Armauer Hansen hadde et spørsmål til Nansen etter å ha lest boka Fram over Polhavet i 1897. Hansen ville vite hvordan Nansen og Johansen klarte «at pisse og skide» under sledereisen mot Nordpolen? Det var vel ikke mulig å blotte baken i slik kulde, tok han for gitt, «og skide i buxene, kunde I vel heller ikke til stadighed og neppe nok heller ikke i soveposen»?
Siden jeg ikke var med på sledeferden, og verken Nansen eller Johansen har etterlat seg noen kjente spor, så vidt jeg vet, kan jeg ikke være helt sikker på framgangsmåten. Men jeg kan påberope meg såpass polar ekspedisjonserfaring at jeg kan slå fast at Armauer Hansen hadde helt rett da han antok at de ikke kunne «skide i buxene». Heller ikke i soveposen. Jeg tror svaret på slutten av 1890-tallet var, som i dag, at polare toalettbesøk gjennomføres på samme måte som i mer tempererte strøk av kloden – bare mye raskere.
Og sannsynligvis lå alt til rette for at de to skiløperne raskt kunne blottlegge baken. For, som Nansen skriver, «på benene hadde vi uldunderbukser og knæbukser af vadmel, med løse vadmelslægger». I tillegg hadde de vide bukser av tettvevd bomull som de trakk over når det blåste. Det var kanskje heldig, reint toalettfaglig, at de lot de store ulveskinnsdraktene som de først hadde planlagt å bruke, ligge igjen i «Fram».
Jeg har forsøkt å leite etter hva Nansen og hans samtidige polfarere skrev om toalettbesøkene. Det er påfallende lite. Nansen nevner ikke en gang at «Fram» ikke hadde toalett ombord. Det var en luksus Amundsen fikk installert før tredje «Fram»-ekspedisjon, som gikk til Sørpolen. Amundsens menn anla også en eget do i Framheim, kan vi se av kartet som ble tegnet over overvintringsleiren. Og denne utedoen skal angivelig ha blitt tømt ved å grave en tunell og la bikkjene fungere som renovasjonsbyrå, har jeg lest – rett nok ikke fra Amundsens egen penn.
Teksten er publisert i Historikeren 1/2006.
Denne teksten er en kommentar til Truls Haugen Busterud Sletvold, som i Historikeren 4/2025 etterlyser svar på et spørsmål han mente sto ubesvart i Harald Dag Jølles biografi om Fridtjof Nansen fra 2011. Her siteres spørsmålet fra Armauer Hansen.
Jølle innrømmer at han lot spørsmålet henge i lufta – men nå gir han til gjengjeld et grundig svar.
Toalettpapir
Det som sannsynligvis var den største utfordringa for datidas polfarere, sett med Lambi-generasjonens blikk, var mangelen på dopapir. Nå hadde riktignok amerikaneren Joseph Gayetty startet produksjon av toalettpapir allerede i 1857. Dette kom i pakker på 500 ark, merket med hans eget navn. I 1879 begynte brødrene Edward og Clarence Scott med masseproduksjon av toalettpapir på rull. Også dette var i USA. I Norge, derimot, kom ikke dopapiret i utstrakt bruk før etter andre verdenskrig, skal vi tro Store norske leksikon: «Før dette var avispapir eller vann og klut ganske vanlig.»
Eller snø, vil jeg legge til – når vi snakker om sledereiser. Og nettopp denne kalde fornøyelsen er kanskje årsaken til at det finnes en velbrukt tube hemoroidekrem i Roald Amundsens hjem på Svartskog. Og kanskje også derfor det har vandret en seiglivet historie gjennom Leon Amundsens familie: At den egentlige grunnen til at Amundsen snudde på første forsøk mot Sørpolen, var at han hadde glemt hemoroidekremen i Framheim.
Men polfarere kunne også unne seg luksus. Det får vi et inntak til via en utmagret isbjørn som ble skutt like ved «Fram» i oktober 1893 – og som hadde innpakningspapir i magesekken. Nansen forklarer ikke hvorfor en isbjørn skulle hatt appetitt på dette gråpapiret, merket med Lütken & Mohn. Han nøyer seg med å fortelle leserne at det hadde havnet på avveie etter å ha fungert som emballasje til ei lykt som en av gutta tok med ut på isen. Hjalmar Johansen, derimot, røper i dagboka at papiret allerede hadde «været brugt til et vist brug». Dette særegne toalettpapiret, som altså først hadde vært i baken på en polfarer for deretter å få en runde gjennom fordøyelsessystemet til en sulten isbjørn, er i dag utstilt på Frammuseet i Oslo.
På de moderne polarferdene, som i antall skøyt fart fra slutten av 1980-tallet, ble toalettbesøkene og dopapiret plutselig en del av ekspedisjonsfortellinga. Ralph Høibakk kunne fra sin ferd til Sørpolen i 1990 opplyse leserne om at gutta hadde utviklet en egen teknikk for å unngå «å forfryse edlere deler». Det var samtidig viktig at de ikke mistet vottene eller dreit på støvlene. Og stakkar den som hadde glemt dopapiret i det han rushet ut av teltet: «Ingen orker å stå naken til det kan komme unnsetning. Skare eller løssnø må gjøre nytten. Kaldt, kaldt!»
Fire år tidligere hadde Monica Kristensen vært på veg mot verdens sørligste punkt. Hun beskriver hvordan de «går inn i harde forhandlinger» når de oppdager at ekspedisjonen er i ferd med å gå tom for toalettpapir. Det er nemlig «få ting som får en til å føle seg så hjelpeløs som ikke å ha dopapir».
Det er få ting som får en til å føle seg så hjelpeløs som ikke å ha dopapir
Og nettopp mengden dopapir er ofte et tema for moderne polfarere. Hvor mye skal en prioritere å ha med i en allerede blytung pulk? Erling Kagge hadde beregnet tre ruller på veg til Sørpolen i 1992–93. «Det blir rundt regnet tre og et halvt tørk om dagen i 66 dager». Han hadde riktignok bøker som kunne brukes når de var ferdiglest. Det var god vektutnytting. Det nye testamentet han hadde med veide for eksempel kun 28 gram.
Børge Ousland er heller ikke kjent for å sløse med dopapiret. På hans andre ferd til Antarktis i 1996–97, var han fascinert over at han kun hadde brukt 14 meter på de første 500 kilometerne. Og da han gikk aleine fra Sibir til Canada over Nordpolen på 82 dager i 2001, hadde han kun puttet fire femtimetersruller i pulken. Da var de såkalte Baffin babes mer rause med egen hygiene. De hadde i utgangspunktet lagt til grunn at tre jenter på skitur på Baffin Island kom til å bruke en halv kilometer dopapir på 30 dager.
Men det er surt og kaldt
Nå skal jeg ikke legge skjul på at det, tross rikelig med mykt dopapir i pulken, kan være dager under polarhimmelen du har svært lite lyst til å gå på do. Jeg snakker av egen erfaring, men kan lene meg på Erling Kagges beskrivelse i hans siste bok Nordpolen:
«Du fryser så du begynner å gråte når du går på do i 40 eller 50 minusgrader, du gjør ditt fornødne akkurat som hjemme – tar ned buksen forbi knærne og bøyer deg ned, gjør det du må og trekker opp buksen igjen – bare så uendelig mye kjappere. Noen minutter senere, når du har spent på deg skiene og går så fort du kan nordover, vender varmen sakte tilbake. Først i kroppen, siden utover i armene og bena og til slutt i fingrene, tærne og nesen. Det er som å komme til himmelen.»
Jeg tror Nansen kunne ha gitt et lignende svar til sin gamle venn Armauer Hansen.