1931 Ubåten «Nautilus» mot Nordpolen

I 1931 forsøkte den australske flyveren og oppdageren George Hubert Wilkins å nå Nordpolen med ubåten «Nautilus».

Undervannsbåten «Nautilus», ledet av den australske flyveren og oppdagelsesreisende Hubert Wilkins, og med professor Harald Sverdrup vitenskapelig leder, forlot Bergen 5. august 1931. Etter å vært innom Tromsø og Longyearbyen dro ekspedisjonen videre nordover mot isen.

Ubåten «Nautilus» 

Undervannsbåten av typen O-12, var bygget i 1916, og tilhørte den amerikanske marinen. Den hadde ikke vært i bruk siden 1925, og i 1930 ville amerikanerne skrote ubåten. Men den australske eventyreren Hubert Wilkins hadde andre planer. To år tidligere hadde Wilkins krysset over Nordpolen med fly med Ben Eielson, og nå var han klar for nye polare eventyr.

Denne gangen inkluderte det en ubåt som skulle tas seg fram under isen til Nordpolen. Han fikk leie ubåten O-12 for én dollar i året, og ubåten gjennomgikk omfattende og kostbare reparasjoner og ombygginger før den kunne tas i bruk. Farkosten ble døpt i isvann og fikk navnet «Nautilus» etter Kaptein Nemos ubåt i Jules Verne-romanen En verdensomseiling under havet.

Farkosten ble utstyrt for å kunne bryte is med baugen, og flere sager skulle kunne sage seg gjennom flere meter tykk is, om ubåten ble sittende fast under isen. Utstyret ble ikke skikkelig testet før ekspedisjonen startet. På overfarten fra USA til Irland skjedde flere uhell, med motorhavari, og en matros som falt over bord og ble borte. Ubåten måtte slepes av et annet skip det siste stykket til Irland. Ikke en lovende start for en svært risikabel ekspedisjon til det utilgjengelige Polhavet.

Ekspedisjonens mål 

Wilkins opprinnelige mål med ekspedisjonen var å foreta en reise under isen, tvers over Polhavet til Alaska. Dette målet hadde i neste omgang blitt innskrenket til å dreie seg om å gå under isen til Nordpolen og tilbake igjen. På grunn av en rekke tekniske problemer ble imidlertid ekspedisjonen svært forsinket, og det var nå blitt sent på året. Ekspedisjonsleder Wilkins valgte derfor i stedet å foreta et krysstokt i havområdene nord for Spitsbergen, for å undersøke ubåtens egnethet for utforsking av polarområder. Samtidig skulle det foretas ulike vitenskapelige undersøkelser.

Nordover 

«Nautilus» forlot Longyearbyen 18. august, og møtte isen den 19. august. Frem til 2. september gikk «Nautilus» østover langs iskanten, mens det vitenskapelige personalet var geskjeftiget med sine undersøkelser. Det ble blant annet tatt dypvannsprøver og bunnprøver, det ble samlet plankton, foretatt temperaturmålinger og magnetiske observasjoner. 

Sabotasje? 

I slutten av august nådde ubåten iskanten på 82°N, lenger nord enn noe annet fartøy hadde kommet for egen maskin. Men det hadde kostet. Ubåten hadde fått mange skader, og livet om bord var kummerlige med drikkevann som frøs, skrog som lekket og instrumenter som ikke fungerte. Det var heller ikke store tumleplassen ekspedisjonsdeltakerne hadde om bord.

Da de skulle forsøke å dykke under isen med ubåten, fungerte ikke dybderoret. Nærmere undersøkelser viste at dybderoret var borte! Hva hadde skjedd? Kunne det være sabotasje? Siden ubåten viste seg å være svært uegnet til å gå i selve isen, var spørsmålet om ekspedisjonen skulle avsluttes eller ikke. Wilkins bestemte imidlertid at ekspedisjonen skulle fortsette som planlagt inntil det vitenskapelige utstyret var utprøvd, for å se om det svarte til forventningene. I tillegg ønsket Wilkins, på tross av det manglende høyderoret, å forsøke å skubbe «Nautilus» innunder isen for om mulig å få kjennskap til lysforholdene der.

Det lyktes mannskapet å skubbe «Nautilus» delvis innunder et isflak, og dermed kunne de slå seg på brystet med at de var første ubåt under polisen. Den korte tiden de tilbrakte under isen var nervepirrende, og da ubåten kunne kom seg opp gjennom et stort hull i sjøisdekket var alle lettet. Etterpå ble et medbrakt isbor testet, men som viste seg å være totalt ubrukelig.

Vestover

Om kvelden den 2. september endret ubåten kurs og gikk vestover. Målet var å nå så langt vest som mulig, for å følge den hypotetiske Nansenryggen mellom Spitsbergen og Grønland. De følgende dagene ble det gjort et nytt dykkerforsøk, mens det vitenskapelige personalet fortsatte med sine undersøkelser. 5. september var «Nautilus» nådd lenger vest enn noen tidligere ekspedisjon, og Nansenryggen kunne undersøkes. Dagen etter bestemte Wilkins seg for å sette kursen hjemover. Hele det vitenskapelige arbeidet ombord var planlagt med forholdene i isen for øyet, og så lenge det var umulig for «Nautilus» å komme inn i isen, lot det seg ikke gjøre å få utrettet mer. Ekspedisjonen hadde nå oppnådd det som var mulig med de hjelpemidler som sto til rådighet. 

En mislykket ferd? 

«Nautilus»-ekspedisjonen var tilbake i Norge i midten av september, og ble avviklet umiddelbart. Ekspedisjonen ble av norsk presse karakterisert som totalt mislykket, men Sverdrups oseanografiske observasjoner fra ekspedisjonen skulle imidlertid komme til å gi ny og verdifull informasjon om de undersøkte havområdene.

Sir Wilkins’ planlagte tokt i Polhavet nord for Svalbard med ubåten «Nautilus» ble en delvis fiasko, antakelig takket være sabotasje fra mannskap som ikke stolte på den gebrekkelige farkosten. Professor H.U. Sverdrup ble med som leder for de vitenskapelige observasjoner. Ubåten «Nautilus» ble senere senket i Byfjorden ved Bergen.