Hvis ikke Robert E. Peary var først på Nordpolen, hvem var det da? Men aller først: hva er egentlig «Nordpolen»?
Fram til 1600-tallet var det vanlig å mene at Nordpolen var et stort fjellmassiv omgitt av en sjø, som igjen var omkranset av fire store øyer. Slik fremstår Nordpolen på de verdenskartene som Gerard Mercator og Abraham Ortelius lagde på andre halvdel av 1500-tallet.
Nordpolen: fjell, hav eller is?
Ideen om at det skulle finnes land i det ytterste nord, i Polhavet, levde lenge. Det var Fridtjof Nansen som satte det endelige punktum for diskusjonen om vann eller land på selve polpunktet. Det største og viktigste funnet til den første «Fram»-ekspedisjonen var påvisningen av at det indre Polhavet var et dyphavsbasseng: «en strøm av is, vann og luft i evig bevegelse over jordklodens frosne isse», som Tor Bomann-Larsen har sagt det.
Også en annen gammel forestilling måtte gi tapt for vitenskapen mot slutten av 1800-tallet, nemlig teorien om det åpne, isfrie Polhavet. Da Mercator og Ortelius lagde sine verdenskart på 1500-tallet, var det mange som mente at det indre Polhavet var isfritt. Bare man trengte gjennom isbarrieren som omkretset Polhavet, kunne man seile tvers over det. Særlig tre ekspedisjoner bidro til å tilbakevise dette: Julius Payer og Karl Weyprechts «Tegetthoff»-ekspedisjon (1872–74), Adolf Erik Nordenskiölds «Vega»-ekspedisjon 1878–80, og Nansens «Fram»-ekspedisjon.
Men tanken om nytt land i nord var enda ikke helt forlatt. Da Roald Amundsen satte av gårde over Nordpolen med luftskipet «Norge» i 1926, mente han at det kunne finnes land i området mellom Nordpolen og Alaska. Heller ikke denne teorien holdt vann, for å si det slik. Amundsen så bare is og atter is.
Hvordan komme seg til Nordpolen?
Etter «Fram»-ekspedisjonen visste man altså at Nordpolen ikke var et konkret landfast geografisk punkt; det var bare is i konstant bevegelse. Noen år senere kunne Ernest Shackleton som den første beskrive Sørpolplatået etter at han i 1909 nådde helt fram til 88° 43’ sør. Dermed var egentlig begge polområdene «oppdaget» i vitenskapelig forstand.
Selve erobringen av polpunktene gjensto, men som Bjørnstjerne Bjørnson sa det: Dette var i grunn «et hundespørsmål», altså et spørsmål om effektive ekspedisjoner. Det var ikke bare hunder som ble prøvd, men også ballonger, fly, ponnier, motoriserte sleder, skip, ubåter – og menneskelig trekk-kraft.
Den første etter Nansen som forsøkte å nå Nordpolen, var den svenske ingeniøren Salomon August Andrée.
Han hadde bestemt seg for å erobre Nordpolen med en luftballong. Da luftballongen «Örnen» tok av fra Virgohamna på Danskøya den 11. juni 1897, skulle det gå mer enn 30 år før man fikk vite hva som skjedde med Andrée, Nils Strindberg og Knut Frænkel. I 1930 fant mannskapet på ishavsskuta «Brattvåg» restene etter Andrées ekspedisjon på Kvitøya, lengst øst på Svalbard.
Cook, Peary eller Byrd?
Høsten 1909 gjorde både Frederick A. Cook og Robert E. Peary krav på å ha ledet den første ekspedisjonen til Nordpolen. Cook, som skulle ha nådd polpunktet 22. april 1908, ble ikke trodd. Det ble derimot Peary, som har fått gå inn i historien som «den første til Nordpolen». Også Roald Amundsen trodde at Nordpolen nå var erobret, og derfor bestemte han at den tredje «Fram»-ferden skulle gå til Sørpolen og ikke til Polhavet, slik han først hadde tenkt.
Det er imidlertid gode grunner til å bestride at Peary i det hele tatt nådde Nordpolen. Og hvis verken Cook eller Peary var først: Hvem var det da?
Den første kandidaten er amerikaneren Richard Byrd. Han kom til Ny-Ålesund med skipet «Chantier» den 29. april 1926. I Ny-Ålesund var også Roald Amundsen, som holdt på med forberedelsene til Amundsen–Ellsworth–Nobile transpolare flyging med luftskipet «Norge». Byrds mål var å fullføre det som Amundsen ikke hadde klart året før: Å fly til Nordpolen. Sammen med flygeren Floyd Bennett tok han av med flyet «JosephineFord» den 9. mai, og etter femten og en halv time var han tilbake. Høytidelig erklærte han å ha nådd Nordpolen, og at de sirklet rundt polpunktet i 14 minutter.
Men også Byrds nordpolferd må underkjennes. Flygeren Floyd Bennet fortalte til Bernt Balchen i 1928 at det var «et bedrag» at de hadde vært på Nordpolen, og i 1971 gikk Balchen offentlig ut med opplysningene om at heller ikke Byrd hadde nådd Nordpolen.
Amundsen, Schmidt, Nautilus og Plaisted
Dermed er det klart at «Norge»-ekspedisjonen var den første som ubestridt nådde til Nordpolen. Det betyr også at Roald Amundsen og Oscar Wisting var førstegangserobrere både av Nordpolen og Sørpolen. Eller var de nå egentlig det?
Selv om det er klart at «Norge»-ekspedisjonen passerte over polpunktet, så landet «N1 Norge» ikke på isen, dvs. på det punktet de fleste forestiller seg at Nordpolen befinner seg. For å finne kandidater til dette, må vi først vende oss til Sovjetunionen.
1930-tallet var et tiår da Sovjetunionen for alvor vendte seg mot nord, mot Arktis. I den såkalte sosialistiske realismen under Stalin, var teknologiske framskritt og mestring av naturen viktige ingredienser, noe som danner noe av bakgrunnen for den økte sovjetiske aktiviteten.
Blant de største polarforskerne i denne perioden var Otto Schmidt. Han ble i 1937 dekorert som «helt av Sovjetunionen». Da hadde han nylig ledet «SP-1»-ekspedisjonen. «SP-1-ekspedisjonen» etablerte basen «Nordpol-1» – den første av en lang rekke sovjetiske forskningsstasjoner på isen. Med «SP-1-ekspedisjonen» ville Smidt slå to fluer i ett smekk: for det første ville han lande et fly på Nordpolen for første gang, og for det andre ville han sette opp en flytende forskningsstasjon nær polpunktet. Det første flyet, med Schmidt ombord, landet nær polpunktet 21. mai 1937. Schmidt landet altså ikke på polpunktet, men likevel så nært at vi kanskje bør regne ham som den første til å sette sine bein på polpunkt-isen.
Vel tjue år seinere, 3. august 1958, nådde imidlertid den amerikanske atomubåten «Nautilus» Nordpolen, som det første fartøyet av noe slag. Denne operasjonen, «Operation Sunshine», var viktig som et propagandainnslag i den kalde krigen. Året før hadde Sovjetunionen skutt ut verdens første satellitt, «Sputnik», og «Nautilus» kunne fungere som et passende amerikansk svar på dette. Sovjetunionen hadde på denne tida ingen egne atomubåter.
Så gikk det enda noen år før den første ekspedisjonen som krysset isen nådde polpunktet. Det var amerikaneren Ralph Plaisteds snøskuter-ekspedisjon, som nådde polpunktet i april 1968.