Rederen Lars Christensen sendte fra 1926 vitenskapelige ekspedisjoner til nye og ukjente områder i Antarktis. Et resultat av disse ekspedisjonene var at Bouvetøya og Peter I. øy var annektert for Norge. Til sammen utrustet han ni ekspedisjoner. På fire av disse ble det benyttet fly. En forutsetning for forskningsekspedisjonene var at han disponerte rederiets hvalbåter, kokerier og tankskip som base.
Annektering av land
Storbritannia hadde på dette tidspunktet ennå ikke foretatt noen okkupasjon av området mellom 160° øst og 45° øst, det senere Australian Antarctic Territory. På imperiekonferansen i London i 1926 var det imidlertid kommet frem at samveldet tok sikte på videre ekspansjon i Antarktis. Ved forhandlingene mellom Norge og Storbritannia, som førte til den norske annekteringen av Bouvetøya i 1928, ble det inngått en hemmelig avtale. Norge forpliktet seg til å avstå fra annekteringer i de områdene som var nevnt i resolusjonen fra konferansen. Det var enighet i det politiske miljøet i Norge om at det var viktig for hvalfangstnæringen med territorielle besittelser. Det samme mente britene. Enderby Land var nevnt i resolusjonen fra imperiekonferansen og britene hadde dermed markert at de var interesserte i området.
Flyekspedisjon i 1929–1930
I likhet med tidligere ekspedisjoner skulle Christensens Norvegia-ekspedisjon i 1929–30 annektere ukjent land. Den var ledet av flygeren Hjalmar Riiser-Larsen og utrustet med to fly. Finn Lützow-Holm var også med som flyger og Nils Larsen var «Norvegia»s kaptein. Oppgaven var å trenge inn til Enderby Land ved 55° øst og utforske områdene vestover mot Wedell-havet (senere kalt Dronning Maud Land).
Ekspedisjonen startet den 4. november 1929 med å kartlegge Bouvetøya, før den satte kurs mot kysten av Enderby Land. Den 7. desember 1929 ble området oppdaget og kartlagt fra luften. På grunn av værforholdene kunne ikke Riiser-Larsen og Lützow-Holm gjennomføre selve okkupasjonshandlingen før den 22. desember. Etter å ha parkert flyet på isen gikk de på ski mot noen fjell et stykke unna. Været ble raskt dårligere og de måtte derfor heise det norske flagget på et skjær. For Riiser-Larsen var det et av de største øyeblikkene i hans liv:
En uendelig ro over landskapet og en jublende glede i sinnet. – Vi kunne ha sittet i timevis og sett på flagget der vinden lekte omring det.
Nils Larsen skrev i sin dagbok at det første Riiser-Larsen sa da de landet etter flyturen var: «Ja – nu er Enderby norsk». Da Christensen fikk telegram om annekteringen julaften 1929 sendte han melding til kongen og utenriksdepartementet.
Britisk utforskning
Samtidig med den norske ekspedisjonen i 1929 var Sir Douglas Mawson på vei fra Australia til områdene lenger øst i Antarktis med ekspedisjonsskipet «Discovery». Den første British-Australian–New Zealand Antarctic Resarch ekspedisjonen startet fra Cape Town den 19. oktober 1929. Oppdraget var å utforske og kartlegge sektoren på østsiden av det antarktiske kontinentet syd for Australia.
Motivet var både politisk – okkupere alle områdene som var nevnt på imperiekonferansen – og økonomisk. Den norske hvalfangsten i dette området hadde vakt uro i Storbritannia. Mawson skulle starte undersøkelsene ved kysten av Queen Mary Land på 160° øst og derfra seile mot Enderby Land på 45° øst. Han var ikke flyger, men ekspedisjonen hadde med seg et fly og to piloter. Kaptein om bord var John King Davis.
Mellom 31. desember og 5. januar utforsket de kystlinjen mellom 70° og 60° øst. Mawson håpet å gå i land, men «Discovery» måtte etter noen dagers kamp mot pakkisen gi opp forsøkene. Mawson bestemte seg derfor til å fortsette så raskt som mulig vestover. Han hadde den 9. januar fått telegram fra det australske utenriksdepartementet om at Riiser-Larsen og Norvegia ekspedisjonen hadde okkupert Enderby Land. Den 13. januar gikk likevel en gruppe fra «Discovery» i land på nordspissen av Enderby Land (Proclamation Island) på 53° øst. Her okkuperte Mawson alt land som lå innenfor sektoren mellom 73° og 47° øst. Dette skjedde tre uker etter at Riiser-Larsen og Lützow-Holm hadde tatt Enderby Land i besittelse for Norge. Legger man oppdagerprioritet til grunn var området norsk. Men så enkelt var det ikke.
Hemmelig avtale
Da utenriksdepartementet i oktober 1929 fikk melding om den britiske ekspedisjon, ble den norske legasjonen i London bedt om å informere regjeringen i Storbritannia om at «Norvegia»-ekspedisjonen hadde fått myndighet til å ta nytt land i besittelse.
Forutsetningen var at det ikke skulle okkuperes land som var nevnt i dokumentene fra imperiekonferansen i 1926. Et møte ble holdt mellom den britiske sendemannen i Oslo og stats- og utenriksminister Mowinckel 21. desember, dagen før Riiser-Larsen okkuperte Enderby Land. Her ble faren for interessekonflikt mellom de to landene diskutert. Aagaard skriver at Christensen ble anmodet av Mowinckel om å gi nye instruksjoner til Riiser-Larsen, som gikk ut på å søke etter nytt land mellom 45° øst og 15° vest. Christensen skriver:
In giving these instructions, I did not intend to admit any alien claim to the discoveries which were made at about 58° and 50° E.
Visste Christensen om den hemmelige avtalen på forhånd? Aagaard hevder at rederiet hadde fått tillatelse fra utenriksdepartementet til å bemyndige sine kapteiner, som skulle til Sydishavet i fangstsesongen 1927–28, til å okkupere ukjent land. Samtidig ble han informert om den hemmelige avtalen som eksisterte mellom Norge og Storbritannia.
Christensens kokeri «Thorshammer» drev fangst syd for Bouvetøya, men skulle fortsette lenger mot syd og øst ved Enderby Land hvis de ikke fant nok hval. De fikk imidlertid full last tidlig i sesongen og planen om å gå østover ble oppgitt. Innholdet i dokumentet med fullmakten ble glemt fordi Christensen ikke heftet seg tilstrekkelig ved ordlyden. Da han i forbindelse med «Norvegia»-ekspedisjonen i 1929 fikk ny tillatelse til å annektere land ble ikke den hemmelige avtalen nevnt spesielt. Det er derfor sannsynlig at han var i god tro. Han ville ellers neppe informert konge og regjering. Riiser-Larsen fikk ikke vite om avtalen før han kom hjem til Norge i april 1930.
Om kvelden 14. januar møttes Norvegia på vei østover og Discovery, som hadde kurs mot vest. Mawson har en interessant observasjon av den norske skuta: «She approached us to pass on our port side – very deep in water – only about 2 ft. freeboard – had two large aeroplanes on board – one in well deck the other at stern lengthways with ship. We learnt afterwards that when she rolled the aeroplane wings dipped in sea – certainly she was very precariously loaded». Riiser-Larsen gikk om bord i Discovery og ble tatt godt imot. Han ville diskutere angrepene som den norske ekspedisjonen hadde vært utsatt for i den britiske pressen. Han fortalte at planene om å undersøke området mellom Kemp Land og Coats Land hadde vært offentliggjort allerede i 1927.
Mawson skal ha foreslått at den norske ekspedisjonen begrenset sin virksomhet til området vest for 40°. Det er blitt hevdet at «Norvegia» deretter forsatte undersøkelsene vest for 40° etter avtale mellom Riiser-Larsen og Mawson, noe Aagaard har benektet. Historikeren Susann Barr skriver derimot:
[…] it was a friendly meeting that ended in agreement on where the two expeditions should concentrate their efforts for the remainder of the season. The Norwegian expedition therefore mapped a new costal area that they named Dronning Maud Land.
Riiser-Larsen har ikke nevnt noe om en avtale med Mawson i sine bøker. Det er mer sannsynlig at han fortsatte sine undersøkelser vestover fra 45°øst mot Coats Land etter ordre fra Christensen.
Discovery satt kursen hjemover den 26. januar og ankom Adelaide den 1. april. Mawson rapporterte til parlamentet: «[…] it can now be definitely asserted that off the coast of Enderby Land there exists a very valuable whale fishery […] It would appear that the Norwegian exploring vessel Norvegia located this whaling ground simultaneously with ourselves. From that fishery no doubt millions of pounds worth of products will be recovered during the next few years. That discovery alone is worth far more than all the cost of our exploring expedition».
Dronning Maud Land oppdaget
Norvegia fortsatte arbeidet vestover. Den 15. og 16. januar oppdaget Riiser-Larsen en ny kyststrekning innerst i en islagt bukt, som ble døpt Isfjorden. Området fikk navnet Dronning Maud Land. Senere ble det døpt om til Kronprins Olav Land. Mawson hevdet imidlertid at han oppdaget det samme området noen timer før Riiser-Larsen. Aagaard mener det var påfallende at Mawson ikke med et eneste ord nevnte noe om å ha oppdaget Dronning Maud Land og Isfjorden i sine to første rapporter. Han hadde heller ikke avmerket dem på sine første kart. Påstanden ble først fremsatt etter at Riiser-Larsen hadde offentliggjort sin rapport i «Geographical Review» i oktober 1930.
Etter oppdagelsen av Dronning Maud Land, ble det den 1. februar loddet en banke på 68° syd og 32° øst, som ble døpt Gunnerusbanken. Det var ikke mange dagene før farvannet ville bli stengt for vinteren av is og det hastet med å få undersøkt kysten av Wedellhavet ved Coats Land. «Norvegia» rakk å kartlegge området fra 8° vest til Kapp «Norvegia», som fikk navnet Kronprinsesse Märtha Land. Det var ekspedisjonens siste flyging. Den 2. mars gikk flygerne om bord i kokeriet «Thorshammer» for å starte på hjemturen etter å ha vært 114 dager underveis. De hadde kartlagt en kyststrekning på 1055 km.
«Norvegia»-ekspedisjonen 1930–1931
Den neste ekspedisjonen med «Norvegia» i 1930–31 seilte først rundt kontinentet på en forskningsekspedisjon ledet av polarforskeren Gunnar Isachsen. Den 9. februar 1930 overtok Riiser-Larsen skuta og fortsatte flykartleggingen fra året før. Denne gang var oppdraget å finne nytt land syd for Gunnerusbanken. På en lengre tur med kaptein Nils Larsen som navigatør oppdaget de et ukjent område, som fikk navnet Prinsesse Ragnhild Land. Til sammen ble det fløyet 185 km. Ekspedisjonen ble avsluttet den 28. februar etter å ha vart i 19 dager.
«Discovery»-ekspedisjonen 1930–1931
Den australske ekspedisjonen med med «Discovery» startet samme år fra Hobart i Australia den 22. november, med Mawson som leder. Planen var at «Discovery« skulle starte undersøkelsene ved 110° øst og seile vestover langs kysten for å binde sammen områdene som var oppdaget tidligere. Den første landgangen ble foretatt den 5. januar ved Cape Denison på George V Land, hvor Mawson hadde overvintret i 1912–13.
Flere flyginger ble foretatt mellom 15. januar og 11. februar i området fra 124° til 121° øst. Landet som ble sett fra avstand ble døpt Banzare Land. Den 11. februar gikk de i land ved Scullin Monolith (Kaptein Mikkelsens Fjell), heiste et flagg og foretok en okkupasjon. Den 18. februar på 61° øst var Mawson på nytt i land. Området hadde fått navnet Mac. Robertson Land da det ble oppdaget på avstand fra Discovery året før. Dagen etter begynte hjemreisen og skipet ankom Hobart den 19. mars 1931. Ekspedisjonen hadde vært underveis i 117 dager.
Mawson oppsummerte de geografiske resultatene: De hadde oppdaget 16 lengdegrader nytt kystland og kartlagt 13 grader av kysten de oppdaget året før. Han hevdet at det fantes tilstrekkelig informasjon til å bestemme kystlinjen mellom Cape Adare på 170° og Enderby Land på 45° øst.
Ny flykartlegging med «Thorshavn» i 1933–1934
Neste gang en norsk ekspedisjon med fly ombord ankom kysten av det antarktiske kontinentet var i sesongen 1933–1934. Flygeren Alf Gunnestad var stasjonert på Christensens «Thorshavn» med et sjøfly av typen Avro Avian. Flygninger ble gjort over Lars Christensen Land og Mac. Robertson Land. 17. januar 1934 oppdaget han, med Nils Larsen som observatør, et nytt landområde mellom 90° og 80°øst, som fikk navnet Prinsesse Astrid Land. Senere ble det omdøpt til Kong Leopold og Dronning Astrid Land. Kartleggingen ble foretatt på den konvensjonelle måten, med skissering og observasjon av terrenget.
Ved en vektlegging av teknologi vil det være naturlig å definere dette som den siste norske ekspedisjonen hvor tradisjonell metode ble benyttet. Ekspedisjonen med «Thorshavn» i 1936–37 danner derfor inngangen til en ny epoke. Teknologien var imidlertid ikke et mål i seg selv, men må vurderes som et middel til å oppnå politiske og økonomiske målsettinger, noe som vil bli diskutert senere i artikkelen. Det var stor forskjell på den politiske viljen til å anerkjenne resultatene fra ekspedisjonenes arbeid. I denne fasen av polar utforsking var det nødvendig å stille politisk makt bak de territoriale kravene. Det var fordi den tekniske utviklingen tidlig på tretti-tallet ikke gjorde det mulig å dokumentere geografiske resultater i Antarktis på en tilfredsstillende måte. Det kom først med fotogrammetrisk kartlegging fra fly.
