Glasiolog og polarforsker
1919–1985
Fullt navn: Stig Valter Schytt
Valter fra Stockholm ble bitt av polarbasillen som åtteåring, da han så Umberto Nobiles luftskip «Italia» gli over byen på sin ferd mot Nordpolen. Han tok på 1940-tallet utdanning som glasiolog, med Hans W:son Ahlmann som mentor. Fra Ahlmann fikk Schytt vakt interessen for å studere sammenhengen mellom isbreer og kilmaforandringer. Han var hele sitt voksne liv knytta til avdelinga for fysisk geografi ved Stockholms Universitet, professor fra 1963.
For å studere slike spørsmål bygde Schytt opp Tarfala forskingsstasjon i Kebnekaise-massivet, der han var bestyrer fra starten i 1947 til 1985. Ahlmann var primus motor bak planlegginga av den store Maudheim-ekspedisjonen til Antarktis 1949–52. Dette var et norsk-britisk-svensk samarbeidsprosjekt, som etter hvert fikk Norsk Polarinstitutts første direktør: Harald Ulrik Sverdrup i spissen. John Giæver var leder for selve ekspedisjonen, med Schytt som nestkommanderende.
Valter blir tilsatt som leder for den svenske glasiologigruppa. Britene tar seg av geologien, mens nordmennene står for kartlegging og meteorologi. Schytt leda pionerarbeidet med å gjennomføre den første iskjerneboringa i Antarktis. Dette ga viktig ny kunnskap om den antarktiske isdynamikken. Med nokså primitivt utstyr fikk de henta opp isprøver fra hundre meters dyp. Målingene viste bl.a. at temperaturen nedover var svakt stigende! I 1958 tok Schytt doktorgraden på snø- og isstudiene fra Antarktis.
Maudheim-ekspedisjonen viste at internasjonalt samarbeid på det store kontinentet i sør både var mulig og fruktbart. I 1957 ble det opprettet en internasjonal komité: Scientific Committee on Antarctic Research. Valter Schytt ble den første sekretæren for SCAR.
I polaråret 1957–58 deltok Schytt sammen med svenske, finske og sveitsiske forskere på en vitenskapelig ekspedisjon til Kinnvika på Nordaustlandet. I 1966 var han igjen tilbake på Nordaustlandet i spissen for en stor svensk glasiologiekspedisjon.
I 1980 var Schytt vitenskapelig leder for den store Ymer80-ekspedisjonen. Ekspedisjonen markerte hundreårsjubileet for «Vega»s hjemkomst etter sin ferd gjennom Nordøstpassasjen, og ferden besøkte store havområder rundt Svalbard med avstikkere til Grønland og russisk sektor av Barentshavet.
Barsk og sterk – eller full og infantil?
Mannsbildet i norsk polarlitteratur I denne artikkelen skal jeg forsøke å peke på noen sentrale trekk ved den mannsrollen vi kan finne gjenspeilet i norsk polarlitteratur. Jeg skal deretter forsøke å sammenholde denne mannsrollen med et materiale hentet fra bøker av to utlendinger – østerrikeren Carl Weyprecht (1877) og dansken Peter Tutein (1928). Underveis blir […]
Karl Weyprecht og ideen om et Polarår
Etter hjemkomsten fra den østeriksk-ungarske nordpolekspedisjonen arbeidet Weyprecht sterkt for internasjonalt samarbeid i polarforskningen, og tok initiativet til det første internasjonale polarår (1882–1883) i 1875. Han mente at store summer og enorme anstrengelser ble gjort for å navnsette og erobre isdekka land i de enkelte nasjoners interesse. I dette bildet spilte imidlertid den samla vitenskapelige […]
Polaråret 1882–83
Det første Polaråret ble arrangert i 1882-83, og Norge var aktivt med helt fra starten. Det skyldtes særlig Henrik Mohn, foregangsmann for den norske polarforskningen. Under det første Polaråret, fra 1. august 1882 til 31. august 1883, hadde Norge sin hovedstasjon i Bossekop (Alta), og en bistasjon i Kautokeino. Stasjonen ble lagt til Bossekop etter anvisning […]