Fridtjof Nansen og Aeroarctic-selskapet 1924–1930

På 1920- tallet ønsket Fridtjof Nansen å fly et tyskbygd luftskip over polområdene, fra Europa til Nord-Amerika. I den biografiske litteraturen har dette blitt beskrevet som en polfarers siste forsøk på å nå sitt store mål, Nordpolen. Men biografer glemmer ofte at Nansen var vitenskapsmann hele livet – og hadde store ambisjoner og uløste oppgaver innen oseano- grafien. En stor del av Nansens vitenskapelige virke ble i denne perioden kanalisert inn i det såkalte Aeroarctic- selskapet, hvor Nansen ble utnevnt til første president høsten 1924.

Aeroarctic-selskapet ble etablert på initiativ fra tyske luftfartsteknologiske og naturvitenskapelige miljø, med luftskipskapteinene Walther Bruns (1889–1955) og Hugo Eckener (1868– 1954) i spissen. Den tysk-russiske polarforskeren Leonid Lvo- vitsj Breitfuss (1864–1950) var også sentral i oppstarten av selskapet. Aeroarctics primære ambisjon var å gjennomføre en transarktisk forskningsekspedisjon med luftskip fra Europa til Nord-Amerika. I tillegg arbeidet man for å få etablert et sirkumpolart nettverk av meteorologiske stasjoner som kunne betjene arktisk luftfart og geofysisk forskning i framtida. I prosjektet ble skandinaviske, finske og sovjetiske polarforskere raskt trukket inn, og sist på 1920-tallet hadde selskapet avdelinger i 21 land. Aeroarctic avholdt kongresser og utga en egen tidsskriftserie, og etter hvert som organisasjonen vokste, delte man aktiviteten i vitenskapelige underkommisjoner.

I den eksisterende biografiske litteraturen om Nansen omtales Aeroarctic-selskapet i svært kortfattede vendinger og karakteriseres av flere som «luftige planer» og «et luftslott». Hos Roland Huntford beskrives selskapet primært som en aktør i et kappløp om Nordpolen. Huntford reduserer Nansens rolle nærmest til en statist som endelig skulle få oppfylt sin gamle drøm om å komme til Nordpolen: «Nansen håpet desperat at han etter alle disse årene likevel skulle nå Nordpolen til slutt», skriver Huntford, og hevder at «egentlig var det [Nansens] navn og ry som ble utnyttet [av Aeroarctic-selskapet].» Nansens drøm brast ifølge biografen da Roald Amundsen telegraferte fra Alaska 17. mai 1926, etter å ha flydd over polpunktet med luftskipet «Norge». Den bredeste omtalen av Aeroarctic finner vi i bind 2 av Tim Greves Nansen-biografi – men også her trekkes det fram at Nansen «ble utnyttet av andre». Kapitlet i Greves bok har talende nok fått tittelen Luftskip, luftslott.

Disse framstillingene står i sterk kontrast til innholdet i Nansens etterlatte papirer knyttet til Aeroarctic, som viser at selskapet hadde seriøse vitenskapelige ambisjoner og at Nansen nedla et stort arbeid her i årene fram mot sin død. Noe av forklaringen på den knappe og primært negative omtalen av luftskipsprosjektet i den eksisterende biografiske litteraturen ligger trolig i den manglende bruken av Nansens Aeroarcticarkiv. Arkivet viser hvordan Nansen i løpet av sine siste seks leveår tok i bruk sitt internasjonale navn for å mobilisere forskningsekspertise i Skandinavia, Sentral-Europa, Sovjetunionen og Nord-Amerika til innsats for selskapet. Statsledere og storinvestorer ble trukket inn i planene, som etter hvert oppnådde betydelig anerkjennelse.

Samtidig opplevde selskapet en rekke tilbakeslag. Det var store teknologiske utfordringer knyttet til bruk av luftskip generelt og i Arktis spesielt, og havarier som det Umberto Nobile og luftskipet «Italia» gjennomgikk i 1928 gjorde finansieringen av Aeroarctic-ekspedisjonen vanskeligere. Polarområdene var preget av uavklarte rettslige forhold og suverenitetskonflikter, og disse skjøt fart i takt med den teknologiske utviklingen. Etter hvert som telegraf, radio, isbrytere og ikke minst luftfart gjorde de indre delene av Arktis mer tilgjengelig enn før, ble spørsmålet om politisk oppdeling av det arktiske terra nullius aktualisert. Den internasjonale politiske situasjonen var anspent i kjølvannet av verdenskrigen, og de nye regimene i Tyskland og Sovjetunionen var gjenstand for politisk og akademisk boikott. Aeroarctic-selskapet slet også med interne konflikter mellom kommersielle og vitenskapelige interesser, og mellom vitenskapelig internasjonalisme og en ulmende tysk nasjonalisme. For mange av Aeroarctics tyske medlemmer representerte luftskipsprosjektet en mulighet til å bli kvitt «barbar»-stempelet som krigen hadde påført dem og gjenreise den tyske nasjonens status teknologisk, økonomisk, politisk og kulturelt. Slike holdninger ble særlig frontet av Hugo Eckener, innehaver av det ledende tyske luftskipsverftet Luftschiffbau Zeppelin i Friedrichshafen.

Når Nansen valgte å gå inn i et så komplisert prosjekt som Aeroarctic, var det trolig basert på to hovedmotiver. For det første viser arkivmaterialet at Nansen og mange ledende polarforskere med ham på 1920-tallet trodde på luftskipsteknologien og dens særlige fortrinn når det gjaldt forskningsekspedisjoner i Arktis: Luftskipet kunne fungere som et flygende laboratorium og gi forskere tilgang til å studere de indre delene av Polhavet. For Nansen utgjorde Aeroarctic-prosjektet en mulighet til å komme tilbake til de områdene han hadde besøkt under den første «Fram»-ekspedisjonen (1893–96) og foreta nye undersøkelser som kunne utfylle bildet av de oseanografiske og meteorologiske forholdene i Arktis. For det andre representerte selskapet en type vitenskapelig internasjonalisme som Nansen identifiserte seg sterkt med, hvor forskerfellesskap på tvers av nasjonale grenser skulle bidra til å sikre verdensfreden og forebygge nye storkonflikter. Materialet som ligger til grunn for denne artikkelen viser at Nansen som president av Aeroarctic fikk utløp for to av sine hovedambisjoner, som polarforsker og som internasjonal politisk aktør med et sterkt fredsengasjement.

Nansen og Polhavet

Nansens ekspedisjon med «Fram» (1893–96) var en suksess. Han og Hjalmar Johansen kom hjem som de personene som hadde vært lengst nord på planeten. Men ekspedisjonen var også en empirisk og teoretisk suksess som kom til å sette dype spor i internasjonal vitenskap. Før Nansens ferd fantes ingen direkte empirisk kunnskap om det sentrale Arktis. Derimot fantes en rekke motstridende teorier basert på spredte observasjoner fra omkringliggende regioner. Ingen visste hva området rundt Nordpolen egentlig besto av. Som Urban Wråkberg minner oss om: «Den från jorden synliga delen av månens yta var bättre känd än dessa frustrerande områden». En av grunnene til at Nansen møtte så mye kritikk da han lanserte sin plan om å la «Fram» drive over Polhavet, var at vitenskapen til da var ganske samstemt i at Polhavet måtte være et grunthavsområde. De fleste målinger som fantes fra hele det sirkumpolare området hadde ikke funnet havdyp på mer enn 100–150 meter. Derfor var det også stor sannsynlighet, mente mange, for at «Fram» ville kunne kollidere med de landområdene som en forutsatte kunne stikke opp fra det grunne havet.

Det kom derfor som en stor overraskelse på Nansen da loddlina en dag sank og sank uten å nå bunnen, og han forsto raskt at det var en verdenssensasjon av de helt sjeldne han hadde oppdaget. Til slutt klarte han å måle en dybde på hele 3850 meter. Harald Ulrik Sverdrup påsto i 1930 at Nansens oppdagelse av det dype Polhavet var den største geografiske oppdagelsen siden midten av 1800-tallet. Nansen kom tilbake med en helt ny forståelse av Arktis’ geografi. Han kunne, med ganske stor sikkerhet, uttale at det neppe fantes land og øyer i det sentrale Arktis. Det var lite trolig at det skulle stikke opp land fra slike dybder.

Men ekspedisjonen ga ikke bare geografisk nyvinning. Målinger fra ulike vannlag ga også helt ny kunnskap om hvordan det dype Polhavet henger sammen med Atlanterhavet – og hvordan det varme vannet strømmer inn i Polhavet og avkjøles. Nansen forsto at avkjølingen i Polhavet måtte være en av faktorene som holder de nordlige strømsystemene i gang. Bearbeidelsen av måleseriene førte videre til erkjennelsen av at dersom en fikk større kunnskap om hvordan vann og luft sirkulerer mellom nord og sør, ville en bedre kunne forstå værmønstre, havstrømmer og klima. Men selv om ekspedisjonen hadde gitt mye ny kunnskap, hadde de nye oppdagelsene generert mange nye spørsmål. Det plaget Nansen at han ikke hadde hatt bedre instrumenter tilgjengelig da han la ut på sin ekspedisjon, noe som ville gitt ham sikrere målinger. I årene etter ekspedisjonen hadde det foregått en rivende utvikling innen havforskningen, med bedre instrumenter og internasjonale standarder for observasjoner. Fysisk oseanografi hadde blitt en etablert vitenskap, og i Skandinavia fantes et sterkt forskningsmiljø som hadde utviklet ny dynamisk forståelse av havets fysikk. For Nansen ble det derfor tidlig klart at forskere måtte tilbake til det sentrale Arktis, bedre forberedt enn han hadde vært, for å hente hjem nye og mer pålitelige målinger. I Polhavet lå nøkkelen, mente han, som kunne bidra til «forstaaelsen av vor klodes meteorologi» og «forstaaelsen av havets mange uløste gaater» som igjen ville ha avgjørende betydning for kunnskap om «den hele jords fysiske forhold og livsbetingelser». I 1907 var Nansen invitert til Royal Geographical Society i London for å gi sin visjon om hva som burde prioriteres av arktisk forskning. Svaret var enkelt:

«Lad oss skaffe rede på polhavet i sin fulle utstrekning fra overflaten til bunnen. La oss lære å kjenne alt om de fysiske forhold i de egne».

Spørsmålet var hvordan en skulle komme til disse vanskelig tilgjengelige områdene. En reise med hundeslede kunne ikke kombineres med omfattende forskning. Lufta tilhørte kanskje framtida, men teknologien var ennå for usikker. Så budskapet til det internasjonale geografiske samfunnet var klart: Det var behov for en ny ekspedisjon tilsvarende «Fram». Året etter fulgte Roald Amundsen opp Nansens drøm med sin plan for utforskning av Polhavet. Det var ikke det pågående «stormløbet mod polen» som var Amundsens mål, sa han, og tok nærmest avstand fra «tanken paa en rekord, paa det at naa polpunktet.» Ekspedisjonens hovedmål var utvilsom: «et videnskabeligt studium af selve Polarhavet.»

Amundsens polarekspedisjon havnet som kjent på Sørpolen, uten at Nansen fikk sine etterlengtede data fra Polhavet. Heller ikke Amundsens oppfølgingsekspedisjon med «Maud» (1918–25) gikk som forventet. Til tross for at ekspedisjonen varte i sju år, kom «Maud» aldri skikkelig inn i det sentrale Polhavet, til Nansens store skuffelse. Så på midten av 1920- tallet – 30 år etter at Nansen hadde vært i Polhavet – eksisterte det fortsatt ingen observasjoner som kunne korrigere eller bekrefte hans egne funn fra 1890-tallet.

Aeroarctic-planen

Ekspedisjonsplanen som Aeroarctic lanserte i skandinavisk presse høsten 1924 var ambisiøs: I løpet av maksimalt fire uker skulle man fly med luftskip fra Sentral-Europa, via Murmansk og Novaja Semlja over polbassenget til Nome i Alaska, og tilbake igjen. Underveis skulle en rekke vitenskapelige undersøkelser foretas. For det første skulle man gjøre topografisk kartlegging ved fortløpende avfotografering av landskapet underveis med spesialbygde automatiske kamera. Særlig opptatt var man av å kartlegge Nikolai IIs land utenfor østkysten av Sibir (fra 1926 Severnaja Semlja) som hadde blitt oppdaget av russerne under første verdenskrig. Man hadde også håp om å finne hittil uoppdaget land. «[M]en som enda betydelig viktigere, videnskapelig sett,» skrev Nansen, var å kartlegge «det polare dyphavs utstrekning i de ennu ukjente strøk.» For oseanografen Nansen var det tydeligvis viktigere å få kartlagt grensa for hvor den grunne kyststripa stupte ned i det store dypet på flere tusen meter – og dermed fastslå omfanget på selve Polhavet, enn å oppdage eventuelt nye øyer langs kysten.

Videre skulle meteorologer studere temperaturforholdene i de arktiske luftmassene. Særlig interessant var det å kartlegge hvordan kaldfronter ble dannet i Arktis og hvordan den kalde lufta over polarområdene virket inn på luftlagene i den tempererte sonen lenger sør. «Kretsløpet i jordens atmosfære skyldes i de store trekk opvarmingen av luften ved solstrålingen i de varmere strøk av jorden, og avkjølingen i de koldere særlig i de polare strøk», skrev Nansen pedagogisk i en avisartikkel om ekspedisjonsplanene: «Å forsøke å finne lovene for vår atmosfæres bevegelser og cirkulasjon uten å kjenne polarstrøkene og deres fysiske forhold, vil derfor være å sidestille med en mann som vilde studere og finne lovene for vannets cirkulasjon i et centralvarmeapparat i et hus uten å studere og kjenne radiatorene hvor varmen utstråles.» Målingene skulle foretas med selvregistrerende instrumenter i liner over luftskipet og under gondolene. I tillegg ville man gjøre målinger med pilotballonger som ble sendt opp fra luftskipet. Slik håpet man å samle data fra atmosfæren med en vertikal utstrekning på et par tusen meter. Luftskipet selv skulle følge en gjennomsnittlig høyde på 500 meter. Oseanografer skulle kartlegge hvordan de store ferskvannsmassene fra de sibirske og amerikanske elvene fordelte seg i polbassenget, og hvilke strømforhold som ble dannet når ferskvannet blandet seg med det varmere saltvannet fra Golfstrømmen. Dette skulle gi grunnlag for å vurdere Polhavets forhold til de andre store verdenshavene. Data skulle akkumuleres gjennom en stor mengde målinger, av vind, temperatur og fuktighet i ulike luftlag, og av dybde, saltinnhold og temperatur i ulike vannlag. I tillegg planla man jordmagnetiske og luftelektriske målinger. Hovedmålet var å kunne si noe om sammenhengen mellom de meteorologiske, oseanografiske og geografiske forholdene i Arktis.

For å gjennomføre det storstilte vitenskapelige programmet, trengte Aeroarctic spesiell utrustning. Et eget luftskip, dimensjonert for femti mann, vitenskapelige instrumenter, utstyr og proviant for flere måneder (i tilfelle havari) skulle bygges ved Hugo Eckeners Zeppelin-verft i Friedrichshafen i Tyskland. Skipet skulle konstrueres slik at det kunne gå ned på vannet, noe som var en forutsetning for å få gjennomført en del av de vitenskapelige undersøkelsene underveis. De planla også å løfte ut fire– fem mann på isen med hus, brensel, proviant, vitenskapelig utstyr og trådløs telegrafi – for så hente dem tilbake etter ett eller to år. Fortøyningsmaster for skipet skulle oppføres ved utgangshavner mot Polhavet på europeisk og amerikansk side.

Aeroarctic-selskapet hadde nære faglige bånd til forskningsmiljøet rundt Den internasjonale meteorologiske komiteen og det første internasjonale polaråret (IPY1, avviklet 1882–83), og selskapets arbeid skulle bli en viktig del av grunnlaget for forskningen under det andre internasjonale polaråret (IPY2, 1932–33). Samtidig var det en klar tysk dominans i selskapet, ikke minst på den tekniske siden. Tyskland hadde opparbeidet seg ekspertise på konstruksjon av store og avanserte luftskip, både før og under første verdenskrig, og Walther Bruns hadde allerede i 1919 lansert ideen om en transarktisk rute. Tysklands bruk av luftskip under krigen førte imidlertid til at det ble lagt inn forbud i Versailles-traktaten mot videre konstruksjon av slike på tyske verft. Ved å etablere et internasjonalt selskap som Aeroarctic klarte man allikevel å få tillatelse til byggingen. At først Nansen og deretter en rekke ledende polarforskere fra ulike land ga sin faglige støtte til prosjektet, gjorde også den tyske deltakelsen mer akseptabel.

Mobiliseringen: Fenno-Skandinavia og Sovjetunionen

Som nyvalgt president i Aeroarctic-selskapet brukte Nansen høsten 1924 på å trekke inn deltakere fra Norge, Sverige, Finland og Sovjetunionen, og å promotere prosjektet særlig overfor sovjetiske myndigheter og forskningsmiljø. Det siste var viktig både fordi ekspedisjonen skulle gå over sovjetisk territorium, og fordi russerne innehadde forskningskompetanse som var viktig for Aeroarctic-prosjektet. Sammen med Bruns og Eckener sirkulerte Nansen en betenkning som presenterte ekspedisjonsplanene og inviterte forskere inn i en forberedende komité «for arktisk forskning med luftskip». I november 1924 var betenkningen påtegnet av 32 vitenskapsmenn. Samtidig ble et memorandum med tittelen «Om utvidelse av de meteorologisk-hydrografiske tjenester ved hjelp av luftskip i Russland og Nord-Sibir» sendt til sovjetiske forskningsmiljø, samt til den sovjetiske folkekommissæren for utenrikssaker, Georgij V. Tsjitsjerin.

En egen oversettelse til russisk av ekspedisjonsplanene, med innledning av Leonid L. Breitfuss, ble også sendt til Sovjetunionen. Her knyttet Breitfuss Aeroarctic-planene opp mot den historiske utforskningen av Den nordlige sjørute langs Sibir-kysten mellom Atlanterhavet i vest og Stillehavet i øst, og understreket hvordan etableringen av en slik rute ville gi tilgang til enorme naturressurser. Breitfuss pekte også på at utbygging av meteorologiske stasjoner som kunne stå for værmeldingstjenester var avgjørende for å realisere det kommersielle potensialet i Den nordlige sjørute. Breitfuss avsluttet med å beklage at Russland dessverre hang etter de europeiske landene i utforskning av Arktis:

I vår tid, når de fleste landområder i verden er fordelt mellom ulike folk, og når den siste fordelingen av de ubesatte områder i Arktis og Antarktis pågår, kan ikke Russland, som et av verdens mest nordlige land, forbli en likegyldig tilskuer. Tvert imot bør man styrke sine arktiske grenser og delta i den gradvise tilegnelsen av Polhavet ved hjelp av transarktisk flygning. Denne utforskningen må uansett i all hovedsak ta utgangspunkt i de russiske nordlige kyster.

Breitfuss visste hvilke knapper han skulle trykke på. Det samme gjorde Nansen, som i et personlig brev til utenrikskommissær Tsjitsjerin pekte på at Aeroarctic-ekspedisjonen «will prove of great importance for the development of [the] vast [Russian] state.» 4. okt. 1924 mottok Nansen et svarbrev, hvor Tsjitsjerin erklærte at man fra sovjetisk side så på luftskipsplanene som et prosjekt av største betydning, både for den vitenskapelige utforskningen av Arktis og for utviklingen av verdensøkonomien.

Tsjitsjerin framhevet at man anså Nansens navn som en garanti for prosjektets seriøsitet. Gjennom tidligere samarbeid med russiske forskningsinstitusjoner og gjennom sitt humanitære engasjement i etterkant av første verdenskrig, hadde Nansen opparbeidet personlige kontakter med sentrale personer i det sovjetrussiske regjeringsapparatet. Bare halvannen måned etter den første brevvekslingen med Nansen kunne Tsjitsjerin rapportere om at en egen kommisjon for transarktisk flygning med luftskip var opprettet direkte under den sovjetiske regjeringen, med akademiker Nikolai Petrovitsj Gorbunov som leder.

På vei til Moskva i november stoppet Bruns i Finland og Sverige for å presentere ekspedisjonsplanene. I Helsingfors hadde Bruns møte med direktøren for det finske havforskningsinstituttet Rolf Johan Witting og professor i astronomi Anders Donner, i Stockholm traff han professor i geologi Gerard de Geer og geografen Sven Hedin, og i Göteborg geolog og polarforsker Otto Nordenskiöld. I svensk presse ble prosjektet omtalt med stor entusiasme under overskrifter som ‘Polarferden – en modern vikingabragd’. Hovedvekten i oppslagene var lagt på ekspedisjonens vitenskapelige innhold, med lengre uttalelser fra blant andre de Geer og professor i mineralogi og polarforsker Axel Hamberg. De to uttrykte sterk tiltro til planen og mente at man kunne forvente viktige geografiske og oseanografiske oppdagelser. Overdirektør Axel Wallén ved det svenske Statens meteorologisk-hydrografiska anstalt kommenterte de planlagte meteorologiske observasjonene, som han mente ville gi et uvanlig godt innblikk i de atmosfæriske forholdene.

Vel tilbake i Norge presenterte Nansen og Bruns i fellesskap Aeroarctics planer i Det geografiske selskapet i Kristiania i slutten av november 1924. Under overskriften «Nansens og kaptein Bruns’ internationale polflukt» meldte Aftenposten om planene, i en noe mer reservert tone enn de svenske avisene:

Den plan, som blev fremlagt i Geografisk Selskap igaaraftes av den tyske kaptein Bruns, kan neppe realisere før om et par aar. Efter hvad kapteinen uttalte, maa man bygge luftskibet først – hvilket vil ta etpar aars tid. Og før bygningen sættes i gang skal planen drøftes av videnskabsmænd i alle land. Det tar sin tid. […] det ser ut til, at det hele desværre er et langt lerret at bleke.

Aftenposten pekte på at både den amerikanske «Shenandoah»-ekspedisjonen, som skulle gå av stabelen sommeren 1925, og Roald Amundsens ferd med luftskipet «Norge», trolig ville gjennomføre sine planer før Aeroarctic, og at Aeroarctic da ville stå igjen med et foretak som bare ville kunne fungere som et supplement til resultater andre allerede hadde presentert. Dette ble tilbakevist av Bruns, Eckener og Nansen. Det grunnleggende vitenskapelige målet med Aeroarctic-ekspedisjonen skilte den fra andre planlagte «polflukter», hvor målet ganske enkelt var å fly over Nordpolen, mente de tre. Man understreket også sterkt nytteverdien i Aeroarctics planlagte forskning, for værmeldingstjenester, fiskerier og jordbruk.

I Norge rekrutterte Nansen ledende geofysikere til Aeroarctic-selskapet. Bjørn Helland-Hansen tiltrådte selskapet som et av de første norske medlemmene etter at Nansen takket ja til vervet som president i 1924. Noe seinere gikk Vilhelm Bjerknes inn som formann for den norske landegruppen i Aeroarctic. Harald Ulrik Sverdrup søkte om medlemskap sommeren 1926 på direkte oppfordring fra Nansen, og ble en viktig medarbeider for Nansen i Norge de neste fire årene. Også Carl Størmer gikk inn som medlem.

På sovjetisk side gikk samarbeidet raskt framover. I juli 1925 reiste Bruns og Nansen til Moskva for å møte Gorbunov og resten av den sovjetiske kommisjonen for transarktisk luftfart og drøfte sovjetisk innsats i prosjektet. I referatet fra forhandlingene erklærte Sovjetunionen sin interesse både for å delta i de vitenskapelige undersøkelsene, og for å bidra i den mer langsiktige planleggingen av en luftbåren transarktisk kommunikasjonsrute mellom Europa og landene ved Stillehavet. Fra sovjetisk side var man særlig opptatt av at en slik rute «gjennom sin allmenne betydning trolig vil føre til økt bosetting i de nordlige delene av SSSR og til utnytting av de rike naturressursene som befinner seg der.» Av referatet framgår det at Sovjetunionen skulle etablere og utruste radiostasjoner i den sovjetiske delen av Arktis som kunne betjene luftskipet, samt stå for oppføring av en eller to fortøyningsmaster.

Samtidig inneholder referatet punkter som viser at den sovjetiske kommisjonen vurderte det internasjonale konfliktpotensialet i prosjektet som stort. For det første ønsket man en vurdering fra Nansen på hvordan man skulle håndtere spørsmålet om statlig suverenitet over eventuelt nyoppdaget land i Arktis. For det andre stilte man seg tvilende til om det var formålstjenlig å organisere ekspedisjonen som et samarbeid mellom flere stater enn bare Tyskland og Sovjetunionen. Nansens svar på det siste var av pragmatisk art, og knyttet an til tidas stormaktspolitiske situasjon: Et luftskip av den størrelsen som Aeroarctic-ekspedisjonen krevde, måtte konstrueres ved et tysk verft. På grunn av Versailles-traktatens bestemmelser trengte Tyskland særskilt tillatelse fra ententemaktenes regjeringer for å starte byggingen, og en slik tillatelse var gitt fordi ekspedisjonen var bredt internasjonalt forankret, argumenterte Nansen. Når det gjaldt suverenitet over nyoppdaget land, meldte Nansen at dette foreløpig ikke hadde vært diskutert i Aeroarctics organer, men at han forutsatte at nytt land nord for den sibirske kysten måtte regnes som sovjetisk område.

Referatet viser at Nansen hadde en nøkkelrolle i å sikre sovjetisk deltakelse i Aeroarctic-prosjektet. Samtidig synliggjør spørsmålene fra kommisjonen de sovjetiske myndighetenes ambivalens i forhold til deltakelse i Aeroarctic. På den ene siden innså man de potensielle gevinstene, på den andre siden fryktet man for konsekvensene hvis man slapp andre stater til i det man anså som strategisk viktige områder for sovjetstaten. Den raske utviklingen innenfor luftfart på 1920-tallet ble av sovjetmyndighetene ansett som en potensiell trussel mot nasjonale interesser i Arktis, både når det gjaldt næring, transportruter og forsvar. Den langstrakte sibirske kysten og ressursene utenfor den måtte sikres. I 1926 lanserte Sovjetunionen det såkalte sektordekretet som et svar på de nye utfordringene de forbedrede transportmulighetene i Arktis stilte statene overfor. Dekretets utgangspunkt var at effektiv okkupasjon gjennom tilstedeværelse i praksis var umulig i de arktiske områdene, og at gjensidig anerkjennelse av suverenitet over sektorer i forlengelse av nordstatenes kyster var det beste alternativet. Dekretet kom som et svar blant annet på erklæringen fra Roald Amundsen høsten 1925 om at nytt land som ble oppdaget under ferden med luftskipet «Norge» mellom Spitsbergen og Alaska ville bli erklært for amerikansk eller norsk territorium. Sektordekretet ble gjenstand for en rekke forhandlinger mellom Sovjetunionen og de andre nordlige statene i de påfølgende tiårene, og oppnådde ikke status som gjeldende folkerett. Sovjetunionen på sin side forholdt seg til dekretet, og opprettet gjennom siste del av 1920-tallet en rekke stasjoner og anlegg på øygruppene innenfor den sovjetiske sektoren for å styrke sine krav.

De sovjetiske myndighetenes interesse for Aeroarctic-prosjektet må forstås på en todelt bakgrunn, både ut fra behovet for å være til stede på en arena hvor sovjetiske interesser sto på spill, og ut fra nytteverdien som de vitenskapelige undersøkelsene kunne ha, særlig for utnyttingen av naturressursene i det sovjetiske Arktis. Sommeren 1927 kunne Izvestija melde at utrustningen av to store radiostasjoner var i gang på Novaja Semlja og på Belij-øya i Karahavet. I tillegg rapporterte avisa at fortøyningsmaster for Aeroarctics luftskip var planlagt oppført enten i Murmansk, Leningrad eller Moskva. Den sovjetiske deltakelsen på Aeroarctic-selskapets første generalforsamling i Berlin viser også hvordan man fra russisk side investerte i prosjektet.

Generalforsamlinger i Berlin og Leningrad

Gjennom vinteren 1925/1926 fortsatte Nansen og Bruns sin promotering av Aeroarctic-ekspedisjonen. Arbeidet ga resultater, og selskapets første generalforsamling, avholdt i Berlin 9.–13. november 1926, samlet polarforskere, luftfartsforskere og ingeniører fra en rekke europeiske land samt Sovjetunionen og USA. Organisasjonen omfattet nå en medlemsmasse på tvers av skillelinjene fra verdenskrigen. Meteorologen Napier Shaw representerte britiske forskningsmiljø, og holdt foredrag om Nordpolregionens innvirkning på værforholdene i den nordlige hemisfæren. Louis A. Bauer fra The Carnegie Institution i Washington og L. Palazzo, direktør for det italienske sentralkontoret for meteorologi og geodynamikk i Roma, snakket begge om behovet for innsamling av magnetiske og elektriske data i polarområdene. Fra Tyskland deltok fem foredragsholdere, blant andre Bruns selv, som snakket om tekniske sider ved utviklingen av luftskip for ekspedisjonen. Sovjetunionen stilte med en stor delegasjon hvorav to deltakere holdt foredrag. Direktør for det magnetiske og meteorologiske observatoriet i Irkutsk, Vladimir Sjostakovitsj, drøftet teorier om hvordan forholdene i det høye Arktis påvirket klimaet i Sibir, mens Rudolf L. Samoilovitsj, leder for Instituttet for utforskning av nordlige områder, snakket om framtidige geologiske oppgaver innen arktisk forskning. Norge var representert med hele fire foredrag. Nansen innledet om det vitenskapelige behovet for arktisk forskning, Vilhelm Bjerknes la fram «die Polarfronttheorie», Harald Ulrik Sverdrup presenterte meteorologiske data fra Maud-ekspedisjonen, og Bjørn Helland- Hansen snakket om framtidig oseanografisk forskning i Arktis.

Den andre generalforsamlingen i selskapet ble avholdt ved Vitenskapsakademiet i Leningrad halvannet år seinere, i juni 1928. Aeroarctic hadde nå vokst til en stor internasjonal organisasjon med i alt tjue landegrupper. Blant disse var den tyske og den sovjetiske de klart største, med henholdsvis 102 og 62 enkeltmedlemmer. Den norske landegruppen telte ti stykker og representerte hele bredden i det norske polarforskermiljøet, noe som viser at prosjektet ble ansett som viktig fra flere hold. De fleste kom fra de geofysiske forskningsfagene: Nansen, Sverdrup, Helland- Hansen og Bjerknes, samt direktør ved Det norske meteorologiske institutt Theodor Hesselberg og professor i matematikk ved Universitetet i Oslo Carl Størmer. Men her var også Adolf Hoel, leder av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser og representant for en topografisk kartleggingstradisjon som hadde stor interesse av å sikre norske territorielle krav i polarområdene. I tillegg møtte formann i Det norske geografiske selskapet O. J. Skattum, professor i geologi ved Universitetet i Oslo Olaf Holtedahl og fiskerikonsulent Oscar Sund. Den norske gruppen var nå blitt større enn både den svenske, danske og finske.

Generalforsamlingen var preget av entusiasme, og av møtereferatene framgår det at man håpet å kunne gjennomføre en ekspedisjon allerede våren 1929. Flere resolusjoner ble vedtatt, blant annet om å arbeide for permanente sovjetiske meteorologiske stasjoner på Novaja Semlja og Franz Josefs Land, og å åpne stasjonene for internasjonal forskning i forbindelse med det andre internasjonale polaråret. I sin åpningstale til generalforsamlingen understreket Nansen den samfunnsmessige nytteverdien i Aeroarctics forskningsprogram:

Betydningen av Arktis i den vitenskapelig-tekniske utvikling av jordkloden er klar og uomtvistelig. Det er kjent at været i Nord-Europa og Nord- Amerika er nær knyttet til de atmosfæriske forholdene som utspiller seg i polarområdene. Å studere de atmosfæriske forholdene er å heve de meteorologiske prognosene til et nytt nivå, noe som vil være av største betydning for økonomien.

Samtidig var flere grunnleggende forhold knyttet til ekspedisjonen fortsatt under drøfting.

Spørsmålet om hvordan man skulle klare å slippe mannskap ned på isen for å gjøre undersøkelser, var uavklart. Det samme gjaldt luftskipets lastekapasitet og følgelig muligheten til å frakte med seg vitenskapelige utstyr, samt utvikling av forbedret meteorologisk utstyr, for å unngå at luftskipet havnet i farlig vær i Arktis. På egne lukkede sesjoner diskuterte man valg av sted for etablering av en luftbase med fortøyningsmast på sovjetisk territorium.

For å framskynde arbeidet med luftbasen sendte Aeroarctic-ledelsen et telegram til den sovjetiske regjeringen på generalforsamlingens siste dag, undertegnet av Nansen, Bruns og den ledende russiske havforskeren Nikolai Knipovitsj. Her ba man om at sovjetiske myndigheter enten selv bygde fortøyningsmast eller stilte de nødvendige midler til rådighet. Svaret kom allerede 31. juli: den sovjetiske regjeringen ville nedsette en kommisjon som skulle utarbeide en femårsplan for vitenskapelig utforskning av Arktis. Hovedpunktene i planen skulle være etablering av geofysiske observatorier på Novaja Semlja, Franz Josefs Land og Severnaja Semlja, samt oppføring av en fortøyningsmast for Aeroarctics planlagte ekspedisjon. Situasjonen så lys ut for luftskipsentusiastene.

Amerikanerne engasjeres

I løpet av 1928 ble det imidlertid stadig tydeligere at Aeroarctic-selskapets finansielle situasjon var vanskelig. I Tyskland hadde Hugo Eckener organisert flere kronerullingskampanjer, og også sikret finansiering fra Transportministeriet til byggingen av luftskipet LZ-127 «Graf Zeppelin », men fortsatt manglet store midler til ekspedisjonen. For å bidra til økonomien reiste Nansen på foredragsturné i USA, først i mai 1928 og deretter igjen på nyåret 1929. Nansen talte for prominente forsamlinger i fullsatte lokaler, blant annet i Washington Academy og Geographical Society i New York. Tema for foredragene var framtidsutsiktene innenfor polarforskninga og luftskipets betydning for å flytte forskningsfronten. Aeroarctics planer hadde blitt presentert i amerikanske media tidligere, men med Nansens to turneer økte oppmerksomheten betraktelig. Også andre forhold ga økt oppmerksomhet i amerikansk offentlighet: Sommeren 1928 ble det organisert en egen amerikansk avdeling av Aeroarctic, og avdelingens sekretær I. P. Tolmatsjov arbeidet aktivt for å få publisert omtale av ekspedisjonsplanene i aviser og vitenskapelige tidsskrift. Samtidig ble det gjennomført en prøveflygning over Atlanterhavet med luftskipet, fra Friedrichshafen i Tyskland til Lakehurst i New Jersey, under ledelse av Hugo Eckener. Flygningen hadde med passasjerer og post, og ble omtalt i amerikanske Science News-Letter som et bevis på «the practical value of trans-Atlantic transportation lines.»

Mobiliseringen blant amerikanske forskere ga gode resultater. Per januar 1929 hadde den amerikanske landegruppen vokst til 34 medlemmer, deriblant kjente navn innen polarforskningen som Vilhjalmur Stefansson. Sommeren 1929 utarbeidet Aeroarctic-ledelsen et engelskspråklig memorandum hvor man framhevet den samfunnsmessige nytteverdien av ekspedisjonens forskningsprogram og forklarte behovet for store, langsiktige og transnasjonale investeringer. Man understreket også sterkt forskjellen mellom Aeroarctic-ekspedisjonen og andre flygninger i Arktis:

[T]he object of the Aeroarctic and the numerous scientists of world renown who are working for purely scientific purposes as well as for the possibility of forecasting the weather conditions in our latitudes and thus serving the interests of agriculture, navigation, trade, air transportation, etc., is not the realization of an ambition of a rather sporting character.» Det var ikke et spørsmål om det var mulig å krysse Nordpolen. Aeroarctics mål kunne utelukkende nås «as a result of year-long, even decade-long work in the described direction, with the support of the scientific world and the Governments of the nations interested in the solution of these problems, therefore, so to say, of all the nations of the cold and temperate zones of the Northern hemisphere.

På samme måte som i Sovjetunionen, arbeidet Nansen, Bruns og den amerikanske landegruppen målrettet overfor amerikanske myndigheter for å få til et samarbeid om reising av fortøyningsmast og luftbase i Alaska. Hoveddelen av kontakten med amerikanske myndigheter gikk via Ino A. Fleming, visepresident for den amerikanske landegruppen og visedirektør ved Instituttet for jordmagnetismeforskning ved Carnegie Institution, Washington. I løpet av våren og sommeren 1929 skrev Nansen, Bruns og Fleming fra hver sin kant til det amerikanske utenriksdepartementet, innenriksdepartementet, forsvarsdepartementet, marinen og flyvåpenet med forespørsler om praktisk hjelp. Særlig trengte man hjelp til å framskaffe tanker til oppbevaring av luftskipets hydrogengass, samt frakting av tankene til Alaska. Henvendelser om redusert pris på drivstoff ble sendt til Standard Oil Company, og forespørsler om økono- misk støtte ble sendt til flere vitenskapelige institusjoner, deriblant National Geographic Society, Rockefeller Foundation og Daniel Guggenheim Fund. I første runde fikk Aeroarctic avslag, både fra amerikanske offentlige instanser og fra forskningsinstitusjonene. I mars henvendte Nansen seg direkte til president Herbert Hoover og redegjorde for ekspedisjonsplanene. Han understreket at det begynte å haste med oppføring av mast i Alaska, og med en praktisk løsning på frakt av forsyninger og drivstoff for ekspedisjonen til den planlagte luftbasen. President Hoover svarte at han ville be sjøfartsdepartementet om en utredning, men heller ikke dette ga fortgang i saken. I mai 1929 gjennomførte Eckener en verdensomseiling med luftskipet som startet med maskintrøbbel og nestenulykke over Barcelona. Selv om Eckener klarte å gjennomføre flygningen, var kritiske stemmer raske til å peke på faremomentene knyttet til den unge luftskipsteknologien. Det ble gradvis klart at en ekspedisjon i løpet av 1929 var urealistisk.

Parallelt med innsatsen overfor de amerikanske myndighetene ble også et stort arbeid lagt ned i å sikre støtte for prosjektet lokalt i Fairbanks, Alaska, der fortøyningsmasten på amerikansk side skulle oppføres. Arbeidet ble i all hovedsak gjort av Fleming, på vegne av den amerikanske landegruppen i Aeroarctic. Helt i slutten av juli 1929 kunne Fleming melde om at opinionen i Fairbanks var positiv og at ressurssterke innbyggere stilte seg bak prosjektet. Også det amerikanske forsvaret var nå kommet på glid når det gjaldt forsyning og frakt av gasstanker. En tredje seier for selskapet kom 7. august: Nansen mottok brev om at Fleming hadde klart å lande en svært lukrativ avtale med pressekonsernet Hearst Newspapers om rettighetene til omtale av Aeroarctic-ekspedisjonen. En første utbetaling på 10 000 dollar var allerede foretatt. Situasjonen så med ett mye lysere ut.

Diplomatisk aksjon

Med den tilsynelatende avklaringen av de økonomiske og logistiske problemene på amerikansk side, var tiden inne for formelle henvendelser på mellomstatlig plan. I midten av august 1929 skrev Nansen til Norges statsminister Johan Ludwig Mowinckel og ba om hjelp til en «diplomatisk aksjon». Nansen presenterte prosjektet og understreket at ekspedisjonen var del av en større vitenskapelig plan som skulle bidra til «å grunnlegge den nye tids forskning på disse [polarvitenskapelige] områder». Han understreket Norges ledende stilling innenfor den geofysiske utforskningen av Arktis, og pekte særlig på arbeidet som var gjort av den norske meteorologiske skole med professor V. Bjerknes i spissen:

Det vil sikkerlig komme til å få stor betydning for fremtidens meteorologi og for forutsigelsen av været, hvilket vil være av stor viktighet ikke minst for vårt lann.» Derfor var det naturlig at Norges regjering, på vegne av Aeroarctic-selskapet, kontaktet regjeringene i de berørte landene – Tyskland, Danmark, Sverige, Finland, Sovjetunionen, Storbritannia, Canada og USA – «for å opnå et effektivt samarbeide.

Viktigst var det å sikre tilsagn til å benytte luftrommet over de nordlige statene. I tillegg ønsket man logistisk samarbeid med de ulike landenes radio- og værstasjoner, samt en generell tilslutning til ekspedisjonens vitenskapelige plan. I et eget engelskspråklig vedlegg signert av Nansen ble det vitenskapelige innholdet i ekspedisjonen forklart i enkle formuleringer, med særlig vekt på prosjektets nytteverdi for handelsruter, sjøfart og fiskeri i Arktis. Mowinckel og Utenriksdepartementet stilte seg raskt til rådighet, og ba om å få oversendt 14 eksemplarer av kart med ekspedisjonens planlagte reiserute inntegnet. Allerede i begynnelsen av september gikk et rundskriv fra UD til de norske legasjonene i Berlin, København, Stockholm, Helsingfors, Moskva, London og Washington, samt til generalkonsulatet i Montreal. To uker senere mottok Nansen beskjed om at positive svar hadde begynt å komme inn.

Fiasko

De økonomiske vanskene var imidlertid ikke ryddet av veien. Deler av finansieringen manglet fortsatt, og krakket på Wall Street-børsen i oktober 1929 gjorde det langt vanskeligere for Aeroarctic-selskapet å finne sponsorer. Det største problemet var å skaffe den påkrevde forsikringen av luftskipet og mannskapet under ekspedisjonen. Toneangivende forskere utenfor Aeroarctic-selskapet stilte spørsmål ved luftskipets flygedyktighet i Arktis, og Nansen og Bruns jobbet intenst for å overbevise offentligheten om realismen i prosjektet. Etter lengre tids forhandlinger med tyske forsikringsselskap innledet Aeroarctic samtaler med britiske og amerikanske selskap seinhøstes 1929. Heller ikke dette førte fram, og i midten av november skrev Nansen til Harald Ulrik Sverdrup, som ventet på instrukser om videre forberedelser til ekspedisjonen fra norsk side:

… Jeg skriver da disse linjer bare for å si Dem at jeg fremdeles venter. Jeg finner at det ikke godt er mulig å ta noen skritt med bestillinger og forberedelser så lenge det ser så usikkert ut om ferden overhodet kan finne sted, og om vi altså vil være i stann til å opfylle de forpliktelser vi påtar oss. Det er en fortvilet stilling å være i, idet den kostbare tid går, […] Bruns å herrene i Berlin håber vistnok at hvis [forsikrings-]selskapene ikke kan overtales, det da måtte være mulig å få regjeringene til solidarisk å overta garantien, og vil at den norske regjering skal ta initiativet dertil. Men den norske regjering kan ikke gjøre det uten Stortinget og jeg ser ingen utsikt til at dette vilde gå med på det, og selv om det var en mulighet vil det iallfall ta for lang tid. Dette forståelig i all hast, med mange hilsener, …

Forsikringsproblemet lot seg ikke løse. På nyåret 1930 mottok Nansen brev fra Ino Fleming, som skrev at man på amerikansk side ikke var villig til å vente lenger på en bekreftelse fra Aeroarctic-ledelsen i Europa om at ekspedisjonen virkelig ville finne sted i 1930. Etter en enorm arbeidsinnsats for Aeroarctic gjennom 1929, både overfor innbyggerne i Fairbanks, amerikanske myndigheter og presse, var Fleming nå opprørt over mangelen på resultater. På vegne av investorene i Fairbanks krevde Fleming at de lokale midlene som var lagt ned i bygging av lufthavn ble refundert. Lignende brev ble også sendt til Bruns, og Fleming uttrykte sterk skuffelse over mangelen på avklaringer fra Aeroarctic-ledelsens side.

For Nansen var dette et hardt slag. I de etterlatte papirene fins det to ulike svar fra Nansen til Fleming, datert henholdsvis 22. og 24. februar 1930. I det første brevet beklager Nansen situasjonen og uttrykker skuffelse og overraskelse over tingenes tilstand. Nansen understreker at han selv ikke forutså at det ville bli problemer med forsikringen, og at han, som resten av ledelsen i selskapet, hadde trodd at verdensomseilingen med Eckener som kaptein i 1929 ville sikre godt ry for luftskipet og en solid forsikring for den arktiske ekspedisjonen. Nansen understreker også at han hadde bedt eksplisitt om å slippe administrativt ansvar da han gikk inn i prosjektet, og han fraskriver seg ansvar overfor innbyggerne i Fairbanks. Han avslutter med å love å skrive til Bruns for å høre hva som kan gjøres.

Brevet ble trolig aldri sendt, for i versjonen som Nansen forfattet to dager seinere er tonen en annen. Nansen er mindre unnskyldende og igjen optimistisk på ekspedisjonens vegne. Han forsikrer at alt gjøres for å få gjennomført ekspedisjonen i 1931, og understreker at selskapets ulike medlemmer har et kollektivt ansvar for prosjektet og at de alle sitter i ‘only honorary positions without being paid one cent for their work’. Nansen informerer også om hovedtrekkene i økonomien, og skisserer en måte å få informert de amerikanske involverte aktørene på. Lignende brev ble også sendt til en rekke amerikanske institusjoner som var involvert i ekspedisjonen. Nansen tok altså et stort personlig ansvar, og fortsatte å promotere ekspedisjonsplanene til tross for alle tilbakeslagene. Sammen med Fleming informerte han de amerikanske bidragsyterne og offentligheten om utsettelsen av ekspedisjonen til 1931, blant annet gjennom en artikkel i tidsskriftet Science.

Selv skulle Nansen ikke få oppleve sluttføringen av sitt siste store ekspedisjonsprosjekt. I mai 1930 døde han, 69 år gammel. Året etter gjennomførte Aeroarctic-selskapet en sterkt redusert ekspedisjon i form av en flygning over sovjetiske nordområder. Ekspedisjonen fikk en del forskningsdata, men markerte samtidig slutten på Aeroarctic-selskapets virksomhet.

Nasjonal ære og vitenskapelig internasjonalisme

Som vi har sett, var det en rekke sammenvevde forhold som førte til Aeroarctic-selskapets fiasko. Kombinasjonen av ny og dristig teknologi, sterke spenninger i stormaktsrelasjonene og en krevende økonomi gjorde prosjektet vanskelig. Aeroarctic-selskapets avhengighet av det tyske Zeppelin- verftet med Hugo Eckener i spissen ble også i økende grad et problem mot slutten av 1920-tallet. Eckener hadde en nøkkelrolle i å framskaffe finansiering til bygging av luftskipet, og hadde sterke kommersielle og tyske nasjonalpolitiske interesser knyttet til prosjektet som ikke sammenfalt med de vitenskapelige ambisjonene til Nansen og rekken av prominente polarforskere i selskapets medlemsmasse. Mot slutten av 1920-tallet markedsførte Eckener Zeppelin-luftskipet i stadig flere sammenhenger som et symbol på nasjonal gjenreisning og stolthet i et Tyskland preget av nederlag og bitterhet over krigsoppgjøret. Dette ble særlig tydelig etter fallet i verdensøkonomien fra oktober 1929, da Eckener gikk i spissen for krav om å få fjernet de økonomiske sanksjonene mot Tyskland. Eckeners bruk av luftskipet til å fronte tysk teknologisk og nasjonal styrke sto i direkte motsetning til Aeroarctic-selskapets ambisjoner om internasjonalt forskningssamarbeid som fredsskapende virksomhet. Nansen på sin side arbeidet målrettet sammen med Bruns og andre internasjonalt orienterte medlemmer i selskapet for å framheve Aeroarctics vitenskapelige og fredsskapende ambisjoner.

Nansens engasjement i Aeroarctic har paralleller i andre deler av hans virke på 1920-tallet. I etterkant av første verdenskrig var det flere som tok til orde for at de små, nøytrale landene hadde en særskilt forpliktelse til å arbeide for at forskningen igjen fikk den nødvendige internasjonale kontaktflaten. Forskere fra begge sider av skyttergravene måtte få en nøytral plass å møtes. Ett konkret resultat av denne tanken ble Instituttet for sammenlignende kulturforskning i Oslo, opprettet i 1922. Som argument for opprettelsen av instituttet ble det vist til den fredsskapende funksjonen det kunne ha – men også til hvordan forskningen kunne «skaffe Norges navn en ærefuld plads i nationernes række, og bidra til at Norge i fremtiden kan gjøre en større kulturel indsats». Det kan se ut som argumentet for sikre Norge nasjonal ære gjennom vitenskapen var mindre til stede i argumentasjonen for Aeroarctic.

Instituttet for sammenlignende kulturforskning fikk flere satsingsområder. Ett var arktiske kulturstudier, og Nansen ble i 1925 leder for instituttets arktiske utvalg. Hans engasjement her har flere likhetstrekk med hans arbeid for Aeroarctic. Nansen hadde helt siden sitt opphold på Grønland i 1888–89 og arbeidet med boka Eskimoliv, hatt stor interesse for inuittenes kultur spesielt og for arktisk kultur generelt. I 1924 gjorde Nansen og instituttet et framstøt overfor Det geografiske selskapet i Leningrad om organisering av en bredt anlagt etnografisk forskningsekspedisjon til Kola-halvøya, i samarbeid med sovjetiske myndigheter og kulturforskere. Nansen fikk en sentral rolle i å skaffe de nødvendige godkjenninger fra sovjetiske myndigheter. Denne jobben viste seg å være langt vanskeligere enn arbeidet med Aeroarctic, og etter et drøyt år med forhandlinger om ekspedisjonsplanene mellom de norske og sovjetiske aktørene ble prosjektet lagt på is.

En hovedgrunn til at Kola-ekspedisjonen mislyktes, var at russerne ikke uten videre ønsket å slippe inn en utenlandsk ekspedisjon på sitt territorium. Sovjetiske myndigheter hilste «venskapelig konkurranse og samarbeid i videnskapelig arbeid» velkommen, men de forutsatte en felles deltakelse i utarbeidelsen, gjennomføringen og ledelsen av det de betegnet som en sovjetisk-norsk ekspedisjonen, samt at alle vitenskapelige resultater også skulle publiseres på russisk. Dette var forutsetninger som ble vanskelig å akseptere på norsk side. Laura Spelman Rockefeller Memorial hadde bevilget 150 000 kroner til ekspedisjonen. Resten av finansieringen skulle komme kom fra norske vitenskapelige fond. Derfor ville det ifølge Nansen «være helt å forandre ekspedisjonens karakter» om de skulle gjøre som russerne krevde, det kunne verken nordmennene eller de amerikanske sponsorene godta. Sovjetiske vitenskapsmenn som deltakere, ja, men ekspedisjonen skulle være norsk.

Nansens sterke idealisme på vegne av Aeroarctic og den vitenskapelige internasjonalismen som han gikk i bresjen for innenfor rammene av selskapet, gjør dette til en særlig interessant del av hans biografi. På generalforsamlingene i Berlin og Leningrad var Nansen en ledende figur, som talte for forskningssamarbeid på tvers av grenser og hevet over stormaktsmotsetninger. Han framhevet også den avgjørende rollen som slikt samarbeid kunne ha når det gjaldt å flytte forskningsfronten. I tidsskriftet Arktis, redigert av Leonid Breitfuss og utgitt av Aeroarctic, ser vi hvordan Nansen og andre av selskapets medlemmer drev vitenskapelig internasjonalisme i praksis. Mangfoldet av språk – tysk, fransk, engelsk og esperanto – samt rekken av ledende navn innen tidas geofysiske forskning internasjonalt blant artikkelforfatterne, er talende. Artiklene i Arktis ble da også referert til i samtidas viktigste geografiske tidsskrifter.

Det er nærliggende å anta at Nansens engasjement i Aeroarctic-selskapet har fått så lite omtale i den biografiske litteraturen rett og slett fordi prosjektet ble langt mindre omfattende enn planlagt. Å omtale Aeroarctic-planene som et luftslott er derimot direkte misvisende. Til tross for selskapets nokså korte levetid, etterlot Aeroarctic seg en betydelig vitenskapelig arv. 1931-ekspedisjonen har i internasjonal forskningslitteratur blitt karakterisert som en forskningsmessig suksess, selv om den ble kraftig avkortet i forhold til de opprinnelige planene. Viktigere er det at Aeroarctics forskernettverk og flere av selskapets vitenskapelige planer levde videre gjennom Det andre internasjonale polaråret på 1930- tallet.