare, og en til vestsiden, som varte i 10 dager. I løpet av denne turen oppdaget ekspedisjonen blant annet en øy som fikk navnet «Hertugen av Yorks Øy». Her bestemte Borchgrevink at det skulle opprettes en fast stasjon, og 14. august sendte han ut en ekspedisjon under ledelse av Bernacchi, med ordre om å bygge en stenhytte på øya som kunne benyttes til å bo i over lengre tid. Etter en tid fulgte også Borchgrevink og fire andre ekspedisjonsmedlemmer etter, for å hjelpe til med hyttebyggingen. Da stenhytta var ferdig, ble det foretatt flere sledeturer herfra.

Dødssyk zoolog

Borchgrevink var tilbake i hovedleiren 4. oktober, og her fant han zoologen Hanson i en slett forfatning. Hanson hadde aldri helt kommet seg etter et tyfusanfall på overfarten med «Southern Cross», og hadde gradvis blitt verre i løpet av vinteren. Han døde 15. oktober og ble gravlagt den 20. Etter obduksjon fastslo dr. Kløvstad at dødsårsaken var tarmslyng. Borchgrevink var imidlertid overbevist om at den egentlige og utløsende årsaken til Hansons død var mangelsykdommen beri-beri.

En stor, død albatross henger opp ned og en mann står under og holder litt i den ene vingen.
Zoolog Nicolaj Hanson ble syk og døde på Kapp Adare. Han ble også begravet der. Foto: Norsk Polarinstitutt

I løpet av våren dro ekspedisjonen ut på to sledeturer: I november undersøkte de området sydøst for Kapp Adare, og i desember dro de til Yorkøya og til Geikielandet, hvor det blant annet ble gjort funn av insekter. Også ved hovedleiren kunne ekspedisjonsmedlemmene foreta en rekke biologiske undersøkelser, etter hvert som pingvinene kom tilbake etter vinteren.

Lengst syd

27. januar 1900 kom «Southern Cross» tilbake til Robertsonbukten, og i løpet av kort tid var nedpakkinga av proviant og utstyr i gang. 2. februar var alle ombord, og avreisen kunne begynne. Før «Southern Cross» dro nordover igjen var imidlertid planen å følge isbarrieren et stykke sydover.

«Southern Cross» nådde barrieren 10. februar. Den 11. passerte ekspedisjonen det sydligste punktet Sir James Clark Ross, med skipene «Erebus» og «Terror», hadde nådd i 1841. Ekspedisjonen befant seg nå med andre ord på en sydligere breddegrad enn noe annet skip hadde vært.

16. februar tok Borchgrevink med seg Colbeck og Savio på en kartleggingstur innover barrieren. Dagen etter nådde de 78°50’ sydl. br. 164°33’ vestl.l., – det sørligste punktet til da nådd av mennesker. De vendte tilbake til «Southern Cross». Isforholdene var nemlig så vanskelige at faren for at skuta måtte overvintre i isen hindret dem i å trenge lenger innover i barrieren.

Hjemover

«Southern Cross» lettet anker 18. februar, og satte kursen nordover. Skuta nådde Aucklandsøyene 21. mars, og Stewartøyene 30. mars. Borchgrevink var tilbake i Hobart med damperen «Mokoai» 6. april, mens «Southern Cross» kom etter den 16. april. Herfra reiste Borchgrevink hjemover med damperen «Australia», og ankom London fem uker senere. «Southern Cross» var fremme i London 29. oktober. Underveis hadde skutas førstestyrmann Jørgen Pedersen dødd, formodentlig av samme sykdom som Nicolaj Hanson.

Kjølig mottakelse 

I England ble de kjølig mottatt av det etablerte geografimiljøet i London som var fornærmet over at «Southern Cross»-ekspedisjonen hadde kommet Discovery-ekspedisjonen i forkjøpet. Dette var den største britiske ekspedisjonen siden James Clark Ross sin ekspedisjon i 1840-årene, og britene var også opprørt på grunn av den norske lederen, at skipet «Southern Cross» var norsk, og at det kun var tre briter av 29 deltakere, resten var norske (inkludert en svensk deltaker). Borchgrevink ble kritisert for sine lederegenskaper og at det vitenskapelige utbyttet av ekspedisjonen ble begrenset. Roald Amundsen anerkjente imidlertid ekspedisjonen for å ha beredt grunnen for påfølgende ekspedisjoner til det Antarktiske kontinent.