Vinteren 1917–18. Første verdenskrig går mot slutten. På Spitsbergen ligger den tradisjonsrike norske overvintringsfangsten nede. Men nordmenn er i ferd med å klore seg fast på øygruppen på annet vis. Hvem er på Spitsbergen denne vinteren? Hvor er de? Hva gjør de? Dette skal vi få svar på ved å foreta en reise – og forhåpentligvis lete opp dem alle.
Kongsfjorden – Kings Bay
Vi starter oppe i nordvest, og setter kursen nedover langs kysten. De første overvintrerne finner vi i Kongsfjorden. Her er Kings Bay Kull Comp. A/S i gang med sin første vintersesong i Ny-Ålesund. Gruvebyen ble forresten kalt Brandal City på denne tiden, oppkalt etter sunnmøringen Peter S. Brandal, som var en av Kings Bays grunnleggere. Selskapet ble stiftet i Ålesund 14. desember 1916. Formålet var overtakelse og drift av et kullfelt som interessentskapet Green Harbour Coal Co. hadde okkupert ved Kongsfjorden noen år tidligere. Kings Bay organiserte først sin virksomhet fra Kristiania, men flyttet i 1917 hovedkontoret til Ålesund.
Nå overvintrer 62 personer på stedet. Bergingeniør Berthel A. Sherdahl er driftsbestyrer. Helsetilstanden blant folkene er utmerket; verkslege Hans S. Mathisen har lite å bestille. Fra sommeren 1917 og utover vinteren er det blitt oppført tre boligbrakker for arbeidere, arbeidermesse, kontorer, to lagerbygninger, stall, fjøs, smie og verksted, lokomotivstall, pumpestasjon og dampkraftanlegg for levering av elektrisk lys til leiren. En 2,2 kilometer lang jernbanelinje fra gruveområdet og ned til stranden er anlagt; her går to lokomotiver med vogner. Kullproduksjonen er kommet godt i gang.
Oppbyggingen av gruvebyen gikk med andre ord radig. Men en trådløs telegrafstasjon som Kings Bay hadde anskaffet, kom ikke på plass før vinteren, da britiske myndigheter nektet selskapet å overføre utstyret til Spitsbergen.
Kings Bays historie ble etter hvert preget av årevis med driftsstans og flere stygge gruveulykker. Og som vi vet ble det kroken på døra for kulldriften i Ny-Ålesund etter eksplosjonsulykken i Ester IV-gruven 5. november 1962 der 21 mann omkom. Den lille gruvebyen skaffet seg imidlertid nye bein å stå på – og ble til den internasjonale forskningsbyen vi kjenner i dag.
Isfjorden
Tilbake til vinteren 1917–18. Vi fortsetter turen ned til Isfjorden, og første stopp får vi i Adventfjorden. I Hiorthhamn finner vi 62 mann i sving med å bygge opp et gruveanlegg for A/S De Norske Kulfelter Spitsbergen. Sommeren 1917 var det blitt oppført brakker og hus og påbegynt arbeid med en provisorisk kai og en verkstedbygning. Kullkuttere, taubane og store mengder materiell og proviant hadde blitt bestilt. I 1917 ble også de fleste av husene fra den forlatte og delvis forfalte gruvebyen Advent City lenger ute i fjorden flyttet til stedet. Det var det engelske selskapet The Spitsbergen Coal and Trading Co. Ltd. som hadde holdt til i Advent City. Driften ble nedlagt i 1908 etter bare få års virksomhet.
A/S De Norske Kulfelter Spitsbergen hadde håpet å ha anlegget i Hiorthhamn ferdig sommeren 1918, slik at regulær drift kunne påbegynnes driftsåret 1918–19. Dette skulle imidlertid vise seg å bli for knapt med tid. Også virksomheten i Hiorthhamn ble av kort varighet.
Så forflytter vi oss til sørsiden av Adventfjorden og avlegger Longyearbyen et besøk. Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S holder på her på andre vinteren. Vi kommer til full aktivitet og et yrende liv. Befolkningen i gruvebyen teller 216 personer, hvorav 34 er kvinner og barn. Vintersjef er ingeniør Sigurd Westby, gruveingeniører Sigurd Rudie og Gunnar Horn. Nils Lønningdal er verkslege. Som i Ny-Ålesund, er sunnhetstilstanden i byen god. Kullproduksjonen har gått jevnt framover; per 31. desember 1917 var det brutt ut 8 907 tonn, mot 6 206 tonn samme tid året i forveien. Samlet produksjon for driftsåret 1917–18 ble på nærmere 30 000 tonn.
Store Norske
Store Norske ble stiftet i Kristiania 30. november 1916, etter at interessentene først hadde hatt en foreløpig organisering i Det Norske Spitsbergensyndikat. Nordmennene «overtok» Longyearbyen etter det amerikanske selskapet The Arctic Coal Company, som hadde kastet inn håndkleet i 1915 etter nærmere ti års drift. Den pågående verdenskrigen hadde ført med seg så store hindre for virksomheten at amerikanerne ikke så det likt å fortsette.
Under vårt besøk hersker det fred og fordragelighet mellom arbeidere og ledelse i Longyearbyen. Like lystig hadde ikke situasjonen vært noen måneder tidligere. 1. juli 1917 hadde det brutt ut en aggressiv streik blant arbeiderne. En gruppe svenske syndikalister sto sentralt i opprøret. Streiken var av en slik karakter at regjeringen valgte å sende marinefartøyet «Farm» med forsterket besetning til Adventfjorden for å forsøke å få konflikten bilagt. Med var også byfogd Meinich i Tromsø, som regjeringen i samråd med Store Norskes styre hadde oppnevnt som meklingsmann. Men Meinich kom ingen vei; langvarige forhandlinger med arbeidernes representanter endte med brudd. Sjefen for «Farm» beordret da arbeiderne til å møte opp utenfor arbeidermessen, og kunngjorde at han hadde overtatt kommandoen i Longyearbyen for å opprettholde ro og orden. Opprøret var dermed slått ned, og mot slutten av juli ble de streikende arbeiderne sendt ned til Norge. Streiken hadde fullstendig kullkastet den produksjonsplanen som var lagt for sommersesongen. Også planlagte arbeider på anlegget hadde blitt satt sterkt tilbake.
Streiken var historie, men mer dramatikk skulle det bli. Natten til 15. november brøt det ut brann i arbeidermessen. Det var sterk kuling og 17 kuldegrader. Da brannen ble oppdaget, hadde den allerede grepet så sterkt om seg at bygningen ikke sto til å redde. Men det lyktes å berge sykehuset, butikken, stallen og andre hus som lå i gnistregnet. Ved sjutiden om morgenen var arbeidermessen helt nedbrent. Alle spiseredskaper og de fleste kokekar strøk med. En eldre brakke ble i all hast ominnredet til messe, og allerede få dager etter brannen kunne den første middagen serveres her. Så senket vinterfreden seg over Longyearbyen.
Amerikanerne ga seg altså tidlig i Longyearbyen. Men Store Norske har holdt stand, og i 2006 kunne selskapet – bare avbrutt av andre verdenskrig – markere 90 års tilstedeværelse og virksomhet på Svalbard.
Grønfjorden
Neste etappe på reisen vår går til Grønfjorden – og mer kulldrift. Bergingeniør Arthur Sawell Lewin har folk i sving både på Heerodden ved innløpet til fjorden og i Gladdalen noen kilometer inne i fjorden. Han har fått tillatelse til å drive på feltet av det russiske selskapet A/S De Russiske Kulfelter Green Harbour, hvor faren hans sitter i styret. Gruven på Heerodden ble åpnet sommeren 1915, den i Gladdalen vinteren 1916–17, og påfølgende sommer og høst kom det på plass et par hus ved hver av gruvene. Hvor stor kullproduksjonen ble driftsåret 1917–18, har vi ingen opplysninger om. Virksomheten i Gladdalen ble basis for dagens Barentsburg, som fikk sitt navn først på tjuetallet etter at det nederlandske selskapet N. V. Nederlandsche Spitsbergen Compagnie hadde fått hånd om området.
Litt om Lewin, som altså var kulldriver «på lisens»: Han var født i Kristiania i 1891 som sønn av journalist Menartz Lewin fra Russland og Marie Kristiansen. Han ble bergingeniør i 1915, og hadde to overvintringer og 14 sommersesonger på Svalbard. Så flakket han rundt; var i London, Berlin og Paris, og var senere leder av prøvedrift ved Bleka gruber i Telemark og driftsbestyrer ved A/S Steinkull i Kongsberg før han i 1948 bosatte seg i USA. Der begynte han blant annet med fruktdyrking. En allsidig kar med andre ord, vårt flyktige bekjentskap fra Spitsbergen.
Vi befinner oss på østsiden av Grønfjorden, og holder oss her. Fra Gladdalen er veien kort innover til Finneset. Her finner vi en liten etablering som ikke handler om kull, men derimot om et knippe menn som driver den norske telegrafstasjonen på stedet. Stasjonen var opprettet i 1911 og plassert like ved en hvalfangststasjon som hadde vært i drift på Finneset siden 1905. Denne ble for øvrig lagt ned i 1912. Samlokaliseringen var ikke tilfeldig. Det kom også et brevhus hit, og vi må snakke om et lite koloniseringsforsøk fra norsk side. Et koloniseringsforsøk i ingenmannsland, som Spitsbergen ennå var.
Telegrafstasjonen – Spitsbergen Radio – skiftet navn til Svalbard Radio i 1925. Den ble flyttet til Longyearbyen i 1930.
Fangstfolk i Bellsund
Da sier vi farvel til Isfjorden, drar videre nedover vestkysten og svinger inn Bellsund. Her skal vi møte de tre eneste fangstfolkene som befinner seg på Spitsbergen denne vinteren. To av dem, Ingvald Nilsen og en Mattson, holder til på Camp Bell nord i sundet. Den tredje, Mikael Olsen, må vi oppsøke på sørsiden av Bellsund, nærmere bestemt på Camp Violet så vidt inne i Van Keulenfjorden. Mennene er hyret av det engelske selskapet The Northern Exploration Company for å holde tilsyn med selskapets kullfelter i Bellsund-området, men fangst er hovedgeskjeften. Siden de tre er de eneste representantene for fangstmannsstanden vi vil støte på, skal vi vie dem litt ekstra oppmerksomhet, vi ser like godt på hvordan hele Spitsbergen-oppholdet forløp.
Straks karene var satt i land i Bellsund, gikk de i gang med å hugge ut kull og sanke rekved til vinterbrensel. Så måtte de ha kjøtt, men flere jaktturer etter rein resulterte kun i fire dyr. Nilsen og Mattson rigget seg til for vinteren med Camp Bell som hovedstasjon og Camp Morton og Byssa (ved Reindalen) som bistasjoner. Olsen forlot de to andre i slutten av september og slo seg altså ned på Camp Violet. Som bistasjoner ville han bruke Strandhuset, Camp Smith sør for Renardbreen og Hollenderhuset i Recherchefjorden. Det kunne forresten ha gått helt galt for ham denne høsten. Han falt ned i en bresprekk, men ble heldigvis hengende etter noen materialer han hadde med seg for å reparere Strandhuset, og klarte å kravle seg opp på trygg grunn.
Sykdom og død
I romjulen var Olsen en tur over hos de to på Camp Bell. Også videre utover vinteren hadde mennene en del kontakt med hverandre. En vellykket jakttur i februar førte til at de fikk fornyet kjøttbeholdningen så det monnet; et tjuetalls rein kunne de fylle på med. I slutten av april ble Mattson syk, og kameratene kjørte ham til lege i Svea (som vi skal besøke om litt). Mattson hadde hjertefeil, men ble raskt bedre, og snart dro de alle tre tilbake til Camp Bell. Så måtte Nilsen til legen. Han hadde fått blodforgiftning, men det gikk bra med ham òg.
Så ble det tid for hjemreise. 19. juni 1918 gikk mennene om bord i håkjerringskøyten «Klippen» for å bli med den tilbake til Norge. Knapt ute av Bellsund fikk Mattson et illebefinnende og falt om på dekket. Denne gangen var det ingen redning, og 21. juni døde han. Han ble brakt i land på nordre Isøya, halvveis ned mot Sørkapp, og fikk sin grav der.
Samlet fangst for Bellsund-karene var tre bjørn, 15 blårev, 41 hvitrev, sju storkobber, åtte snadd (ringsel), tre sel, 35 rein og seks gås.
Braganzavågen – Svea
Med utgangspunkt Camp Bell drar vi inn Van Mijenfjorden og lander i Braganzavågen, hvor svenskene er i gang med kulldrift i Sveagruvan. Selskapet bak foretaket er AB Spetsbergens Svenska Kolfält, som ble konstituert i Stockholm 4. september 1916. Som administrerende direktør finner vi ingeniør Bror Granholm, og det er direktøren selv vi møter som sjef på gruveanlegget denne første vintersesongen. Han kom til Braganzavågen i august 1917 med en stor arbeidsstokk, og under hans personlige ledelse ble så de første bygningene oppført, anlegg av transport- og lasteanordninger påbegynt og kullbryting satt i gang i mindre skala. På overvintringen er de om lag 50 mann. Ca. 4 000 tonn kull ble det produsert dette driftsåret.
Da er vi ferdige i Bellsund-området. Vi returnerer ut til kysten, runder Kapp Lyell og tar strake vegen ned til Sørkapp. På denne strekningen er det ikke folk. Heller ikke øst- og nordøstover er det noen. Men ett lite samfunn gjenstår det å besøke.
Bjørnøya
Vi drar halvveis ned til Norge, og går i land på nordøstsiden av Bjørnøya, ved gruveleiren Tunheim. Den drives av Stavanger-syndikatet I/S Bjørnøen Kulkompani, som ble dannet høsten 1915. Oppbyggingen av Tunheim har foregått siden sommeren 1916, da bygninger ble oppført og gruvedrift påbegynt. Nå overvintrer 21 mann under ledelse av tekniker Olav Staxrud. De driver jevn drift på kull og fortsetter arbeidet med å bygge ut leiren. Denne vinteren utvinner de også et mindre kvantum blyglans av en forekomst nord for Russehamna (sør på øya).
Den høsten hadde det vært en stygg hendelse litt lenger nede på østsiden av øya. Det britiske lasteskipet «Buxton», som var på vei fra Arkhangelsk med trelast, hadde tatt en nordlig kurs for å unngå tyske ubåter og hadde så gått rett på Bjørnøya ved Miseryfjellet. Skipet ble fullstendig vrak. Trematerialene fra lasten ble i stor utstrekning brukt til byggearbeider i Tunheim.
I 1918 kom det en radio- og meteorologisk stasjon på Bjørnøya. Kulldriften ble nedlagt i 1925 på grunn av dårlig lønnsomhet.
Da tror jeg vi har fått med oss alt og alle. Reisen er slutt – takk for følget!