1897 Andreés luftballongekspedisjon

I 1897 var Nordpolen fortsatt ukjent terreng. Den svenske ingeniøren Salomon August Andrée ville nå Nordpolen med luftballong. Startstedet for ekspedisjonen var Virgohamna nordvest på Svalbard. Luftballongen forsvant med et mannskap på 3 personer. Hva som skjedde skulle forbli et mysterium i 33 år, og fortsatt i dag er det uenighet om hva som skjedde på stedet mennene ble funnet omkommet.

Den svenske eventyreren og ingeniøren Salomon August Andrée forsøkte i 1896 å fly med luftballong fra Virgohamna nordvest på Svalbard.

Dårlig vær førte til at ekspedisjonen ble utsatt til året etter. I 1897 ble «Virgo» benyttet som ekspedisjonsfartøy (som i 1896), og i tillegg fulgte marinefartøyet «Svensksund», som var stilt til rådighet av den svenske stat. Den 30. mai var ekspedisjonen framme i Virgohamna, og arbeidet med å føre lasten i havn, sette ballonghuset i stand, fylle ballongen osv. kunne begynne. Uheldige meteorologiske forhold gjorde imidlertid at avreisen ikke kunne finne sted før den 11.

«Ørnen»s flukt 11.–14. juli 1897

Om ettermiddagen den 11. juli tok luftballongen «Ørnen» av fra Virgohamna, nordvest på Svalbard, med Salomon August Andrée som ekspedisjonsleder, mens amatørfotograf Nils Strindberg og den eventyrlystne Knut Frænkel utgjorde resten av besetninga. Wilhelm Swedenborg trakk seg før avgang.

Luftballongen «Ørnen» ble laget i Paris av den kjente ballongkonstruktøren Henri Lachambre. Ballongen målte 20,5 meter i diameter og rommet 4500 kubikkmeter hydrogen, og var sydd i silke. Det oppsto tvil om ballongen var tett, og da ballongen ble utvidet med 300 kubikkmeter, ble det også foretatt ekstra tetting av syhullene med gummilakk. 

Ekspedisjonen hadde med seg 345 kilo ballast i form av sand. Resten av ballasten besto av ammunisjon og instrumenter, samt proviant beregnet for 3 ½ måned. I tillegg var det pakket ned reserveproviant, slik at ekspedisjonen til sammen var utstyrt med proviant for om lag 6 måneder ved avreise.  

Det oppsto problemer for ekspedisjonen allerede i startfasen av ballongferden. Store deler av de store slepelinene, som skulle balansere og styre ballongen, gikk tapt allerede ved oppstigningen. For å kunne holde rimelig høyde var ballongen avhengig av klarvær. Men første natta støtte ekspedisjonen på tåke og kraftig skydannelse, slik at ballongen ble avkjølt, fuktig og tung, og dermed mistet høyde.   

Atskillig ballast måtte lempes over bord for at ballongen skulle kunne holde seg i lufta. De dårlige værforholdene løyet imidlertid ikke, og etter 65 timer og 33 minutter landet «Ørnen» på isen, 480 kilometer fra startpunktet på Danskøya.  

Ekspedisjonen holdt seg på landingsplassen i én uke, mens de forberedte ferden over isen. De hadde to alternativer, enten å gå mot Sjuøyane utenfor nordkysten av Spitsbergen, eller mot Kapp Flora på Frans Josefs land. Det var lagt ut nød-depoter begge disse stedene. Avstanden til depotene var omlag 300 kilometer uansett hvilken vei de valgte. Valget falt på Frans Josefs land, og den 22. juli begynte isvandringen.  

Isvandring

I 13 døgn vandret havaristene mot Frans Josefs land før de innså at strømmen og isen førte dem i feil retning. Underveis hadde de kvittet seg med både proviant og utrustning, for å lette sledene som var tunge å dra. De la om ruta 4. august og gikk i retning Sjuøyane, men ga opp dette i midten av september. Drivisen førte de i en annen retning, og ferden begynte å ta på. De var utslitte og plaget av sykdom og skader og bestemte seg for å overvintre på isen, i håp om at strømmene til slutt ville føre de tilbake til Spitsbergen. Også denne planen slo feil, isen brøt opp, og 5. oktober reddet ekspedisjonen seg i land på Kvitøya.  

Kvitøya  

Andrées dagboksnotater er svært sparsommelige etter ilandstigningen på Kvitøya. Teksten omfatter bare 4 ½ side, og ser ut til å ha blitt avsluttet kort tid etter ankomst. Disse notatene, som var i svært dårlig forfatning da de ble funnet, forteller om rekognosering og flytting, om dårlig vær, og om at det ble lagt planer om å bygge en hytte, en plan som aldri ble gjennomført. Det aller siste livstegnet fra Andrée- ekspedisjonen er fra 17. oktober 1897, da Strindberg i sin almanakk karakteriserte situasjonen som spennende.  

Da «Bratvaag» – og «Isbjørn»-ekspedisjonene gikk i land på Kvitøya i august og september 1930 fikk verden vite hvor Andrée-ekspedisjonen endte opp. Rester etter ekspedisjonen ble funnet, de fant Strindberg gravlagt i en arktisk grav, mens likene etter Andrée og Frænkel ble funnet i restene av teltet.

Det har vært spekulert i hva som forårsaket ekspedisjonsmedlemmenes død. Trikinforgiftning fra isbjørnkjøtt, nedkjøling, sult og selvmord er bare noen av teoriene som har blitt nevnt som mulig dødsårsak. Bea Uusma har jaktet på ny kunnskap om ekspedisjonen i mer enn 15 år, og gjennom boka hennes «Ekspedisjonen. Min kjærlighetshistorie» blir hele hendelsesforløpet til ekspedisjonen gjennomgått.

Ifølge Uusma kan de fleste teoriene avskrives. Døden må ha kommet brått på fordi dagboknotatene ikke gir noen indikasjoner på at noe er på gang.

Spor etter ekspedisjonen 

Historien om Andrées forsøk på å nå Nordpolen har fått mye oppmerksomhet fra ekspedisjonen forsvant i 1897. Mange bøker er skrevet, og filmer er laget. Svenskhuset på Kapp Thordsen hvor Salomon August Andrée overvintret under det internasjonale polaråret i 1882–83 står fremdeles.  I Virgohamna på Svalbard finnes kulturminner etter både denne og andre ekspedisjoner som hadde stedet som utgangspunkt for hasardiøse luftballong- og luftskipekspedisjoner. Rester etter Andrées ballonghus, og Walter Wellmanns luftskiphangar er synlige i terrenget, og lokker til seg cruisebåtturister. På Kvitøya står et minnesmerke, og på Salomon August Andrées hjemplass Gränna i Sverige finnes et eget museum viet ekspedisjonen.