Kvive Andersen er et kjent navn i polarlitteraturen. En flink og stødig kar skal han ha vært, godt likt av alle. I de arktiske farvann fant han tidlig sin arbeidsplass. Her fikk han også en livslang karriere. Men flere ganger kunne det ha gått galt, som for eksempel den gangen han la seg ned og spilte kobbe for å lokke en isbjørn på skuddhold. Bjørnen kom, Kvive fikk problemer med børsa, men hoppet til og vrælte – og bjørnen så det heldigvis ikke likt med en så rabiat «kobbe». Det var langt fra den verste opplevelsen Kvive hadde.
På go’ fot med marginen
Hyttevika sørvest på Spitsbergen, tidlig i desember 1919: Kvive Andersen og fangstkamerat Ture Lifbom spenner på seg skiene og forlater hovedstasjonen for å se til revefellene og selvskuddene. De to går vanligvis sammen, men denne gangen skiller de lag. Ture går nordover, Kvive legger veien ned mot Hornsund. Det er klarvær og måneskinn.
Etter tre timer kommer Kvive til bistasjonen i Isbjørnhamna, og etter nok en time er han ved selvskuddet de har lengst inne i Hornsund. Et slikt selvskudd består av en kasse med et avsaget gevær inni, og et spekk-åte festet til innretningen på en slik måte at bjørnen skyter seg selv når den tar spekket. Kvive finner selvskuddet urørt. Men det har føket mye snø inn i kassen, så han sikrer mekanismen og begynner å fjerne snøen. Da smeller det plutselig, og han går over ende. I begynnelsen skjønner han ikke hva som har skjedd. Så merker han at han ikke har følelse i det høyre låret. Den grufulle sannheten går opp for ham: Han har skutt seg!
Hvordan skal det gå med dem hjemme nå? Det er det første han tenker. Kvive føler seg hjelpeløs. Men så bestemmer han seg for én ting – å ikke gi opp! Hvordan det er med foten kan han ikke se, godt påhyrt som han er. Det han imidlertid vet, er at slik kan han ikke bli liggende, da vil han uansett fryse i hjel. Han er nødt til å komme seg til hytta i Isbjørnhamna. Han prøver å få på seg skiene, men det går ikke. Foten vil ikke lystre. Og han er slapp, uhyggelig slapp. Kanskje hvis han hviler seg litt først? Han faller heldigvis ikke for fristelsen. Så begynner han å kreke seg fram, gjennom dyp snø og med ufattelige smerter i beinet. Det går bare så vidt. Han segner om flere ganger, men tvinger seg opp igjen og fortsetter. Og på mirakuløst vis klarer han å ta seg tilbake til bistasjonen. Hender og føtter er følelsesløse og stive når han sleper seg inn i hytta. Rundt sju timer må han ha brukt på turen, regner han ut senere.
Nå er det livsviktig å få gjort opp varme. Det er lettere sagt enn gjort med fingrer som er beinfrosne. Kvive haler seg opp til vedkassen og får tak i fyrstikkene med tennene. Etter mye plunder klarer han å få det til å brenne i ovnen. Litt etter litt tiner han opp. Det viser seg at kula har gått tvers gjennom låret. Det er et hell at den har styrt klar av pulsåren. Kvive forbinder såret med to håndklær som han spjærer opp og koker først. Nå er han berget, i hvert fall så langt. Det er blitt godt og varmt i rommet. Han bikker seg ned på køya og sovner momentant.
Ved er det i hytta, og snø og is har han til vann. Mat er det verre med. Fjerde dagen må han bryte opp for å prøve å komme seg til hovedstasjonen og Ture. Han har kokt sjokolade og velling som han fyller på to flasker. Det er hele veimaten. Måneskinn og bra vær er det fortsatt. Men turen blir en ny umenneskelig prøvelse for ham. Den siste etappen gjennomfører han krypende og nærmest i bevisstløs tilstand. Ture er heldigvis hjemme. Han hører lyder og går ut for å se hva det er. Der finner han den sterkt forkomne Kvive. Det er i absolutt siste liten. Sju timer har dette også tatt. Sju timer på en drøy mil.
Ture steller godt med den skadde kameraten. Såret gror godt, og Kvive kommer seg fort. En måned etter ulykken er han med Ture ut i terrenget igjen.
Kvive var leder for en ni mann stor fangstekspedisjon utrustet av kjøpmann Johan Hagerup i Tromsø denne vinteren. Ekspedisjonen lå fordelt på tre partier i området Hornsund–Sørkapp, hvorav de to i Hyttevika utgjorde det ene. 34-årige Kvive hadde allerede en lang karriere bak seg i Arktis. Det var ikke langt fra at den tok slutt disse desemberdagene i Hornsund.
En finger med i spillet
Nå skulle man tro at det å komme ut for en selvskudd-ulykke er noe et menneske opplever bare én gang i livet. Men så ikke med Kvive. Allerede vinteren etter var det på han igjen. På ny var han fangstleder for Hagerup, denne gangen på Sørkapp. Med seg hadde han de to vante fangstmennene Håkon Karlsen og Reinert Didriksen. En dag i januar var de tre sammen ute for å se til selvskuddene. De sto ved en av kassene og holdt på å renske opp for snø. Kvive begynte å ordne med skytemekanismen. Han hadde selvsagt sikret først, men likevel gikk skuddet av, og han ble truffet. Det var heldigvis langt mindre alvorlig denne gangen enn året før, men lillefingeren på høyrehånden var skutt i filler. Blodet sprutet. Kvive rev av seg halstørkleet og surret det rundt hånden. Så gikk de til hytta. Den lå ikke langt unna.
Jeg lar Kvive selv fortelle:
«Kameratene fyrte i ovnen og satte på vann. Men mer gjorde de ikke, jeg måtte klare meg selv. Jeg fikk løsnet tørkleet fra såret, vasket det og fikk beinbitene på plass. Det lå noen inne i såret, og det gjaldt å plassere dem der hvor de hadde hørt hjemme. Det blødde stygt, men jeg fikk til slutt på en skikkelig bandasje. Jeg strammet til, nokså hardt.
Det verket i hånden som rimelig kunne være. Etter tre dager løsnet jeg forbindingen. Da så jeg at lillefingeren var helt svart. Koldbrann. Ja vel. Nå gjaldt det å handle fort og riktig. Skulle jeg kutte av hånden for å være sikker? Men uten høyre hånd kunne jeg jo ikke arbeide, og hva skulle jeg da egentlig leve for? Hvordan skulle kjerring og unger klare seg?
Nei. Det fikk bli med lillefingeren. Det var lettere å kutte, når jeg først hadde tenkt på det en stund og forsonet meg med at det kanskje hadde vært nødvendig å ta hele hånden. Så ble det å koke vann igjen, med saks og kniv og handsag i kjelen. Reinart og Håkon ba også denne gangen om å få slippe å se på. Slik er gjerne store, sterke karer. De føler for fint, jeg tror det må være det.
Noe å bedøve med hadde vi ikke. Men det fikk gå. Jeg skar av hud og kjøtt like ovenfor det innerste leddet, og skjøv tilbake det som sto igjen. Så sagde jeg av beinet fra utsiden av hånden. Det var ikke fullt så lett som det høres, jeg måtte spenne hånden mot bordet. Så var det endelig klart, nå skulle jeg sy det hele sammen. Dette hadde jeg ikke tenkt på, og så måtte Håkon finne fram sysakene og koke dem. Jeg fikk iallfall en flott søm over såret, sydd med svart bjørnetråd.
Det helte seg riktig bra, jeg fikk verken koldbrann eller blodforgiftning. Men det varte lenge før jeg fikk styrken tilbake i hånden.»
Lillefingeren var én ting. Om sommeren meldte det seg et nytt problem: Karene ble ikke hentet. Isen lå og sperret ved Sørkapp, og ingen båt kom under land. Det kunne fort ende med at de tre ble tvunget til å gå direkte på en ny overvintring. Dette måtte unngås, og de lastet sakene sine i fangstbåten og begynte å ro nordover. Håpet var å komme i kontakt med en fangstskute som kunne ta dem med til Tromsø. De rodde forbi Hornsund, kom til Bellsund og var innom Midterhuken. Ikke et fartøy å se. Så slet de seg videre nordover i sterk motvind, til Isfjorden og inn Grønfjorden. Der var det i hvert fall folk, både på det nederlandske gruveanlegget og på telegrafstasjonen. Det var ikke fritt for at Sørkapp-karene vakte oppsikt der de kom roende, med båten nedlesset av skinn og utstyr – og én mann med høyrearmen surret fast til åren. Kvive hadde måttet gjøre det på den måten for i det hele tatt å kunne delta i roingen. I Grønfjorden ordnet det seg med transport; mennene fikk bli med en kullbåt tilbake til Norge.
Flink kar – og farlig «svipptur» til Spitsbergen
Med sin sterke fysikk og psyke hadde Kvive kommet seg helskinnet gjennom to vintrer på rad som «selvskudd-offer». En finger hadde han mistet. Det gjorde ikke så mye. Høyrebeinet kom han alltid til å dra litt på. Kvikk som en røyskatt var han for det.
Han var født i Lille Lerresfjord i Talvik (nå Alta) kommune i Finnmark 26. mai 1885. Tidlig ble han farløs, og tidlig måtte han lære å klare seg selv. Våren 1901 kom han seg med på sin første ishavstur. Det var skipper Erik Mathillas på «Maria» som lot ham få sjansen. Han skulle få bli med som halvlottskar, det vil si at han skulle få oppgjør etter halv mannslott. Ikke så lite kry var han, ynglingen, da de la ut fra Hammerfest med kurs for Kvitsjøen. Det ble full fangst på rekordtid, levering i Hammerfest, og tid til en ny tur. Full fangst da òg. Det var som en drøm for Kvive. Han var 16 år gammel og vant kvitsjømann! Og da oppgjørets time kom, fikk han full mannslott. Allerede hadde han utmerket seg som en iherdig og pålitelig arbeidskar.
Da han tre år senere fikk tilbud om å bli med på overvintringsfangst til Spitsbergen, var det ikke nei i hans munn. Det var fra Tromsø ekspedisjonen gikk. Bellsund ble valgt som fangstområde. Kvive ble tatt godt vare på av de erfarne karene, og kom fort inn i fangstmannslivet. Vinteren gikk uten problemer. Høsten 1907 giftet han seg i Tromsø. Påfølgende vinter var han på overvintring i Hornsund. Vinteren 1908–09 var han leder for en fem mann stor fangstekspedisjon nord i Hinlopenstretet. Han hadde avansert fort, 23-åringen. Etter noen år ble det ishavet igjen stort sett hver sommer fram til overvintringene i 1919–20 og 1920–21, hvor han, og ikke isbjørnen, gikk på selvskuddet. Også på sjøen gjorde Kvive hurtig karriere: harpunér, 1. harpunér, skipper – det var løpet disse årene.
Mellom to av ishavssesongene var det at ham ramlet borti sin første halsbrekkende Arktis-opplevelse. Det var i oktober 1916 at skipper Isak Isaksen ville ha ham med opp til Grønfjorden med «Moholmen» for å levere noen saker til telegrafstasjonen der. Det skulle ikke ta lange tiden. Ja, ja, tenkte Kvive, penger å tjene, så han slo til. Oppe ved Bjørnøya møtte de storm, og fra nå av gikk alt galt. Det begynte med at de fikk sjø i maskinrommet, og en svare sjau med å ordne opp i dette. Så braket det løs med orkan. Isak sto til rors sammenhengende tre døgn for å berge skute og folk. De nådde fram til Grønfjorden, men knapt ute av fjorden på hjemvei ble de fast i isen. Karene sagde råker, de sprengte med dynamitt, men fikk ikke skuta løs. Det var storm, den dreide vestlig, og nå kom isen settende for fullt og pløyde «Moholmen» på grunn ved Heerodden. Fartøyet la seg helt over på siden. Situasjonen var kritisk. Mennene fikk låret en av livbåtene og kom seg fra borde i hui og hast, som de sto og gikk. På avstand så de at det var brutt ut brann om bord i «Moholmen» – det tok fyr i «heile sulamitten» – som Kvive selv har uttrykt det. Det var ingen ting de kunne gjøre. Gjennomvåte og frosne berget de seg inn i et hus som sto på området.
Og for å gjøre en lang historie kort: Fra telegrafstasjonen i Grønfjorden fikk de sendt beskjed til Norge om forliset. Det ble gjort forsøk på å hente dem hjem, men det var for sent på året til at det lyktes. På stasjonen kunne de ikke bli. De fem der hadde ikke proviant og klær til 10 mann ekstra. Etter mange viderverdigheter havnet karene i Longyearbyen. Der fikk de arbeid i gruva om vinteren. Våren 1917 var Kvive tilbake i Tromsø. Neida, turen skulle gå kjapt, hadde Isak ment…
En rystende opplevelse
Høsten 1936. Vi er på Jan Mayen, langt vest i Norskehavet. Her møter vi Kvive Andersen igjen. Han er ansatt av Vervarslinga for Nord-Norge som stuert og altmuligmann på radiostasjonen på øya. Etter finger-ulykken i 1921 har han i mange år vært i slik tjeneste for Vervarslinga. Dette blir hans femte vinter på stasjonen. De er en besetning på tre. Jan Mayen er av vulkansk opprinnelse, vel fem mil lang og 3–15 kilometer bred. I nord troner den utdødde vulkankjempen Beerenberg med sine 2 277 meter over havet. Sør på øya strømmer det damp og gass ut av småsprekker i terrenget. Mindre jordskjelv er ikke uvanlig.
Uvanlig er imidlertid skjelvet som inntreffer natten til 27. oktober. Det ryster området med voldsom styrke. Sprekker dannes, det går ras. Det kommer samtidig med en sterk storm. Alt er så uhyggelig som det kan bli. Kvive er en tur sørover på øya da dette skjer. Han begynner straks å ta seg tilbake til de andre. Da han nærmer seg stasjonen, ser han at sletta foran husene er helt forandret. De gamle grushaugene er borte, jevnet med jorden, så å si. Hundene møter ham ikke med glade bjeff som de pleier. De er redde og prøver å gjemme seg. Inne i hovedhuset ser det trist ut. Matvarer, utstyr, ting som har falt ned av veggene – alt ligger i et salig rot. Til alt hell er det gjort solide utbedringer på huset dette året. Uten det kunne bygningen ha styrtet sammen over de som oppholdt seg der. Karene finner ut at grunnen under huset må ha blitt svekket. De melder fra til Vervarslinga, og derfra går det telegram til Meteorologisk Institutt i Oslo: «Der er visst ikke tykk skorpe under huset nu : det klinger hult naar man slaar med hammer : har aldri været slik før.»
De to kameratene til Kvive har fått seg en alvorlig støkk. Det er umulige forhold å bo og arbeide under, mener de, de vil bort fra øya. Det blir telegrafert etter avløsning, og 24. november gjør skipper og mannskap på «Veslekari» litt av en bragd da de under ekstreme værforhold får satt i land erstatningsmannskap og hentet ut de to som skal hjem.
Og Kvive? Han blir: «Men jeg hadde ikke tenkt å reise min veg. Jeg ville bli. Hva skulle jeg gjøre heime i Tromsø nå på denne årsens tid? Hadde ikke råd til dagdriveri. Her hadde jeg jobb, her hadde jeg å bli. Punktum.»
Han hadde vært ute en vinterdag før.
Også neste vinter tok Kvive på Jan Mayen. Så sluttet han der. På Svalbard fortsatte han imidlertid – avbrutt av krigen – men bare med sommerarbeid heretter. Han var faglært og flink tømmermann, så han var godt anvendelig. I alt 20 overvintringer i Arktis skal han ha hatt; han var også på Bjørnøya. I 1952 ble han hedret med Kongens fortjenstmedalje i sølv for lang og verdifull innsats i de arktiske farvann. Han døde i Lenvik i Troms 11. mai 1972, nær 87 år gammel.