1897–1899 Den belgiske Antarktisekspedisjonen 

I 1897 ledet Adrien de Gerlache den første overvintringsekspedisjonen i Antarktis, som overvintret i drivisen (ikke på land). Dette skulle bli starten på en epoke på 25 år med utbredt forskningsvirksomhet og ekspedisjoner i Antarktis. Flere av deltakerne på denne ekspedisjonen skulle komme med viktige bidrag i polarforskninga.

Amundsens første tur til Antarktis

Den belgiske Antarktisekspedisjon ombord på skipet «Belgica» var Roald Amundsens første erfaring fra en vitenskapelig ekspedisjon, og første gang han reiste til Antarktis. Ekspedisjonen var også den første rent vitenskapelige ferden til dette området, og deltakerne skulle også bli de første til å overvintre i Antarktis.

«Belgica» var opprinnelig en norsk selfangstskute, og ble kjøpt fra rederen Johan Bryde for 50 000 kroner i 1897. Skipet het «Patria» og var en seilskute som hadde en innebygd dampmotor. I juni 1897 seilte skuta fra Sandefjord til Antwerpen for å gjøre de siste forberedelsene til ekspedisjonen. Besetningen som dro fra Antwerpen den 16. august 1897 besto av en rekke nasjonaliteter, og inkluderte fem nordmenn. Skipslegen var den etter hvert berømte dr. Frederick Cook. Roald Amundsen ble med som førstestyrmann under kaptein Georges Lecointe og kommandant for ekspedisjonen, Adrien de Gerlache. 

Reisen sørover

Reisen ble preget av motsetninger i mannskapet, og en rekke av dem sa opp eller forlot skipet før de nådde Antarktis. Allerede før skipet forlot Antwerpen hadde to av det opprinnelige mannskapet mønstret av på grunn av misnøye. Det hele toppet seg den 10. desember da skipet lå for anker i Punta Arenas i Chile, og seks av mannskapet ikke returnert til skipet etter en natt på byen. Etter hvert returnerte tre av dem, mens de resterende nektet å komme ombord igjen. Amundsen skrev i sin dagbok: «De tre nævnte negter imidlertid at komme ombord. De er mer eller mindre berusede. Det lykkedes mig udover formiddagen at få Johansen og Van Damm ombord. Den tredie var for beruset til at man kunde udrette noget med ham.»

På kvelden skrev Amundsen videre «Vi er således 4 mand mindre. [..] De landsatte har udseende af at være meget triste og angrer, hvad de har gjort.» I tillegg til disse tre hadde også en maskinist blitt avskjediget for å gjøre et slett arbeide og for hans dårlige oppførsel i møte med besøkende på båten. En måned tidligere hadde den franske kokken også blitt jaget fra borde, og Amundsen skrev: «Han havde ved sit utålige væsen gjort sig til uven med alle uden udtagelse. I går brød endelig det uveir, som så længe havde truet ham løs. [..] Hans ansigt bar tydelige mærker idag efter gårdsdagens hændelser. En ny kok – svensk – blev allerede engageret i eftermiddag.»

Dåpsseremoni 

Turen sørover var ikke bare preget av uvennskap, og da de krysset ekvator den 6. oktober hadde de en heidundrende dåpsseremoni for det mannskapet som ikke hadde passert der tidligere. Amundsen skrev: «Neptun ankommer med sit følge – sin hustru, prest, barberer og forresten folk af alle nationer. Med høi røst oprober Neptun de udøptes navne. [..] føres frem for hans nåde og anbringes på en stol for at først barberes af Neptuns hofbarberer.»  

Barberskummet besto av fett, mel, sot og vann, og hvis den udøpte var så uheldig at han åpnet munnen, fikk han en kost med skummet stappet i munnen. De ble deretter såpet skikkelig inn med barberskummet. Amundsen skrev videre at de som hadde lengre skjegg ville slite med å få dette rent i de nærmeste dagene, og at dette stoffet «klæber sig nemlig fast med en utrolig seighed.» Deretter ble de døpt med tre kraftige pøser vann, og seremonien var over for denne gang.

De tok seg god tid på turen sørover, og det skulle ta dem nesten et halvt år før de nådde Antarktis. Ferden inkluderte en rekke forskjellige utflukter langs kysten, og flere ankringer ved Sør-Amerikas storbyer, hvor de ble mottatt av de lokale myndighetene og diverse velstående innbyggere. I Rio de Janeiro fikk Amundsen ansvar for å vise frem skipet til brasilianske admiraler og offiserer, mens andre deltakere var på visitt hos presidenten. Amundsen ble ikke med på grunn av hans mangel på finere selskapsklær.

I Sørishavet

I januar 1898 nådde «Belgica» Sørishavet, og startet med de vitenskapelige undersøkelsene. I Bransfield-sundet kom de utfor en fryktelig storm, og nordmannen Carl Wiencke ble tatt av en bølge og forsvant. Amundsen skrev om Wiencke at gutten var godt likt av hele mannskapet, – en som alltid var ved godt humør, men at hans uforsiktighet og mangel på sikring når han opererte ved ripa var det som førte til hans død. Amundsen beklaget inderlig tapet av gutten, og skrev at han alltid vil minnes ham. Besetningen oppkalte også en øy i ishavet i etter den omkomne – Wienckeøya.

De seilte sørvestover og inn i isen den 9. februar, etter tre uker med undersøkelser i Hughes Golf. Skipet navigerte mellom veldige isfjell, og de dårlige værforholdene gjorde det vanskelig å unngå dem. De ble omringet av is, og flere vitenskapsmenn fryktet at skipet skulle bli innefrosset. Ekspedisjonen manglet både proviant og utstyr til en overvintring.

Innefrosset i isen

Den belgiske ekspedisjonslederen Adrien de Gerlache hadde derimot et hemmelig ønske om å gjenta «Fram»s bedrift fra noen år tidligere, og navigerte innover isen for å øke sjansene for å fryse fast. Denne planen nevnte han imidlertid ikke til resten av mannskapet, i frykt for at de ville protestere mot hans beslutning. De Gerlache informerte Amundsen om denne planen flere måneder senere, først i juli, men nordmannen hadde lenge vært positiv til en overvintring. Han skrev: «Hvorfor er vi da komne hid? Er det ikke for at udforske de ukjendte egne? Dette kan ikke gjøres ved at ligge stille udenfor isen og luren af.» 

Den 3. mars frøs de fast i Bellingshausenhavet og ble nødt til å tilbringe de neste 13 månedene i isen ved Graham Land. Den 21. mars skrev Cook:

Vi er fanget i et uendelig hav av is… Vi har fortalt alle fortellingene som vår situasjon kan sammenliknes med, både de ekte og de som er det rene oppspinn. Tiden veier tungt på oss nå som mørket er i ferd med å senke seg.

De manglet vinterklær til mannskapet, men de jaktet på sel og sydde anorakker av skinnene. Ullbukser ble sydd av reservepledd og ulvepels, og en rekke andre utbedringer blir gjennomført i løpet av vinteren. Oppfinnsomheten var stor.

Matmangel og sykdom 

Den 19. mai forsvant solen, og de skulle ikke se den før to måneder hadde gått. De måtte stadig ut for å sprenge eller sage vekk is for å beskytte skipet fra de enorme kreftene som var i spill. Særlig propellen var utsatt, og ville vært vanskelig å reparere hvis isen ødela den. Matmangelen skulle bli en større utfordring enn utstyrsmangelen, og hele mannskapet fikk skjørbuk. To av matrosene ble også sinnsyke på grunn av underernæring. Den ene holdt på å vandre avgårde på isen, og måtte overvåkes til enhver tid. Emile Danco, den belgiske geofysikeren, døde offisielt av hjertefeil.

Den 22. juli kom sola tilbake, men skjørbuken og matmangelen preget fremdeles mannskapet. De Gerlache og Lecointe skrev begge sine testamenter og tok til sengen, da de ikke var i stand til å gjøre annet. Cook og Amundsen tok i praksis over kommandoen på ekspedisjonen etter belgierne. Begge visste at sel- og pingvinkjøtt hjalp mot skjørbuk, men de Gerlache likte ikke smaken av kjøttet og hadde forbudt mannskapet å spise det. Cook tok nå initiativ til å ta frem kjøttet som de hadde lagret tidligere på vinteren, og påla mannskapet å spise litt av det hver dag. Til og med de Gerlache forsynte seg av dette, og både helsen og stemningen ble sakte men sikkert bedre.

Sledetur  

I tillegg til annet kosthold, ble mannskapet befalt å holde seg i bevegelse, samt å sitte daglig foran peisen for å øke blodsirkulasjonen. Ved månedskiftet juli-august gjennomførte Cook, Amundsen og Lecointe en strabasiøs sledetur vekk fra skipet, i det påskudd å finne pingviner. Denne ferden ble en viktig erfaring for Amundsen. Han skulle også få enorm respekt og beundring for den amerikanske legen, som med sin erfaring og besluttsomhet holdt mannskapet i live under den vanskelige overvintringen.

I løpet av de neste månedene foretok de en rekke utflukter, hvor de jaktet på pingvin og sjøløver, og fanget både fisk og reker. Amundsen skrev: «Det er således alltid kjød nok at få, når man vil have det.»  

De skulle komme til å tilbringe 7 måneder til i isen, og fryktet lenge at de ble nødt til å tilbringe enda en vinter fastfrosset. Men etter 12 måneder fastlåst i isen åpnet det seg en liten råk 800 meter fra «Belgica», og Cook foreslo at de burde lage en renne dit. Mange av mannskapet var fremdeles i elendig forfatning etter overvintringa, men etter et par ukers blodslit – og med god hjelp av dynamitt og issager – fikk de gravd ut en kanal. Den 14. februar 1899 kunne skipet sette seile nordover igjen, og den 5. april 1899 nådde de Punta Arenas, og ekspedisjonen ble erklært for avsluttet.

Utforskning 

Ekspedisjonen hadde oppdaget og kartlagt kysten langs Graham Land, og gjort undersøkelser av den antarktiske havbunnen, samt foretatt en rekke meteorologiske observasjoner. De ble også de første som overvintret i Antarktis, noe som gav dem en unik mulighet til å gjøre vinterobservasjoner. Amundsen utførte jordmagnetiske målinger, et felt han skulle studere videre i årene som fulgte. Målet hans ble etter hvert å undersøke den magnetiske nordpolen. De Gerlache ble mottatt som en helt i Belgia og Frankrike, og skulle gjennomføre en rekke ekspedisjoner med «Belgica» i årene som fulgte.